Jeg er glad jeg ikke er lærer, tenker jeg når jeg leser  Aftenposten.Enkelte skoler i Færder kommune utenfor Tønsberg har satt inn ekstra ressurser i utviklingssamtalene med foreldre. På andre skoler er avdelingsleder eller rektor i nærheten. Det har de gjort for å deeskalere eventuelle konflikter. Er vi virkelig kommet så langt at vi må sette inn ekstra ressurser for å deeskalere konflikter, roe ned gemyttene, på foreldresamtaler på skolen?  Er det lærerne som er blitt lettkrenka persilleblad eller er foreldregenerasjonen blitt krakilske individ med lav impulskontroll?

Sikkert litt av begge deler. Det finnes en del læmærere som aldri burde vært lærere, men jammen finnes det en god del foreldre som ikke helt har forstått hva som ligger i foreldrerollen også.

En ting er foreldre som skal stille opp for ungene sine når urett er begått. I det minste i følge barnets eller ungdommens versjon av hendelsen.  Jeg har selv vært den mammaen som har tatt opp slike konflikter i møter med skolen. Men jeg er vel vitende om at sannheten som regel ligger et sted mellom barnets og lærerens versjon, og tar selvsagt slike utfordringer opp på en voksen måte. Mulig lærere har følt det ubehagelig når de ble konsentrert med at de hadde trådd feil, men jeg tror aldri de har følt behov for forsterkninger. Man opptrer da sivilisert.

Klage på karakterer har jeg nok og gjort. Men ikke til lærerne.  Stort sett tror jeg ungene mine har fått de karakterene de fortjener. Nei de jeg har rettet klagene mot er ungene. Ikke nødvendigvis på grunn av dårlige karakterer, men på grunn av at de noen ganger helt tydelig ikke en gang har forsøkt å gjøre sitt beste.

Mange foreldre er dessuten bekymret for normale følelser hos tenåringer. De kan tolke det som symptomer på en diagnose. leser jeg videre i artikkelen.  Jeg tenker at hvis jeg var engstelig for at barnet mitt hadde en diagnose var ikke lærerne de jeg ville søke hjelp og veiledning fra. Er det noe som har provosert meg opp gjennom livet er det lærere som stiller diagnose på alt fra beinbrudd til autisme kun basert på eget hode.

Dagens lærere blir og ofte  oversvømt av meldinger fra foreldre til alle døgnets tider. Forstår ikke folk at arbeidstid er arbeidstid, også for lærere? At denne yrkesgruppen, i likhet med alle andre, har krav på fritid?  Jeg tror det skulle være rimelig viktig før jeg tok kontakt med en av lærerne til ungene på kveldstid eller i helgene. Faktisk kan jeg ikke huske at jeg har ringt eller sendt melding til  noen av lærerne til ungene utenom arbeidstid.

Når en rektor ved en skole i Stavanger forteller at  foreldre ved ungdomsskolen ber lærere passe på at gutten deres tar på seg jakke når han går ut, eller at jenta deres tar med gymbagen hjem, tenker jeg som rektor at det burde være unødvendige meldinger. Slike ting burde ungdommene være modne nok til å ta ansvar for selv.

Læreren be poden ta på seg jakke!???!!! Jeg tenker tilbake til ungdomsskolen. Ser for meg klassekamerater og lærere. Kan ikke tenke meg at en instendig oppfordring om jakke fra læreren ville bli oppfattet positivt, langt mindre blitt etterkommet. Forventer faktisk foreldre at en lærer skal bruke arbeidstiden til å kle på 30 motvillige ungdommer? Da tror jeg ikke det ville bli tid til stort med undervisning.  Ungdommene ville vrengt av seg jakken fortere enn læreren fikk de på.