Jeg fatter det ikke. Jeg klarer faktisk ikke å fatte det.  Vi har dyrtid i Europa og i Norge, og på meg virker det som om Statsminister og hele den rødgrønne regjeringen snur seg bort og nekter å se realitetene som utspiller seg rett foran øynene deres. Fattigdommen øker her i landet, køene ved matsentralene øker. Flere og flere sliter med å betale regninger. Namsmann banker på flere dører og det finnes folk som bor i bilen på parkeringsplassen utenfor arbeidsplassen.

Før jul publiserte Arbeids- og inkluderingsdepartementet nye tall fra Nav som viser at antall søknader om sosialhjelp har økt med 18 prosent fra oktober i fjor til oktober i år.
18 prosent. Det er en ganske stor økning. Og alle spår at 2023 vil bli et enda tøffere år. Hvor mange flere familier i Norge vil havne på sosialhjelp mens Statsministeren snur seg vekk og mumler nok en gang at det er krig i Europa.
Kommunene melder om at «flere personer som tidligere så vidt klarte seg, nå har behov for sosialhjelp» – både blant de som er i jobb og de som mottar trygdeytelser. Likevel ønsker statsministeren å avvente situasjonen samtid som han forsikrer oss om at han følger nøye med på utviklingen.
Hvor lenge skal han følge utviklingen? Hvilket nivå må vi opp på før han innser at det er kritisk? Hva er det han venter på?

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Vi har en sosialdemokratisk regjering som gikk til valg på at nå var det vanlige folks tur. Dessverre var det ingen av oss som spurte hva det var vår tur til. Vi trodde det var noe positivt politikerne siktet til, ikke at det skulle bli vanlige folks tur til å slite økonomisk.  Vi trodde at det endelig skulle bli vår tur til å få en bedret situasjon, ikke at alt skulle bli verre.

For å lappe på den største misnøyen deles det ut noen hundrelapper i almisser. Litt strømstøtte her, en knapt merkbar økning av trygdeytelser der. Forstår han ikke at vanlige folk ikke ønsker å være støttemottakere som må stå med lua i hånda og håpe på almisser for å få hverdagen til å gå rundt?’

Det er krig i Europa, mantraet til Statsministeren når han forsøker å forklare oss hvorfor vannkraft- og oljelandet har de dyreste energiprisene i nettopp det krigsrammede Europa.
Ja det er krig i Europa, og på grunn av den krigen har den norske stat i 2022 tjent nærmere 1.200 milliarder kroner bare på olje og gass – 880 milliarder mer enn i fjor.
The Economist beskriver summene som strømmer vår vei som følge av krigen i Ukraina og energikrisen i Europa som direkte pinlige.  Enda mer pinlig blir det når regjeringen velger å snu ryggen til køene ved matsentralene og økningen i sosialhjelpmottakere men snakker varmt om at de har fått til gratise ferjestrekninger.

Det skulle bli vanlige folks tur, sa Arbeiderpartiet og velgerne ga dem tillitt og Statsministeren. Men når vanlige folk sliter snur de seg vekk, det angår ikke dem. Avstanden fra dem og til vanlige folk er for stor. Hadde de hatt den samme avventende holdningen hvis det var deres egen familie og venner som slet? Hvis det var noen de klarte å identifisere seg med. Dessverre tror jeg ikke det.

Fredag 20. mars 2020 var det gått åtte dager siden regjeringen Solberg stengte ned Norge på grunn av en pandemi få ante konsekvensene av.
Klokken 13.03 sender First House en e-post til Næringsdepartementet der de ber om et snarlig telefonmøte for å komme med innspill til en tiltakspakke for reiselivet.
Svaret kommer seks minutter senere, klokka 13.09. «Hei Anne» avsluttes med «Mvh Lucie K». Et telefonmøte med statsråden er booket inn allerede samme ettermiddag.
26. mars det året bestiller regjeringen en støtteordning for hele næringslivet. Den er klar på tre uker og fire timer. Søknadsprosessen er enkel, utbetalingen rask. Nøkkelordet er tillit.  Som Anne, Lucie K. og andre kjente gjerne har til hverandre.

Solberg eller Støre. Det er ikke store forskjellen. Arbeiderpartiets ledelse vet ikke lenger hvordan hverdagen til en arbeider er. Ingen av de som sliter med regningene sitter rundt bordet når Jonas, Jens, Knut og Nicolai møtes til vennemiddag i julen. Vedum koser seg rundt et velfylt julebord. Han var ikke nødt til å klare seg med den julematen han fikk i almisser fra Frelsesarmeen.

De som sliter vil ikke bli hørt hvis de sender sms eller mail til regjeringen, og når de innser at de må bøye nakken og skride over terskelen til NAV, er de som forvalter sikkerhetsnettet vi liker å skryte av instruert til å møte de som går til det tunge steget og blottlegge sin utilstrekkelighet med mistro. Ikke tillit men mistro.

Regjeringen har pengene, de har verktøyene som skal til for å bøte på fattigdommen som brer om seg. De har et system som kunne få til raske endringer slik at hjelpen kom før situasjonen blir enda verre.
Velferdsstaten måles på hvordan trygghet de svakeste av oss har, ikke hvordan vi dytter puter opp i ræva på de som allerede har mest. Ifølge E24 kunne 3,12 av 10,32 milliarder kontantstøttekroner utbetalt til næringslivet i løpet av to koronaår, blitt betalt tilbake igjen uten at bedriftene fikk negativt årsresultat.

Neste gang vi hører politikere snakke om vanlige folk bør vi spørre hvem de ser på som vanlige. Om det er sånne som oss som har en bil vi krysser fingrene at går gjennom EU kontrollen uten for store og dyre utbedringer, som leter i fryseren etter noe til middag de siste dagene før ny lønning og som velger å ha 17 grader som innetemperatur og heller tar på oss ei ekstra golfjakke og pakker oss inn i pledd for å slippe å skru opp varmen nå som strømmen er så dyr. Er det vi som er de vanlige folka?
Eller er det næringslivstoppene. De som sparer på strømmen ved å skru av varmen på svømmebassenget, som mener at det bare er å spise kaker hvis man ikke har brød og som bare kjøper en ny bil hvis utbedringene som må gjøres på den gamle blir for store. Er det de som er det regjeringen kaller vanlige folk?

Hvis min teori er rett, at vi alle ser på oss selv som vanlige folk, så er det nærliggende å tro at regjeringen tenker på seg selv og sine venner som vanlige folk.
Hvordan skal vi få de til å forstå at de må gjøre noe før hele velferdsstaten smuldrer vekk? At de i ly av rollene de har påtatt seg har forpliktet seg til å tenke på de som har minst.  De som har mest vil alltid klare seg. Det er ikke der lojaliteten til en sosialdemokratisk regjering bør ligge.