Man spiser det man får, og takker når man går het det da jeg var ung. Slik er det visst ikke lenger forstår jeg etter å ha lest spørsmål og svar i en rtikkspalte i Aftenposten.
Problemstillingen var: Noen hadde bedt inn til selskap i sitt eget hjem. Blant gjestene var det et menneske verten ikke kjente så godt, og som når de satte seg til bords viste seg å bære veganer. Dette hadde ikke verten blitt gjort oppmerksom på, og hadde følgelig ikke noe vegansk alternativ å servere og mente gjesten da fikk nøye seg med å spise “tilbehør” som grønnsaker og poteter. Dette ble gjestene tydelig fornærmet over og nærmest forlangte et veganskt alternativ.
Etikkeksperten som svarer er langt på vei enig med veganeren, men innrømmer at det kanskje var en liten blunder av veganeren å ikke gjøre vertskapet oppmerksom på sine “matpreferanser” på forhånd. Etikkeksperten begynner med å si at på de fleste restauranter er det nå veganske alternativ. På meg virker det nesten som om etikkeksperten mener at en gjest kan forvente det samme utvalget når det gjelder mat i et privat middagsselskap som på en restaurant.
Vel, der er vi uenige. Jeg skulle og ønske spørsmålsstillingen også var blitt forelagt en etikette-ekspert. Altså en ekspert på folkeskikk eller god oppdragelse, hvis slike fremdeles fins. Jeg har inntrykk av at hva som er god etikette har endret seg siden jeg vokste opp. Margrethe Munthe er liksom ikke in lenger.
Jeg har mange venner som ikke tåler all slags mat. Det har alltid blitt tatt hensyn til. Barndomsvenninna fikk diabetes som 9 åring. Mamma bakte bløtkake med “diabetes-sukker” når jeg hadde bursdag slik at venninna mi kunne spise av bursdagskaka hun og. Hun syltet litt multesyltetøy med det samme sukkeret for å ha på vafler når en venn av familien som hadde diabetes kom på besøk. Vaffelrøre ble selvsagt laget uten sukker. Slik har jeg fortsatt å tilpasse serveringen når jeg får gjester med matintoleranse på besøk. Enten det er diabetikere, folk som ikke skal ha gluten eller hun som ikke tåler nøtter.
Jeg har ikke alltid hatt den samme forståelsen for folk med litt sære “matpreferanser” som jeg mener er mer nærliggende å kategorisere som kresenhet, altså “Jeg liker ikke”.æm æ
Jeg har stor forståelse for at folk er kresne. Sommæ barn og ung var det utrolig mye mat jeg ikke likte. Sviskegrøt, spekesild, stekt fisk, vaniljesaus, alle typer puddinger og geleer. Mye ava det liker jeg fremdeles ikke. Som for eksempel kirsebærsaft. Slekta synes fremdeles at det er underholdende at jeg hevder den smaker “glatt”.
I dag er jeg ikke lenger kresen. Jeg har bare “visse matpreferanser”. Høres finere ut enn kresen, ikke sant?
Så er det veganere og vegetarianere da. De blir ikke syke av å spise kjøtt eller andre animalske produkter. De bare liker det ikke. Kanskje mer på grunn av følelser og holdninger enn på grunn av smak. Akkurat som muslimer og jøder ikke spiser svinekjøtt og hinduer ikke spiser kvegkjøtt. Jeg ville som en god vert tatt hensyn og laget mat som alle kunne spist. Eller i det minste hatt alternativer slik at alle følte at deres matpreferanser var sånn noenlunde ivaretatt. Selvsagt under forutsetning av at jeg fikk beskjed i forkant.
Det finnes nå så mange “matpreferanser” at det er umulig for en stakkars vert å holde seg oppdatert på alle trender i tiden og lage matalternativer for alle tenkelige og utenkelige matpreferanser som kan dukke opp.
Jeg har hatt mange med merkelige matønsker på jobb, men hadde jeg fått en gjest hjemme som hadde vært veganer, så synes jeg at det hadde vært fint å fått vite det på forhånd. Det er ikke sånn at man bare kan trylle fram et vegansk måltid på null komma svisj hvis man ikke har ingrediensene i hus.
Det tenker jeg burde være en selvfølge å si fra om på forhånd.
I et privat selskap hjemme har man ikke mulighet til å trylle. Og det er msnge merkelige matpreferanser for tiden.
Spiser man ikke kjøtt og blir bedt bort, må man si ifra…Det blir helt feil for vertinnen å få greie på det under måltidet.
Jeg hadde nok ikke tryllet frem noe sånn plutselig når mange andre venter på maten!
Ikke jeg heller. Da fikk folk spise tilbehør. Det er samtidig grønnsaker, ros, poteter etc.
Jeg er av dem som ikke tåler ditt og datt, men sørger som regel for å ordne meg selv når jeg skal bort. Ønsker ikke å gjøre det vanskelig for dem som inviterer. I motsatt fall, om det er jeg som inviterer, spør jeg som regel om det er “noe de ikke spiser”. På restaurant kan jeg være en “vanskelig gjest”, men som regel klarer de å være kreative nok til å finne noe jeg kan spise. 🙂
Det er forskjell på å ikke tåle og ikke like, eller ikke ønske å spise ditt eller datt. Jeg har diabetes. Jeg spiser drt jeg kan spise og begrenser selv inntaket av dessert og kaker.
Ja, i et privat hjem synes jeg det.
Spiser man ikke det man får når man er borte, så sant man ikke dør av det?
Tydeligvis ikke.
Jeg har matintoleranse på mange ting, er jeg bedt bort så informerer jeg på forhånd. Ute på spisesteder ber jeg om at det ikke er løk i maten. Men det har gått veldig greit. Spiser det jeg kan spise, og styrer unna det som ikke er så bra.
Ja, man bør si i fra på forhånd.
Jeg var et sånt kresent barn, og takker min skaper for at moder’n ikke lot oss gå ifra bordet før vi hadde spist en barneskje med grønnsaker + en ‘enhet’ eller en spiseskje av hovedretten (f.eks 1 fiskepinne eller en skje med levergryte). Ikke sånn og forstå at jeg har gjennomgått noen helomvending mht matpreferanser i voksen alder, men takket være dette er jeg i stand til å spise det jeg blir servert! For det er faktisk så pinlig å bevitne mine likemenn fra barndommen som ikke klarer å få ned en bit at det er fysisk smertefullt! Jeg mener.. En rynket nese over fiskemat og grønnsaker fra en 7 åring er kanskje søtt og morsomt, men det samme kan så langt i fra sies når det kommer til en på 30+ 😉
Ikke alltid jeg synes en kresen 7 åring er søt . Avhenger av hvordan foreldrene reagerer. Men én voksen person som gjør høylytt uttrykk for hva en ikke spiser på grunn av griller i hodet og ikke reelle helseproblemer har jeg lite forståelse for.
Er du veganer eller har en annen dille, så spiser du grønnsaker og tilbehør.