Hei! Jeg har to billetter til premieren på juleshowet. Lyst til å bli med? Venninna mi hørtes forventningsfull ut i telefonen. Byens juleshow O’ jul mef din glede har lang tradisjon med å få folk i distriktet her i helt feil julestemning. Selvsagt kunne jeg tenke meg det! Men ikke nå. Det ville jeg og ryggen min. Ikke klare. Når er premieren? spør jeg nølende. Er det fjorten dager til så bør det gå. Kanskje om en uke og. På fredag. svarer venninna.
Jeg sukker stille. Å dra på show om tre dager går ikke. Bil ned til byen, mingle litt før dørene åpnes, finne plassen og sitte i ro der halvannen time…. Nei, det vil ikke gå. Det å stå å gå mer enn et kvarter, tyve minutter er vondt. Å sitte klarer jeg maks et kvarter. Hadde jeg presset meg hadde jeg ikke fått med stort av showet. Så jeg takket trist nei takk til biletten, og forklarte at jeg hadde falt – igjen. Hun forsto, heldigvis. Hun finner nok og noen som vil være med. Utrolig hyggelig å bli spurt, trist jeg ikke orker.
Nei. Du har nok med deg sjæl nå.
Men så klart tråkig. Hyggelig å bli bedt.
Kjempekoselig å bli bedt med! Det både varmer og gleder. Men jeg tror noen andre har langt mer glede av den biletten