Det har lenge vært en ledende tankegang i samfunnet at jo større noe er, jo bedre. Alt fra bygninger til kommuner og fylker. Ja, det meste annet og. Kraftselskap slår seg sammen, fusjonerer, til store konsern. Sykehus blir slått samme i Helseforetak, Sosialkontor blir slått sammen med arbeidsformidlingen og noen flere kontor til NAV. Målet eller tanken er at alt blir så mye mer robust jo større det blir.
Jeg liker i grunn ikke ordet robust. Det brukes alt for mye. I tillegg er det blitt en opplest sannhet at robusthet er avhengig av størrelse og at det alltid er positivt.
Med mine 115 kilo og 175 cm må jeg sies å være ei robust kjerring.
Jeg er usikker på om det blir sett på som udelt positivt.
Jeg er relativt sikker på at en kvinne som er liten og nett, og halvparten av meg både i vekt og alder ville i relativt mange sammenhenger fremstå som mer attraktiv enn meg.
Selv om jeg er mer robust.
Når jeg slår opp robust i Den Norske akademis ordbok står det at når vi snakker om organisasjoner og bedrifter så betyr robust driftssikker og effektiv og dermed stabil.
Jeg forstår at når man skal drifte alt fra sykehus, via politi til kraftverk og kommuner så er det greit at driften er driftssikker, effektiv og stabil, men er man sikker på at man alltid opplever det med å fusjonere, slå sammen, alt til størst mulige organisasjoner?
Effektivitet forbinder jeg med rask reaksjon.
Hvis du sitter rundt et fint dekket frokostbord denne søndagen og noen velter melkeglasset er det greit at noen spretter opp, henter tørkerullen mens andre løfter pålegg og stearinlys vekk fra melkedammen brer seg ut over bordet.
Jeg tipper at i løpet av fem minutter ville man i de fleste hjem ha fått tørket opp melken, skjenket nytt melkeglass til den uheldige og fått duken som ble dynket i melk i vaskemaskinen. Den hyggelige søndagsfrokosten kan fortsette. Uavhengig av om man er to eller åtte i den husstanden.
Det kaller jeg effektivitet.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer effektivt tro jeg nesten det ville vært jo færre det var rundt det frokostbordet.
Det ideelle antall hadde vert to eller maks tre. Da hadde det vært mer selvfølgelig hvem som gjorde hva. Det hadde gått på refleks.
Nav er en stor organisasjon. Jeg er usikker på om jeg synes de arbeider så effektivt.
Min erfaring er at jo større en organisasjon er jo mer administrasjon. Ofte er det snakk om ansvarspulverisering for ikke å si ansvarsfraskrivelse. Problemer vandrer rundt i systemet uten at noen tar tak i ting. Ingen føler ansvaret for å løse utfordringen. Dette gjelder ikke bare Nav, men også kommuner og Helseforetak. Sikkert andre organisasjoner som jeg ikke har like mye kjennskap til og. Jeg tror det har noe med størrelse å gjøre.
I 1681 begynte man å planlegge utbyggingen av Vingen skanse til det som skulle bli Kongsvinger festning. Planen som var utarbeidet Anthony Coucheron ble godkjent av Kong Christian V 8. oktober samme år. Da hadde man alt forkastet en plan utarbeidet av Johan Caspar de Cicignon. Som du sikkert forstår av navnene var ikke dette lokale menn fra Kongsvinger, men det man kan se på som de fremste arkitekter eller konsulenter om du vil på fagfeltet i Danmark Norge. De to sto sammen og for reguleringen av Trondheim etter bybrannen – også den i 1681.
Festningen ble i hovedsak ansett som ferdig tre år senere, i 1684, selv om byggearbeidene fortsatte noen år til.
Det kaller jeg effektivitet.
Jeg skulle likt å se den kommunen eller annen robust, stor organisasjon i dag som ville klare å gjennomføre planlegging, bygging og ferdigstilling av et så stort prosjekt i løpet av tre år.
Nytt sykehus i Drammen har det tatt femti år å realisere.
Ringeriksbanen har man planlagt i over hundre år. Man har brukt millioner av kroner og arbeidstimer på planleggingen. Så langt har det ikke blitt bygd en eneste meter med skinnegang.
Tilbake til frokostbordet og melkeglasset.
La oss tenke oss at det sitter en skikkelig robust gjeng rundt det frokostbordet. Hele storfamilien samlet på familiens sommersted. Foreldre med barn og barnebarn, tanter og onkler småbarn og tenåringer, en gammel oldemor ved bordenden for å få plass til rullatoren.
Jo flere det er jo mer drama vil et veltet melkeglass avstedkomme.
Si at han som veltet glasset er litt over 2 år. En eller annen forståsegpåer av ei tante eller bestemor ville fort kunne påpeke at dette hadde væt unngått hvis barnet hadde drukket av tutekopp, mens en niese med barn på samme alder holder frem det nyeste i tutekopp som hennes lille gull drikker av. En onkel ville si at det er en høydeforskjell mellom bordplata og ileggsplata, og at det samme skjedde for et år siden med et saftglass. Kanskje på tide at noen (ikke han) skaffet et større bord. “Sånn som ungdommen formerer seg blir vi ikke akkurat færre rundt bordet” Ta med ei tenåringsjente som får sølt melk på den nye shortsen sin og som hylende forlater bordet med etterfølgende smelling i døra in til et alt for lite soverom hun deler med to åtte år gamle kusiner og ei singel tante på 30.
Er stabil det første ordet du tenker på?
Slik jeg ser det kan en slik lite bagatell som et veltet melkeglass vise hvor ustabil en familie – eller organisasjon – er.
Stabil drift er ikke avhengig av størrelsen på en organisasjon. Det er avhengig av at man har definert hvem som har ansvaret for at oppgaver blir utført og mange nok til å utføre oppgaven selv om en skulle bli syk, ha ferie eller slutte.
Jeg var innom DNB en gang. Det hadde skjedd en feil. Huslånet var blitt trukket fra konto to ganger på en måned. Dette var før nettbankens tid, og både jeg og hun i skranken var enige om at det var banken som hadde gjort feilen. Men dessverre kunne de ikke rette opp i feilen. Kundekonsulenten som var min konsulent hadde ferie. Kom igjen om tre uker!
Er ikke DNB en stor nok organisasjon til å ha stabil drift? Et de ikke robuste nok?
Eller kan det hende at de er så store at hun i skranken ikke visste hvem hu skulle henvende meg videre til. Hun gikk opp i andre etasje og snakket med noen før hun kom tilbake og ba meg vente fjorten dager. Antakelig var det ingen i den store robuste organisasjonen som følte at det var deres ansvar å rydde opp.
Jeg skiftet bank den dagen.
Jeg tror organisasjonskultur, bedriftskultur har mye mer å si enn størrelse for å skape driftssikkerhet, stabilitet og effektivitet. Dette har ingenting med størrelse å gjøre.
Et annet ord jeg ikke liker er fremoverlent, men det får bli et annet innlegg.
Det er så rart å se hvordan et ord kan variere i betydning fra den ene personen til den andre selv blant folk som både har felles kulturell- og språklig bakgrunn.. I det jeg leste innlegget, gikk det opp for meg at jeg ikke har denne sammenknytningen mellom stor og robust! Samtidig innså jeg at dette meget vel kan komme av at jeg, med mine skarve 50 kg er blitt sagt å være ‘robus’ med jevne mellomrom opp igjennom. Men det var som løper jeg var å anse som ‘robust’ i en allmenn oppfatning. Jeg var nemlig nærmest uslåelig i ‘kranglete’ felt der det dyttes, sperres og tråkkes på så til de grader at det som foregår er intet mindre enn en reinspikket slåsskamp. Dermed ble omkvedet ‘robust selv om det så visst ikke ser slik ut’ *haha*.
– Det mest irriterende ordet jeg vet om, må være innovativ. Det er liksom ikke måte på hvordan alt fra tannbørster til biler skal være så forbannet innovativt 😀 😀
Innovativ er også et ord på den lista