For andre dag på rad er jeg på toppen av topplista. Er det ikke typisk? Når jeg virkelig kunne trengt å sitte i bobla mi å reflektere over det siste innlegget til bloggeren over meg på topplista slik jeg pleier, ja da er det ingen der.

Ikke det at det ikke kverner tanker rundt i hodet mitt for tiden. De er det nok av. Det hadde vært godt å få en pause fra de. Tenke på noe helt annet, som matinnlegg eller blåmandager.

Jeg sitter her med tekopp og tastatur og kjenner hvor sliten jeg er. Den siste uka har virkelig tatt på. Sjokket over at han døde så brått når vi egentlig hadde begynt å puste ut. Alt det praktiske som må ordnes i forbindelse med begravelsen og alle følelsene den prosessen setter i gang. Vi brukte vel to døgn bare på å bestemme oss for salmer og sanger. Alle som skal få beskjed.  Tre unge voksne som har mistet faren sin. og som sørger på hver sin måte. En gammel mor som har mistet sønnen sin… Og så opp i alt det meg selv. Jeg som holder i alle trådene (Med god hjelp fra begravelsesbyrået) passer på de andre og går gjennom en av mine verste kriser. Samtidig må hunder luftes og mat lages og spises.

Nei da. Jeg står ikke i dette alene. Ungene har vært gode å ha. De tar ansvar som de flotte menneskene de er. Tar telefoner jeg ikke orker å ta. Lager næringsrik mat og passer på at jeg har hodet over vannet. Vi deler på ansvar og oppgaver. vi jobber godt som det teamet vi alltid har vært.
Familie og venner er der og for oss. Vi er rørt av all omtanke og varme vi får fra så mange. Det har bare vært å ta en telefon så får jeg den hjelpen jeg trenger. Folk virker glade for å kunne hjelpe. Og jeg føler meg flink som har klart å be om hjelp. Det sitter vanligvis litt langt inne hos meg.

Nå er det meste på plass til begravelsen. Ikke så mye konkret som jeg må ta stilling til her og nå. Ting er litt roligere. Jeg får bedre tid til å kjenne på følelsene mine. Det begynner å synke inn at han er borte for bestandig – og alt det medfører. Ikke bare av praktiske ting, men alle de tingene vi gjorde sammen som nå endres. Som kaffe-latte på lørdagene, quiz-konkurranser i sofakroken og våre små utflukter.

Sorg tar tid, men skritt for skritt skal jeg komme meg gjennom den på et vis.