Helt siden jeg var veldig ung har jeg drømt om å eie et sykehus. Ja, det er helt sant!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hver gang vi var på besøk hos Mormor og Bestefar som bodde i “Land” (Ringelia, Søndre-land kommune) fikk vi ungene høre at vi ikke måtte “ajere så fælt.” Det betyr at vi ikke skulle klatre høyt opp i epletrærne, hoppe ned trappa, eller andre ting som kunne medføre at vi kom til skade. Begrunnelsen til Mamma og de andre voksne for dette påbudet var at det var så langt til nærmeste sykehus..

Så hver gang jeg på tidlig 70-tall så en egnet sykehustomt når vi var ute og kjørte på de smale grusveiene i Ringelia og området rundt, uttalte jeg at det ville jeg bygge sykehus når jeg ble stor!

Nå så nok jeg muligheter for sykehusutbygging på steder politikere, planleggere i Sykehusbygg og andre forståsegpåere ikke ville finne på og vurdere. For her var det lite med sentrale tomter i byer slik som strandtomta på Brakerøya i Drammen hvor man bygger sykehus i dag. Men mer områder med gjengrodd busksnar som ikke var i bruk til noe fornuftig. Hvis dere som skal finne ut hvor det nye sykehuset på Innlandet skal ligge ikke helt har bestemt dere enda, kan dere bli med meg på en tur langs vestsida av Randsfjorden så kan jeg vise dere flere alternativer.

Vi kan altså si at barndomsdrømmen min er å eie et sykehus, eller kanskje snarere å lede et. Nå har jeg sittet i styret til noen sykehus opp gjennom tidene, og da leder jeg liksom sykehus. Men jeg syntes ikke helt det svarte til barndomsdrømmen om å eie et sykehus.  Jeg drømte nok mer om å være direktør på sykehuset, eller Dronning om du vil.

Mens jeg drev og drømte om å bli sykehusdirektør oppe langs grusveiene på vestsida av Randsfjorden, gikk det en jevngamle gutt og kastet fiskesprett i fjæresteinene i Kristiansand. Han het Nicolai og drømte om å bli Sjef for Statens Pensjonsfond, utland eller Oljefondet som det kalles.Vi må ha vært to underlige barn. Jeg mener, de andre barna drømte om å bli cowboy, brannmann eller sykepleierske (Det het fremdeles det på starten av 70 tallet).

Eller Nicolai drømte sikkert ikke om å bli Sjef for Oljefondet, siden det først ble etablert i 2006. Da var Nicolai og jeg 40 år, og kunne forhåpentligvis ikke kalles barn lengre. Men siden Nicolai har sagt at det å være sjef for Oljefondet har vært guttedrømmen  hans, regner jeg med at han i guttedagene på tidlig 70 tall drømte om å bli leder for en av forgjengerne til Oljefondet. Statens Petroleumsfond eller Folketrygdfondet. Og siden Statens Petroleumsfond ble etablert i  1990 da Nicolai var 24 år og studerte i Pensylvania kan heller ikke det være den stillingen han sikter til når han snakker om guttedrømmen. For Nicolai, vi var langt fra barn i 1990. Jeg begynte da i den stillingen jeg har i dag, og vi er like gamle. Så guttedrømmen til Nicolai var altså å bli sjef for Folketrygdfondet. Det ble som kjent etablert i 1967. Da var Nicolai 1 år, og vi kan vel ikke kreve av han at han hadde utviklet guttedrømmen om hva han skulle bli når han ble stor før den alderen.

Man skal ikke snakke stygt om mennesker som er annerledes. Men mens jeg tror det kan gi en viss mening å ønske og bygge sykehus i krattskog et sted de voksne tydeligvis savnet et sykehustilbud, undres jeg hva som var bakgrunnen for Nicolai sin drøm om å bli Sjef for Folketrygdfondet.  Jeg tror ikke jeg hadde noen formening om hva Folketrygdfondet var da jeg var barn, og jeg leste Aftenposten jevnlig fra jeg var fem.

Vel. Jeg begynte som ung voksen å arbeide på sykehus. Og selv om jeg ikke hadde ambisjoner om å bli leder eller sykehusdirektør på den tiden tok jeg meg i det minste relevant utdanning og jobb før å kunne oppnå jentedrømmen. Med Nicolai var det på samme måten. Han studerte økonomi og begynte å arbeide med fond. Vi er i grunn litt like vi to, Nicolai og jeg.

Jeg har fått med meg mye innen sykehussektoren og har etterhvert kommet i en slik posisjon at jeg er med på å ansette sykehusdirektører. Kanskje ikke de direktørene som sitter helt på toppen av pyramiden, men sånne litt mindre underdirektører. Jeg teller på fingrene  og finner ut at jeg har vært med på intervju og ansettelsesprosessen til 6 slike direktørstillinger.  Det hender slike direktører ikke varer så lenge før de skiftes ut, men jeg lover; Det er ikke bestandig det er fordi jeg er så dårlig på rekruttering. Det hender når jeg ser hvordan de herjer og hvilke beslutninger de tar at jeg tenker at jeg kunne gjort det bedre selv!  Men jeg har aldri søkt  noen direktørjobb og aldri har noen Head-hunter ringt meg.

Nicolai tenker litt annerledes enn meg.  Han er litt mer aktivt søkende kan en si. Sitter ikke og venter på at en eller annen ukjent head-hunter skal ringe. Nei når han får nyss om at drømmejobben er ledig.  Den jobben han har drømt om siden han i guttedagene satt i sandkassa og lekte at han var sjef for Folketrygdfondet .  Ja, da nøler han ikke..  Han leier noen hotellrom borte i USA; leier inn noen flinke foredragsholdere, fikser et par privatfly og ber med gjengen på tur. Litt underholdning må de også ha.  Så han ber Sting ta seg av den jobben sammen med et par andre kjente stjerner..  Regninga på venne-turen kom på rundt 28 millioner.
Og vennene han ba med på tur er alle samfunnstopper, og svært mang av dem vil ha en finger med i spillet for at han skal få oppfylt guttedrømmen. De har enten noe med ansettelsen og gjøre, eller blir oppgitt som referanser hodejegerne kan ta kontakt med.
Og suprise!  Han fikk jobben!

Si at det skulle være en sykehusdirektørjobb ledig som jeg kunne ha tent meg.  Oppfylle jente-drømmen om å drive og eie mitt eget sykehus.  Det finnes fremdeles noen små, selvstendige sykehus utenfor helseforetaks-modellen,.  Da var det bare for meg og leie et hotell i USA, leie en kjent artist, fylle opp et par privatfly med venner sentralt plassert i helsevesenet og dra av sted.
Jeg begynner å regne, for jeg må gå for en litt rimeligere løsning enn Nikolai.  Det er litt flaut å innrømme det, men jeg har ikke 28 millioner stående på bok som jeg kan bruke på en smøretur investering i fremtiden,    Jeg må nok droppe privatfly.  .Jeg må nok droppe USA, hotellovernattinger og de mest kjente artistene også. Men jeg tror jeg skulle klare å finansiere bussbilletter med Valdresekspressen opp til Bagn, og så kjøre tur retur Bagn og opp til hytta på Reinli. Der et det 4 sengeplasser og utedo nede i lia.  Det er ikke sikkert jeg fikk lurt med meg 40 samfunnstopper, men ble vi flere enn 4 kunne jeg lånt med meg en lavvo eller tre. Det er god plass på tomta, om noe skrått.  Jeg kjenner og et par trubadurer, en av de er virkelig god.  Jeg kunne betale han litt for å synge og lage stemning ved bålpanna. (Håper han kan spille akustisk gitar, for vi har ikke strøm på hytta.)
Det kunne bli en minnerik tur, men jeg er fortsatt usikker på om jeg ville få drømmejobben…

For det er ikke så mange “samfunnstopper” i vennegjengen min.  Jeg har helt vanlige venner med helt vanlige jobber.  Og selv om jeg har “bekjentskaper” med høye stillinger og posisjoner innen helsevesen og politikk, har jeg aldri forsøkt å knytte vennskapsbånd til de.  “Jeg klemmer ikke direktører” sa en klok dame en gang. Det har også vært mitt motto. Det er nok der vi er mest forskjellige Nikolai og meg. Jeg er ikke en del av Gutteklubben Grei.

Så hvis vi lar alt det negative med å kjøpe seg innflytelse ved å spandere luksustur for å oppnå stillingen man ønsker seg ligge, og så tenker litt over et annet faktum.  Hvor smart er det at mange av de sentrale, ledende stillingene i landet går til en liten vennegjeng som har vært venner i årevis?
Vi ser det i saken rundt Nikolai, og vi ser det i en hel mengde andre sektorer og stillinger innen samfunnsliv og næringsliv. både i privat- og offentlig sektor.  Hvor mye makt og innflytelse overlater vi til Gutteklubbene Grei og Hei på Deg?