Gårsdagen begynte trått. Jeg oppdaget at jeg hadde hull på begge hælene på yndlings-raggsokkene mine. De jeg fikk til jul i fjor fra Barndomsvenninna. Ikke bare noen små hull som enkelt lot seg stoppe, men hull store nok til å dekke hele calcaneus, altså hælbenet. Hvordan kan slikt ha oppstått helt plutselig?
Jeg sukket, studerte hullene og lurte på om det ville bli ok å stoppe, men jeg kom til at de var for store til at det ville bli bra. I tillegg er det noen år siden siste jeg stoppet sokker. Jeg kan det, og er det noen sokker som er verdt å ta arbeidet med sirlig stopping på så er det disse.
Jeg lurte på om det var frekt å ta bilde av sokkene med hull og sende de til Barndomsvenninna. Vi skulle møtes senere på dagen og drikke kaffe og antakelig bytte julegaver. Jeg vet at hun har et lager med raggsokker. Hun selger på julemarked og slikt, kanskje jeg kunne få et nytt par i julegave?
Jeg kom til at det kanskje var litt frekt, og lot det være. Jeg kunne jo heller bestille meg et par når vi møttes senere på dagen.

Et lite øyeblikk vurderte jeg og om jeg kanskje skulle prøve å strikke mine egne raggsokker. Ja, jeg har jo klart å strikke en lue på bare tre måneder. Da burde det vel gå å strikke et par sokker i løpet av et halvt års tid?
Hvis jeg begynte i romjula kunne jeg ha sokkene ferdig til St. Hans. (Ikke det at det er da jeg trenger raggsokker mest men da er de klare til kulda kommer neste høst.)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Vel, jeg har andre sokker, så jeg kom meg til byen ut på dagen. Fikk ikke gjort halvparten av det jeg hadde håpet på, men fikk drukket kaffe med Barndomsvenninna og en lang prat. En stund siden sist.  Jeg trenger slike dager. Selvsagt kom jeg inn på sokkene. Det var hun som bragte strikkede sokker og julegaver. Det var visst mange som ikke synes hjemmestrikkede raggsokker er bra nok julegave. Jeg nevnte mine hullete sokker og sa at jeg ville ha blitt kjempeglad! Hun så bort på gaven hun akkurat hadde gitt meg. Den som antakeligvis inneholder ei flaske vin, og sa med trist stemme Så dumt at du ikke gjorde det. Hadde du sendt bilde hadde du jo selvsagt fått hjemmestrikkede sokker i julegave. Jeg har mange par ferdig strikket. Jeg sa at da bestiller jeg et par til neste gang vi treffes.  Jeg virkelig liker sokkene du strikker.

Noe ærend fikk jeg gjort. Noen kjente fikk jeg nikket til og ønsket God Jul. Dagen var langt fra bortkastet, selv om jeg hadde håpet å fått kjøpt de siste gavene.

Så bar det hjem. Eldste Sønn hadde meldt sin ankomst. Han ville låne kjøkkenet for steiking av smultringer.
Han bor selv i en leilighet med en litt for ivrig røykvarsler med automatisk varsling til brannvesenet, og det blir fort litt mye styr ved smultringsteking, samt at naboene klager på smultringlukt.
Han har med røre og fett og smultringlageren sin, og baker til hele familien. Stabelen var som vanlig kjempestor før han tok med seg restene av gårsdagens middag, en kyllingpai, mesteparten av smultringene og sakene sine og ble kjørt hjem. Jeg tipper vi snakker om et par hundre smultringer. Jeg tok ikke bilde, jeg hadde for lengst gått til sengs. Var litt sliten i går. Shopping tar på.

Egentlig skulle vi ha fiskepinner til middag i dag, men jeg hadde liksom ikke lyst til at det skulle stekes fisk og smultringer samtidig på kjøkkenet, og vi måtte ha middag før Eldste Sønn var ferdig med baksten.
Så jeg ringte Yngste Sønn og ba han svippe innom Pizzabakeren på vei hjem. Og vipps så var middagen fiksa.
Noen ganger er det enkleste det beste.

Jeg gikk som sagt litt tidlig til sengs i går, rundt klokka 22. Da hadde jeg i følge sikre kilder (dvs de andre her i huset) snorket høyt på sofaen den siste halvtimen. Når jeg våknet i morges våknet jeg til melding fra Barndomsvenninna mi: Hun sendte et bilde av et fargerikt garnnøste og fortalte at hun akkurat hadde begynt på et nytt sokke-par i det garnet, og at de kunne bli mine hvis jeg ønsket det.
Jeg var ikke sen om å svare ja da jeg fikk lest meldingen, så nå er det nok ikke lenge før jeg får meg et nytt par med sokker. Finnes det noen større lykke enn å vite at et flunkende nytt raggsokkpar snart dukker opp?
Og ja, selvsagt betaler jeg henne det hun vanligvis tar for sokkene. Jeg vet å sette pris på godt håndverk.