Gamle Gubben Grå skrur av vekkerklokka, snur seg rundt og kryper godt sammen under dyna. Han skal ikke på jobb før 13 i dag, og har ingen planer om å stå opp.
jeg er sykemeldt med en vond rygg, men jeg kreker meg opp. Etter en tur innom badet, står jeg nederst i loftstrappa og roper opp til Yngste Sønn, “På tide å stå opp.” Jeg fortsetter å rope opp den loftstrappa hvert tiende minutt, og får søvnige svar tilbake. Dette har vært hverdagen vår i årevis.
Halv syv har stemmen min blitt høyere og skarpere, og henstillingene om å stå opp og komme seg ned trappa kommer stadig oftere.
Rundt kvart på sju er Yngste Sønn, så våken at han klarer å få forklart meg at han har fri i dag. Han har det noen fredager når de har arbeidet lange dager, og samlet opp nok timer til å ta en dag fri.
Mitt spørsmål opp loftstrappa blir da “Hvorfor har jeg da stått opp klokka 05.30?” Min fremmelige sønn svarer irritert tilbake at “Det vet da søren meg ikke han!”
Vel jeg er våken. Dagen har begynt. Så får jeg heller ta en strekk på sofaen når huset blir tomt.
