I går var Kjerringa sånn ordentlig mamma. Sånn av den gode gamle sorten.

Da hun reiste seg fra frokostbordet satt hun i gang med å rute svoren på ei ribbe som skulle stekes.  Jepp. Du leste riktig. Kjerringa, ikke Gamle Gubben Grå, rutet svoren på ei ribbe for første gang i sitt liv.  Slike kompliserte oppgaver, og spesielt juleribba er det alltid Gubben som har tatt seg av. Men i går var det jo ikke svoren på juleribba som skulle rutes, bare et ribbe vi skulle ha til søndagsmiddagen. Så det burde jo være overkommelig oppgave for kjerringa og god trening. Jeg er nemlig usikker på om man kan fiske etter husmorpoeng for å rute ribbesvor for første gang i livet i en alder av 56. Jeg er vokst opp på gård hvor vi blant annet hadde gris.

Da ribba var i ovnen for første gang gikk jeg en tur med Charlie Chihuahua, samtidig sendte jeg melding til Eldste Sønn og ba han på søndagsmiddag. Det er sånt skikkelige mammaer driver med. Lager ordentlig søndagsmiddag og ber voksne barn som ikke bor hjemme lenger.

Vel hjemme ble ribba snudd før steketermometer ble satt i og ribba fikk en ny tur i ovnen. Nå skulle den stå i fred der og steke seg selv til den nådde en kjernetemperatur på 80 grader i følge oppskriften. Det skulle ta mellom 6 og 9 timer sto det og.
Ja, denne kjerringa må ha oppskrift for å steike ribbe. Gir det minuspoeng?  Vi skulle ikke ha vanlig ribbe, men en Julekrydret ribbe med eplemost og ovnsbakte grønnsaker fra oppskriftheftet til Kiwi.  Litt plusspoeng?

Mens ribba koste seg i ovnen satte Kjerringa seg ned for å dekorere de kakemenn-stjernene Datteren bakte på torsdag. Og vet dere hva? De ble så vellykket pyntet at Kjerringa måtte klype seg i armen. Var det virkelig hun som hadde pyntet disse?
Når Datteren omtrent samtidig ringte var det så vidt Kjerringa, selvtilfreds som hun var, ikke sendte skrytebilder på snapp til Datteren. Eller for å være ærlig, nøyde hun seg ikke med det. Hun sendte snapp av de pyntede kakene i “Familiegruppa” så hele slekta kunne se hvor dyktig hun var. Skal man først skryte av seg selv må jo så mange som mulig få det med seg.

Så ringte det på døra, og etter det forsvant den der ordentlige mammaen og kjerring-mammaen med alle sine feil og mangler var plutselig tilbake.

Nei-da. Det var ikke noen uventede gjester som sto på døra. Det hadde bare vært trivelig. Det var bare avisbudet. Han som kommer på døra på søndager og selger VG.
Men i stedet for å ringe opp igjen til Datteren tenkte jeg at jeg skulle gjøre litt mer først, få litt mer av det som sto på lista unna, så kunne jeg jo ringe opp igjen til Datteren seinere på dagen.  Vi hadde jo snakket sammen en halv times tid.

I stedet for å skravle i telefonen begynte Kjerringa å smelte sukker til knekk. Nå skulle pepperkakeskrinet hun bakte på lørdag monteres.
Mens sukkeret smeltet studerte hun delene til pepperkakeskrinet. I teorien skulle det være 5 kvadrat på 10×10 cm. Det var det hun målte opp og skar ut av den utkjevlede deigen i går.  Disse pepperkakedelene kunne strengt tatt ikke kalles kvadratiske lenger. Etter å ha blitt lagt over på stekebrettet og ikke minst hatt en runde i ovnen hadde noe skjedd med formen. Ikke var de like tynne heller.
Ja, ja. Det fikk bli som det blir når det ikke ble som det skulle, tenkte Kjerringa. Med litt melisglassur og pynt ville det nok bli bra nok.  Men ikke så imponerende som de kakemenn-stjernene.

Melisglassur ja. Kanskje burde hun ha dekorert de kakedelene før hun monterte de? Det er jo lettere å få melisglassurpynten pent når det er plater man kan legge på bordet.
Vel, nå var sukkeret knekk og for sent å vurdere noe mer. Her måtte handling til.

Kjerringa er etter hvert blitt rimelig flink til ¨å montere pepperkaketing med knekk.
Tiden når hun hadde ti brente fingertupper og Datteren hadde utvidet vokabulæret med et par gloser som helt klart ikke passet seg for en tre år gammel frøken er for lengst forbi.
Fart er nøkkelordet. Her er det ikke tid for nøling. Bare å dyppe deler i knekk og smelle sammen og håpe det blir sånn noenlunde bra.

Akkurat da ringte alarmen på steketermometeret. Ribba som skulle steke i 6 – 8 timer i steikeovnen hadde av en eller annen grunn nådd ønsket kjernetemperatur i løpet av en drøy time.
Man kan ikke montere pepperkakeskrin med brent sukker og ta seg av ribbe som ikke oppfører seg som forventet på en gang.
Gamle Gubben Grå!!!!! 
Gubben ble revet ut av søndags-luren der ute på sofaen og kom seg på kjøkkenet før han egentlig var helt våken.
Da han åpnet komfyrdøra veltet røyken ut. Heldigvis rakk han lynraskt å skru på kjøkkenvifta før røykvarsleren begynte å ule. Men det ble litt trangt foran komfyren som står liksom i et hjørne med kjøleskap og fryser litt i veien når to stykker skal manøvrere seg raskt ved komfyren. Og verken han som drev å reddet ribbe fra å bli forkullet eller hun som styrte med brent knekk var villige til å vike plass for den andre.
Med andre ord en relativt vanlig dag i Drømmehuset. Er det flere som har det sånn som oss?

Pepperkakeskrinet ble som forventet. Kanskje like greit at jeg ikke hadde sittet i timevis å dekorert sidene.

Ribba hadde blitt husrtigstekt fordi Kjerringa hadde glemt et lite punkt på oppskrifta. Skjer relativt ofte når Kjerringa lager mat. Denne gangen var det å senke temperaturen til 100 grader da ribba ble satt inn igjen etter at svoren var dampet og ribba snudd.
Det var ingen skade skjedd. Det ble bare litt tidligere middag.
Nå ble temperaturen skrudd opp, og ribba skulle få stå i ovnen litt til slik at svoren “popper”.  Den ble stående litt lenger, og svoren var mørkere brun og realtivt hardere enn den skulle. Men Charlie Chihuahua likte den – og resten av ribba ble virkelig god. De ovnsbakte grønnsakene ble og bra. Sausen grei nok.

Og det viktigste. Det ble en trivelig ettermiddag sammen med Eldste Sønn. Og pepperkakeskrinet – ja det får bli pyntet en annen dag.