Sykkel er et transportmiddel jeg brukte for å komme meg fra A til B før jeg fikk lappen.  Fra jeg var 8 og til jeg ble 18 syklet jeg en del rundt i min barndoms dal gor å komme meg til venner og skole.

Å sitte på en sykkel inne i en sal og tråkke som gal på pedalene uten at sykkelen beveger seg en centimeter har vært noe jeg har sett på som en totalt ufornuftig og meningsløs aktivitet.

I dag hadde jeg min første spinning-time. Det er utrolig hva man må i gjennom her på treningsleiren.

Vel, jeg fant meg en sykkel langt bak i lokalet. Fikk justert setet og styret til fornuftig høyde og klarte etter litt mikk å få føttene inn i de bøylen eller hva det heter på pedalene. Så kunne “moroa” begynne.

Vi skulle ha en lett økt, sa instruktøren. Og mens vi koste oss og tråkker i rolig tempo på pedalene skulle vi kose oss med å se på “Huskestue”.  40 minutter skulle både TV-programmet og spinningtimen vare.

Jeg trudde rumpa mi var polstret mer enn godt nok. Men allerede etter 10 minutter begynte jeg å få vondt i kjerringræva. Det var som om sykkelsete forsøkte å gnage seg inn til plasser hvor jeg bare slipper inn Gamle Gubben Grå.

På sykkeltesten for 3 uker siden klarte jeg 13 minutter før smertene I ankelen ble for sterke.   Vel det var ikke så veldig mye bedre i dag, men jeg fortsatte da den meningsløse tråkkinga.  TV-programmet på skjermen forrest i salen hadde jeg og sett før.  Jeg ser aldri på TV. Har kun sett to episoder av Huskestue. Begge her på treningsleiren  Selvsagt hadde de valgt en av de.  Jeg er ikke så glad i repriser.

Vel, jeg holdt ut 30 minutter. Da var ankel og legg så vonde at jeg hadde lyst til å skrike høyt. (Man gjør selvsagt ikke det.)

I kveld må jeg ligge med benet høyt og forsøke å få ned hevelsen i leggen og ankelen.  Det kommer en dag i morgen og nye aktiviteter på timeplan….