Det hele begynte i går da jeg publiserte innlegget Kom et kort i posten. . Solliv som hadde sendt kortet tok kontakt og lurte på om jeg ikke hadde fått en pakke, eller melding om en pakke og. Det hadde jeg ikke. Solveig som jo er Solliv sitt egentlige navn sporet opp at den pakken var levert på Coop Mega på onsdag. Jeg har ikke fått noen melding.
Solveig sendte sporingskode, og jeg lovte å undersøke saken mer i dag.

I går kveld, eller snarere i natt, da jeg var på den siste turen med hundene sjekket jeg postkassa en gang til. Der lå en pakkelapp. Den lå helt flatt i bunnen av postkassa. Mulig jeg ikke kjente den når jeg hentet posten. Jeg tok ut avis, postkort og en del reklame samt et brev fra banken. Postkassa henger så høyt at jeg ikke alltid titter opp i den, i det minste ikke når jeg har med to hunder i bånd.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

I dag svippet jeg innom Coop Mega på vei hjem etter å ha kjørt Eldste Sønn ut til Høvdingen og hentet pakka. Den var stor og tung.

Jeg burde sikkert ha ventet med å åpne den til jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå. Solveig hadde vært ganske tydelig i meldingene vi utvekslet i går at gaven var til oss beste, men jeg var så utrolig spent. Og jeg kunne jo bare pakke den inn igjen etterpå så ble det like spennende for Gamle Gubben Grå å pakke den opp på nytt når jeg kom hjem.
Dessuten fortjente jeg å få åpne pakken uten unødig ventetid. Jeg hadde ikke spist frokost, måtte kjøre Eldste Sønn, handle og hente pakke før nabolaget vårt blir beleiret av Ringeriksmaraton. Veien inn til oss skulle være stengt fra klokka 12.30 til 15.

I pakken lå en nydelig gavebok. Kunsten å leve av Jan Vincent Johannesen og med bilder av Jacob Weidemann.

Da jeg så hva pakken inneholdt måtte jeg svelge et par ganger. Jeg kjente klumpen i halsen.  Jeg kjente og et par tårer svi litt i øyekroken.  Jeg har kanskje ikke den helt store sansen for Weidemann sin kunst, men Jan Vincent Johannesen er en av de klokeste og mest reflekterte mennesker jeg vet om.
Jeg har hørt han snakke ved noen anledninger og det har alltid gjort inntrykk. For en kapasitet så vel på det faglige som lege som på det mellommenneskelige plan.

Takk snille Solveig, for en fantastisk fin gave. Jeg så at Gamle Gubben Grå også ble rørt da han pakket ut gaven. Men du vet, det er ikke alle gamle gubber som er like flink som Jan Vincent Johannesen til å sette ord på følelser.

Jeg har ikke lest så mye i boka ennå. Skal kose meg med den i kveld, kanskje med et glass rødvin. Men jeg har bladd litt i den. Sitatet på det øverste bildet er også hentet fra boka. Jeg syntes det passet godt på ekteskapet til Gamle Gubben Grå og meg. Hvetebrødsdagene er for lengst over, vi feirer 30 års bryllupsdag om et par ukers tid. Det har vært mye “grovbrød”. Og kanskje føles det litt slik akkurat nå, at brødet er litt grovt, hverdagen er litt tøff. Da er det godt å merke seg det siste ordet i sitatet. Nå blir det grovbrød også. 

Det er jo slik det er, i det minste føler vi det slik. Det har vært mye grovbrød, mange tøffe perioder i de snart 35 årene vi har hengt sammen. Men det har ikke bare vært grovbrød. Det har også vært langt lettere bakverk, og lettere dager.

Kunsten å leve skriver Vincent Johannesen, jeg tror den kunsten dreier seg om å legge mer vekt på de små tingene som gir glede i livet enn å henge seg opp i grovbrød-dagene.

Nok en gang Tusen takk for gaven snille Solveig. Du rørte Kjerringa og Gamle Gubben Grå til tårer i dag. Det skal litt til.