Kjærestepar i gamle da’r

Jeg er ei gammal kjerring som ikke forstår stort av slik verden fungerer i dag.  Ikke rart jeg har ramla helt ut av bloggtopplista.  I går var det Isabell Raad og hennes flytende frokost jeg ikke hadde hørt om, og som førte til undring. I dag er det Sofie Karlstad som troner på bloggtopplsta. Og også hennes innlegg fører til undring hos denne kjerringa her.

Sofie har flyttet til Oslo og leier leilighet og har blitt samboer med en kjekkas hun traff da hun var med på Paradise Hotell. Jeg ser ikke på PH, men etter hva jeg har forstått så fant de to tonen der inne, hadde sex, og ble sett på som et par. Nå er de ute av PH-bobla, og har flytt sammen. Så langt henger jeg med. Ungdommen finner hverandre.

Men så ramler jeg litt av lasset.
For Sofie hevder hardnakket at de ikke er kjærester.  Ikke det at de er “ute på markedet”, som Sofie uttrykker det.  Men de har ingen “formell status” ennå.
Det var her jeg ramla av.   For når ble “kjærester” eller “sammen” en “formell status”?

OK, jeg husker på ungdomsskolen, at det “sammen med2 var en slags formell greie.  Ei eller helst to fnisende venninner gikk bort til en gutt, og spurte fnisende om denne gutten ville “være sammen” med ei tredje venninne som sto pionrød i andre delen av skolegården og ventet spent på svar.
Jeg hadde ei venninne på den tiden som var uhelbredelig forelska i den kjekkeste gutten på hele skolen.  Jeg spurte han sånn ca annen hver måned i to år om han ville være sammen med henne. Svaret var alltid negativt. .

Han jeg en kort tid var sammen med på ungdomsskolen var alt annet enn skolens kjekkas. Men han hadde baller nok (eller ingen kammerater han stolte nok på) til å rødmende spørre meg selv om vi skulle bli sammen.

Vel nok mimring om uskyldig kjærlighet.
Jeg trodde Paradise Hotell deltakere var vokst fra den pur unge ungdomsforelskelsen. Og når vi ble eldre, da ble vi da bare sammen, ble kjærester  uten så mange store formelle ritualer.

Jeg synes en av mine kjærester i den tiden, oppsummerte det greit. Vi to hadde hengt masse sammen de siste månedene.  Det var kino, restauranter og late kvelder sammen flere ganger i uka. Vi snakket sammen daglig på telefon og var utrolig glade i hverandre. “Alle tror vi er kjærester, så da er vi vel det.”

Isabell argumenterer med at de ikke er sammen, ikke kjærester fordi de bare har hengt sammen i to måneder utenfor PH-bobla.
Jeg forstår at det liksom blir en ny start på forholdet utenfor PH-bobla.  Og at man lever litt i en konstruert boble inne i PH.  At verden, og følelsene fort kan fortone seg annerledes når man er tilbake i hverdagen og i det virkelige livet.
Men når hun stiller det retoriske spørsmålet; “Hvor mange av dere blir sammen etter bare to måneders dating? ” da rister jeg uforstående på hodet igjen.

“Måtte vi date hverandre i to måneder før vi ble kjærester?”  spør jeg Gamle Gubben Grå som sitter på andre enden av bordet med kaffekoppen sin.  Han ser litt trøtt på meg.  Spoler tiden tilbake i hjernevinningene, og plutselig når smilet øynene og smilerynkene jeg er så glad i dukker opp i det litt morgen-trøtte ansiktet til Gubben. “Nei, det måtte vi ikke!” sier han med ettertrykk, og det lyser kjærlighet ut av øynene hans.
Jeg er litt bedre på datoer og begivenheter og spoler også tiden tilbake i hodet.   Etter at Gamle Gubben Grå og jeg hadde datet hverandre i to måneder var det nok ingen i vår omgangskrets som var i tvil om at vi var kjærester og et par. Vi var så glødende forelsket at vi vel knapt hadde bakkekontakt.  Etter ca to måneder var Gubben med hjem til gården til mine foreldre for å hilse på familien min, og jeg var med til Hagebyen og hilste på Gubben sine foreldre. Vi var helt klart et par.
Etter fem måneder fant vi ut at vi skulle bli foreldre Datteren var på vei. Da hadde jeg begynt på jobben på Ringerike, og flytt til Hønefoss.  Etter 9 måneder flyttet  Gamle Gubben Grå opp til meg. Sa opp hybelen i Oslo, og begynte å pendle. Etter et år forlovet vi oss, og et par måneder senere ble vi en familie.  Vi hadde ikke så mye tid til å analysere og vurdere forholdet, vi bare var forelsket, elsket hverandre, og lot det utvikle seg derfra.
Nå har vi vært kjærester i snart 30 år.

 

For Sofie er det å være sammen, være kjærester hellig.
Den er grei. Det har jeg full respekt for. (Selv om jeg er litt usikker på hva hun legger i ordet “hellig”.)
Men det å ha sex med, jeg holdt på å si Gud og hver mann, det har hun ikke noe problem med. Burde ikke det å ha sex være mer hellig enn det å være kjærester? Jeg vet jeg sikkert høres veldig moralsk og gammeldags ut nå.  Men er det å ha sex noe du gjør med “hvem som helst”, mens det å være kjærester er forbeholdt de få?
Jeg skal ikke hevde at jeg mener man skal vente til man er gift med å ha sex. Jeg fikk mitt første barn i 91 og giftet meg i 94..Men jeg mener at det å ha sex og det å være kjærester henger sammen.
Det er sikket jeg som er gammeldags.

Nok en gang tenker jeg at jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Det virker så komplisert.  Nå var ungdomstiden full av intriger, kjærlighet, kjærlighetssorg, tanker på hva andre mener, tenker, tror og mer enn nok av følelser og drama også når vi var unge.  Men det virker så utrolig komplisert nå for tiden.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg