I gamle dager da jeg var ung skrev vi ikke blogginnlegg om Det hjerteskjærende konseptet barnehagestart. Da var vi sjeleglade om vi fikk en barnehageplass. Og om vi traff vinnerloddet og faktisk fikk den sårt tiltrengte barnehageplasser var det ikke sikkert vi, eller barnet vårt da, fikk beholde den frem til det var stort nok til å begynne på skolen. Nei, innen 15. mars måtte man hvert eneste år levere søknad om plass fra neste høst.

Da vi fikk Datteren i 1991 var barselpermisjon på 6 måneder. Datteren er født i starten av mars. Jeg hadde lønnet permisjon ut august, og med vår økonomi var det ikke rom for noe ulønnet permisjon. Ikke ønsket jeg det heller. I mitt miljø var det vanlig å arbeide fult fra dag en etter permisjonen. Vi unge kvinner skulle jo realisere oss selv, gjøre karriere.  Dessuten advarte jordmora meg under fødselen (du leste riktig) om å gå i deltidsfella og ikke ha opparbeidet fulle pensjonsrettigheter når jeg blir 11 år eldre enn det jeg er i dag. Altså 42 år etter den før omtalte fødselen hvor denne samtalen fant sted.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Så pliktoppfyllende som jeg er søkte jeg altså om barnehageplass før Datteren var blitt to uker gammel.  Og Datteren begynte i barnehage før hun var 6 måneder.

Å overlate ditt 6 måneder gamle barn, en baby, til “fremmede” 8 timet om dagen, 40 timer i uka… Det er hjerterått, det!!

Vel, det var sånn det var på den tiden, og ikke noe en ung mor stilte spørsmål ved. Jeg var bare glad over å ha fått barnehageplass og ikke måtte ut på det private dagmamma markedet. For der var det mye rart. Ingen kommunal godkjente dagmammaer som i dag, og de fleste arbeidet “svart”.

Barnehageplasser kostet flesk, og måtte du ut på det private markedet var det ikke alltid det var søskenmoderasjon å få. Vi hadde et vennepar som hadde tre barn i tre forskjellige barnehager og betalte rett under 10.000 kroner i måneden bare for barnehageplasssene. Da jeg, mitt dumme brød, spurte om det kanskje hadde svart seg for fruen i huset å være hjemme og passe ungene selv, så hun på meg som om jeg ikke var vel bevart. Til tross for at hun etter sin ikke alt for godt betalte deltidsjobb knapt satt igjen med noe når barnehage og skatt var betalt var det viktig å “realisere” seg. Og det var selvsagt mannen som tjente mest som betalte barnehageplassene… Helhetstenkning og totalsum var visst ikke et tema.

Det at man nå har ett års foreldrepermisjon er bra, veldig bra. Og aller best er det for barna. Det er jeg overbevist om. Ikke bli dirigert av oppsatte tidsskjemaer allerede før de er året.

Frykten for at barnet ikke skal bli ivaretatt godt nok i barnehagen har jeg aldri følt på.
Fra Datteren og jeg satte føttene i barnehagen første gang og til jeg med klump I halsen og tårer i øynene tok farvel med barnehagen da Yngste Sønn ble skolegutt 12 år senere har jeg følt at ungene var i de tryggeste hender.

Selvsagt har det skjedd små uhell. Det har vel hendt at et barn har kommet hjem med et skrubbsår eller en plasterlapp. Det alvorligste var en finger som ble klemt I en dør. Det medførte at det måtte sys noen sting. Skrubbsår, plaster og det å få noen sting på legevakta er slikt som fort hører til i en aktiv barndom. De voksne I barnehagen visste hva de skulle gjøre også når uhell skjedde. Det er for meg det viktigste.

Som jeg skrev over her var vi ikke garantert barnehageplass neste år selv om barnet hadde fått barnehageplass.
Så Datteren gikk i barnehagen fra høsten 91 til høsten 93. Da var jeg gravid igjen. Datter 2 var ventet i Desember, og vi ble ikke prioritert når barnehageplass skulle tildeles. Jeg skulle jo være hjemme mesteparten av barnehageåret.
Vi måtte ut på det private markedet noen måneder fra august til jeg skulle ut i permisjon rundt 1. Desember.

Vi fikk plass hos en dagmamma som hadde laget sin egen lille barnehage i sokkeletasjen på huset sitt. Der skulle hun og to assistenter passe på 8 barn. Det virket bra da jeg var på samtale før oppstart. Men etter hvert ble jeg mer og mer urolig. Hun voksne så jeg aldri, verken når jeg leverte eller hentet og de to assistentene…. De gjorde sikkert så godt de kunne, håper jeg. Men de hadde ikke oversikten. En ting var at bleier ikke var skiftet på en del timer, noe helt annet var at de aldri kunne fortelle meg hvordan skrubbsår, blåmerker eller bitemerker hadde oppstått.
Her var det heller ikke snakk om noen pedagogisk oppfølging. Bare ren oppbevaring.  Vel, jeg tok ut Datteren relativt raskt. Det føltes ikke trygt. Klarte å ordne meg med familie og venner og så var jeg blitt delvis sykemeldt på grunn av bekkenløsning.

I våres en gang leste jeg om en mamma som bestilte kaken til barnets ett års dag fra et konditori i hovedstaden. Barnefaren måtte kjøre en drøy time hver vei fra Fredrikstad til Oslo og tilbake for å hente den perfekte kaka til en ett års bursdag.

Denne mammaen hadde så lite tro på egne baker-evner og på evnene til den samlede standen av konditorer og bakere i hjembyen at mannen måtte kjøre langt og lengere enn langt for å finne en kake som var bra nok for ettåringen. (og gjestene + deling på alle morens kanaler).

Forrige uke kunne jeg lese at hun følte usikkerhet om personalet i barnehagen barnet skal begynne i ville klare å ta vare på barnet like godt som hun selv gjør.
Hun trenger fagfolk av ypperste klasse for å bake en kake, men når det gjelder å følge opp et barns utvikling tror hun at hun er dyktigere enn de som har tatt utdanning innen dette  fagfeltet i flere år.

Min erfaring er at det er langt vanskeligere å oppdra barn og følge opp deres behov enn å bake en kake som faller i smak hos en ettåring.

Mye har forandret seg fra jeg var ung mor. Det meste til det bedre.  Både lengre barselpermisjon og full barnehagedekning må sies å være av det gode.
Fremdeles har vi forbedringspotensialer som mer voksentetthet i barnehagen i hele åpningstiden og sikkert flere ansatte med utdanning.
Noe har blitt verre.’

Da tenker jeg på de høye kravene mange forelder i dag setter til seg selv.
Den perfekte kaka.
Den perfekte barndommen.
De perfekte barna.
….og ikke minst håpløsheten mange unge foreldre føler på fordi de ikke strekker til. ikke klarer å skape den perfekte barndommen.

Den perfekte barndommen finnes ikke. Og om den hadde gjort det tror jeg den ville ha inneholdt både gråt, mislykka bursdagskaker og skrubbsår.

Ha tillitt til at de ansatte i barnehagen gjør jobben sin og tar vare på barnet ditt på en god måte. Er det noe som skurrer, eller sier magefølelsen din at noe er feil så ta det opp med personalet eller finn en annen barnehage hvis du tror det er det beste for barnet ditt.
Å ha barn betyr også litt etter litt å gi slipp. Tåle at de har sine liv i barnehage, på skole og blant venner som du ikke har full kontroll på.
Bare på den måten kan barn utvikle seg til å bli trygge og selvstendige voksne.  Og det er vel et av ideene bak konseptet barn? Ikke at de skal være viljeløse statister i foreldrenes perfekte liv?