Tenk at jeg skulle ende opp som et null.  Jeg av alle. Jeg som sto på vaktrommet og med dirrende fingre og pekte rundt på kollegaene mine mens jeg sa med høy stemme “Der er et null og der er et null og der er et null og der er et null!” Alt for å få sjefen til å forstå hvor utbredt det var med 0% arbeidstakere.

Jeg som har holdt foredrag og politiske innlegg om problematikken rundt 0% arbeidstakere. Ja jeg har vel og vært innom temaet flere ganger her på bloggen. Blant annet i innlegget Bruk og kast av arbeidsfolk…Nå er jeg selv et null.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg reflekterte litt over ansettelsesforholdet før vi skrev arbeidsavtale. Jeg kunne fått et vikariat med en fast prosent og en fast tidsperiode, eller arbeide som “timeansatt” altså bare forplikte meg til å jobbe de vaktene jeg ble forespurt om. Tilkallingsvikar om du vil.

Jeg var usikker på hvor mye jeg klarte å arbeide, og siden arbeidsgiver helst ønsket 60% og jeg mente i tråd med hva de sa på treningsleiren at 40-50% kanskje holdt tenkte jeg at uten en fast prosent var det lettere å teste ut hvor mye jeg burde jobbe.

En annen faktor var at mye endrer seg fort med pandemien. Hvis det plutselig ikke ble bruk for så mange i Tiks-teamet kunne jeg bli omplassert til annet arbeid i kommunen for å få timene mine. For eksempel vakter på sykehjem eller i hjemmetjenesten. Det har jeg verken kropp eller lyst til

Jeg visste akkurat hva jeg gikk til da jeg underskrev arbeidsavtale som det jeg kaller 0% arbeidstaker. Jeg er overhode ikke “lurt” eller “utnytta”. Jeg er fullstendig klar over at en slik avtale skaper usikkerhet om egen inntekt, og at man overhode ikke har noen garantier for hvor mye eller hvor lenge en får jobbe.  Jeg gikk altså inni dette arbeidsforholdet med åpne øyne. Jeg har økonomi til å ha uforutsigbarhet i inntektene mine, og jeg liker å ha friheten til å velge hvor mye eller lite jeg skal arbeide. Dere vet Det fantastisk flotte, frie og fleksible arbeidsliv…….

Likevel var det rart på fredag da arbeidsplanen  for februar lå ute og navnet mitt ikke sto der. Når turnusen for februar var lagt og jeg hadde fått 0 vakter. Selv om jeg så at det er”hull i turnus” vakter med litt lite folk, og arbeidsgiver antakelig har vakter hun vil spørre meg om jeg vil ta så kjente jeg på uroen. Skal jeg ikke jobbe i februar? Og videre hvor mye, eller I grunn mer, hvor lite kommer jeg til å få utbetalt i mars?

Det er ikke synd på meg. Jeg har økonomi til å ha en måned eller to uten inntekter. Jeg ligger ikke våken og engster meg for økonomien. Likevel kjente jeg på uroen, og for alvor gikk det opp for meg hvor jævlig alle “nullene mine” har hatt det. Alle de null prosent arbeidstakerne jeg har kjempet for at skal få vikariat med en fast prosentstilling, eller aller helst hele, faste stillinger. Unge radiografer i etableringsfasen med lån og forsørgeransvar  som var avhengige av en viss inntekt for å få økonomien til å gå opp. Hvor mye uro og usikkerhet har ikke de måtte slite med, måned etter måned!

Det er som sagt ikke synd på meg. Jeg gikk inn i dette arbeidsforholdet med åpne øyne, og i min situasjon akkurat nå passer det meg med en slik arbeidsavtale. Det gir arbeidsgiver fleksibilitet og meg en viss frihet til å arbeide slik det passer meg. Samtidig er det viktig for meg at dette ikke blir normen i norsk arbeidsliv.

Det at arbeidstakere er ansatt for en vakt om gangen kan som i mitt tilfelle føles som en frihet, samtidig fratar det arbeidstakerne en del rettigheter og den tryggheten en fast stilling gir. Denne utviklingen med flere og flere 0% arbeidstakere i flere og flere bransjer – også i det offentlige er en utvikling som skremmer meg og dom vi må få reversert. Normen i norsk arbeidsliv være faste og helst hele stillinger.