Jeg vet jeg skrev noe om å ikke syte og klage i innlegget Sukk og stønn og stakkars meg, men kan jeg bare få klage bitte-litt i kveld. Jeg lover ikke å klage over noen andre, bare sutre litt over at jeg ikke er så veldig glad i vinter. I det minste ikke sånn vinter som vi har nå. Vinter uten snø.

Ja, jeg vet hva du tenker. Skal Kjerringa sitte her og sutre over mangel på snø nå?  Hun pleier da vanligvis å komme med et relativt sutrete innlegg hver gang hun ser snurten av et snøfnugg. Nå sutrer hun på grunn av mangel på snø. Noen er aldri fornøyd med mindre de kan være misfornøyd.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Du har helt rett. Denne Kjerringa er ikke spesielt glad i snø, men hun er enda mindre glad i is. Og når det er kuldegrader nok men ikke snø, ja da blir det fort is. Spesielt når vært veksler som nå. Varmegrader og smelting av snøen den ene dagen, og mange kuldegrader den neste.

I dag skulle jeg ut til Høvdingen. Jeg snakket med han på telefonen før jeg dro utover, og spurte om det var glatt. Nei, det var ikke glatt hos Høvdingen. Han hørtes litt undrende ut over spørsmålet.
For er det glatt så tar jeg med meg piggskoa og parkerer nede ved gamleveien og går opp. sa jeg. Det er en bakke opp til Høvdingen som jeg hater å kjøre på vinterføre. I det miste med en bil uten verken antispinn eller firehjulstrekk. Bilen vår har ingen av delene.

Det var nærmest bart der jeg kjørte utover til min barndoms dal. Mindre snø der enn her ved Drømmehuset. Flotte kjøreforhold og bare veier.
Snart var jeg på vei opp bakken mot huset til Høvdingen. Dette er en vei som bare går opp til ei hytte og huset til Høvdingen som troner øverst på en ås.
Jeg legger merke til at noen har hatt problemer i bakken før jeg kom. Det er tydelig hjulspor etter noen som har spinnet på isen som har dannet seg på grunn av rennende vann i hjulsporene.
Vel, halvveis i bakken er det for sent å snu. Så jeg kjørr bare på og krysser fingrene for at jeg kommer opp.
Mulig at jeg banner litt over Høvdingen som sa det ikke var glatt, for her er det rimelig glatt. Men kommer raskt til at mannen på mange og nitti år kanskje ikke har vært nede i bakken og sjekket kjøreforholda.

Jeg kom nesten opp, men bare nesten. Nå var det min tur å bli stående å spinne. Og ja, jeg har stått på akkurat samme sted med dekk som spinner på glatt underlag så mange ganger at jeg vet utmerket hva jeg må gjøre. Jeg må slippe bilen bakover sakte og kontrollert til jeg kommer ned på den flate gamleveien igjen. Og det må skje på et slikt vis at jeg ikke havner med en eller flere hjul i grøfta, eller enda verre – havner på tvers av veien. Tro meg, jeg har prøvd begge deler ved flere anledninger opp gjennom årene.

Jeg kom meg trygt ned. De fleste gangene gjør vi jo det. Men jeg tror blodtrykket var faretruende høyt en stund der. Jeg kjente at bilen til tider skled i andre retninger enn det jeg forsøkte å styre. Biler gjør fort det når det er glatt nok.

Nei, jeg prøvde ikke en gang til. Jeg parkerte bilen nede på sletta, og tok bena fatt. Litt sint på meg selv for at jeg hadde latt piggskoa bli hjemme. Høvdingen hadde jo sagt at det ikke var glatt.
Det var ikke mye snø, så det var helt greit å gå i graset på veikanten. Jeg kom meg trygt både opp og ned.

Likevel vil jeg klage litt i kveld. Sukke og stønne, klage og syte. Det er fire måneder til vår og veier mer eller mindre garantert fri for is og glatt føre. Jeg vil ha vår, nå.