Jeg er ikke et slikt menneske som sørger høyt og hulkende på skuldrene til venner og familie. Panseransikt, husker dere. Jeg oppfattes muligens som ” den samme gamle”. Jeg fungerer greit i hverdagen. Utad kan det nok virke som om alt nesten er som før.
Jeg bærer sorgen mer inne i meg. Blir mer tankefull. Har mer behov for å være i fred med tankene mine. Jeg kjenner meg selv ganske godt og vet at denne sorgprosessen må få den tiden den trenger. At jeg må få lov å være tankefull en stund. Ha nok med meg selv. Engasjere meg i det jeg ønsker å engasjere meg i. Politikk og samfunnsspørsmål går greit. Men akkurat nå har jeg ikke det helt store overskuddet til å være klagemur og høre på andres trivielle problemer.
Jeg forstår at det er lett å gå til meg. Jeg har jo vært klagemur for mange i mange år. Jeg er, eller var, antakelig en god lytter. Jeg skriver var. For i det siste har jeg oftere og oftere tenkt Ta deg sammen! Hva har egentlig du har å klage over?? når folk sitter der og klager og sutrer til meg. En dag er jeg redd for at jeg kommer til å brøle det høyt og tydelig. Brit uten filter, Be folk ta seg sammen. Gå et annet sted med den evinnelige klaginga si, og la meg være i fred. Akkurat slik har jeg det i dag.
Snakket med ei venninne i telefonen i går kveld, ja til langt på natt. Mannen hennes var så håpløs. Ekteskapet så dødt. Jeg satt og tenkte, du har i det minste en mann som lever. Ekteskapet til GGG og meg var ikke alltid enkelt, sorgløst eller uten utfordringer. Men nå er liksom det glemt. Noe av det jeg reflekterer over når omverden gir meg ro til det, er hvor mye tid vi brukte på å være sure for at den andre ikke leste tankene våre. Når et forhold skranter er det i de fleste tilfeller begges ansvar å få det på skinner igjen.
Mens jeg snakket med venninna mi ringte Svoger. Broren til GGG. Jeg sendte han raskt en melding om at jeg ringte han i dag. Å være klagemur for en denne kvelden holdt. Erfaringsmessig ville og denne samtalen med venninna ta tid. Vi har vært gjennom tematikken mange ganger tidligere. Og ja hun er fremdeles sammen med den håpløse mannen hun har klaget over i maaange år. Det er jeg ganske sikker på at hun fortsetter med
I dag ringte jeg opp igjen til Svoger. Jeg hadde jo lovet i går å ringe i dag.. Han var forkjølet. Så da var det å høre på en voksen mann som satt der og sutrer over litt forkjølelse. Han var tydeligvis ikke kjempesyk. Han var på jobb, og skulle på hytta i helga. Jeg fikk lyst til å skrike Ta deg sammen! Broren din døde av kreft 62 år gammel, og her sitter du og sutrer til enka hans over litt snue! Jeg gjorde selvsagt ikke det. Jeg kom med medfølende og omsorgsfulle kommentarer slik det var forventet av meg.
Jeg tenkte og på hvor forskjellige de to brødrene var. GGG klaget aldri. Eller han sa huff hver gang han måtte sette sprøyte på seg selv, noe han måtte to ganger i døgnet det aiste året. Ellers kan jeg ikke huske å ha hørt han klage over helsa. Hverken over forkjølelser eller kreft. Da jeg leste journalen hans etter at han var død tenkte jeg at han har vært sykere og hatt mer vondt enn det jeg hadde forstått.
Jeg skjønner at folk i blant føler behov for å klage over forkjølelse og håpløse ektefeller. Det jeg føler frustrasjon over er at det er meg de klager til. At det er liten forståelse for at jeg i grunn har nok med meg selv, og ikke overskudd til å bli nedlesset i andres trivielle problemer.
Både Svoger og venninna ville ha lyttet hvis jeg hadde følt behov for å sette ord på følelsene og tankene mine. Det vet jeg. Men i den fasen jeg er nå er ikke behovet for å snakke om sorgen og savnet det som er størst. Jeg føler mer behov for å få være i fred med tankene mine. Bearbeide ting på min måte.
Sorg tar tid og sorg tar krefter. Jeg har ikke så mye overskudd, og tålmodighet, til andres utfordringer.
Skjønner at det blir tungt, å ta inn andres tullete greier. Og rart at de lesser det på deg. Kanskje du må si det rett ut, at jeg orker ikke å høre på denne sytinga nå!
Jeg tror ingen av de tok kontakt for å klage. Begge hadde i utgangspunktet helt konkrete spørsmål de ringte for å få svar på. Venninna lurte på noe angående politiske prosesser. og Svoger skulle avtale vårt neste treff.
Men så er de vant til at jeg er en de snakker med om det som plager de. Så det er vel derfor, og at jeg tilsynelatende har det bra. Drt har jeg og.
Det er ikke lett å være klagemur! Skulle virkelig ønske du slapp det! Slitsomt, og du må ha rom for deg sjøl nå. Skjønner godt at du har lyst til å si noe….. men – du er en god venn for dem da!
Jeg har vel vært den de snakker med så lenge at det fort blir sånn.
De ville begge lyttet hvis jeg følte for å prate. Problemet er vel merxat jeg blir irritert av å lytte akkurat nå.
Av og til folk bare forteller hvordan de har det uten å tenke over at det kan bli for mye for dem som lytter.
Ha en fin fredagskveld og ta vare på deg selv. Hvis venninnen din og svogeren din leser bloggen din, blir det sikkert litt forsiktig neste gangen dere prate:)
Jeg tror ingen av de leser bloggen. Men gjør de det regner jeg med at de tenker seg litt om neste gang.
Noen av oss er dessverre magneter for mennesker som trenger å få ut frustrasjon over både små og store ting.
Jeg vet. Og jeg har syntes drt har vært godt å være en folk kommer til og tør å snakke til om problemer – bare ikke akkurat nå.
Du er sikkert tålmodig og da er det slik at man prater i vei.
Men skjønner at du har nok med ditt og din sorg. Men folk tenker ikke, bare plaprer…
Venninna plantet i vei slik vi gjerne gjør. Og vi var jo inne på flere temaer i løpet av samtalen. Drt var bare delen om håpløs mann jeg synes var unødvendig.
Svoger har nok ikke så mange å klage til. Og jeg har alltid bært en av få som lytter.