I går telte jeg direktører. I dag teller jeg avgåtte statsråd i Støre-regjeringa. Jeg kan røpe med en gang at tallet denne gangen verken blir 333, 334 eller 335, (direktørene i helsevesenet yngler så raskt at tallene liksom må oppdateres hele tiden.) men det er ikke så langt unna. Så vidt jeg husker har samtlige gått av etter en eller annen slags “skandale”, eller at de rett og slett ikke er skikket til jobben ut fra handlinger de selv har valgt å gjøre. Sist ute er Sandra Borch som meldte sin avgang i kveld.
Tror Støre snart begynner å gå tom for gode kandidater.

Annikken Huitfeldt måtte gi seg som Utenriksminister fordi mannen hennes hadde handlet med aksjer han ikke burde. Hun ble vel først og fremst ofret for å øke presset på Høyre sin Statsminister kandidat Erna Solberg, som også har en mann som har handlet med aksjer han ikke burde…
Anniken får snart stillingen som Norges ambassadør i USA, og hvis hun er riktig heldig kan hun snart poste selfier med seg selv med både Biden og Trump – antakelig ikke samtidig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadia Tajik måtte gå av som Arbeids- og inkluderingsminister. da hun var en av mange politikere som syntes det var litt vanskelig å holde styr på hvor man bodde og hvor vidt man trengte gratis pendlerbolig eller ikke.

Hun ble avløst av Marte Mjøs Pedersen som måtte gi seg som Arbeids- og Inkluderingsminister da “stjerna” Tonje Brenna måtte få nye oppgaver. Så vidt jeg vet var det ingen skandaler bundet til Marte Mjøs Pedersen. Hun beskrives som en hardt arbeidende politiker med god forankring på grasrota og arbeidserfaring fra det virkelige arbeidslivet. Kanskje var det nettopp derfor hun måtte gå. Det er ikke alltid det er plass til slike i en regjering.

Odd Roger Enoksen var Forsvarsminister. Han gikk av etter at det ble kjent at han hadde hatt et litt for nært forhold til en svært ung jente da han var minister i Bondevik-regjeringen for noen år siden.

Bjørn Arild Gram var Komunal- og distriktsminister helt til han måtte overta som forsvarsminister etter jentefuten Enoksen.

Sigbjørn Gjelsvik overtok som Kommunal- og Distriktsminister etter Gram. Han ble skiftet ut med Erling Sande da Støre gjorde store endringer i regjeringen i oktober i fjor. Hvorfor Gjelsvik ble byttet ut vites ikke, men litt råklining med en ansatt i departementet på en jobb-sommerfest telte nok ikke i hans favør.

Anette Trettebergstuen måtte gå av som Kultur- og Likestillingsminister fordi hun delte ut stillinger og arbeidsoppgaver til venner og bekjente.

Tonje Brenna gikk av som Kultur- og Likestillingsminister da Støre gjorde noen endringer i regjeringen i oktober i fjor. Hun ble da Arbeids- og Inkluderingsminister.

Ola Borten Moe gikk av som Forsknings- og høyere utdanningsminister etter at han hadde gjort noen aksjekjøp han som minister overhode ikke burde ha gjort. Dere vet habilitet er et vanskelig ord å forholde seg til.

Han ble avløst av Sandra Borch, som trakk seg i dag. Det er liksom ikke så kult å være minister for høyere utdanning når det blir avslørt at din egen masteroppgave er plagiat.

Før Sandra Borch ble Forsknings- og Høyereutdanningsminister var hun Landbruksminister. Hun gikk av som Landbruksminister da hun måtte overta etter Borten Moe.

Espen Barth Eide var Klima- og Miljøminister da han måtte overta som Utenriksminister da Anniken måtte gå på grunn av at hun ikke klarte å holde styr på mannen sin.

Bjørnar Skjæran var Nærings- og Fiskeriminister helt til endringene i oktober i fjor.
Den eneste grunnen jeg ser til hans avgang er at han er mann. Etter omrokkeringene måtte de ha inn en ny kvinne for å holde kjønnsbalansen oppe.

Marte Mjøs Pedersen var først Olje- og Energiminister, men ble som før nevnt Arbeids- og Inkluderingsminister da Hadia Tajic fikk problemer med å bortforklare pendlerjukset sitt.

Hvis jeg ikke teller helt feil har det vært 14 statsrådskifter i løpet av de 27 månedene Jonas Støre har ledet sin regjering. Det vil si et statsrådskifte annenhver måned i snitt.
20 statsråder og 14 skifter. Ikke alle Statsrådene som har gitt seg i en ministerpost har gått ut av regjering, opp til flere har vært på en salig runddans fra departement til departement. Likevel må det by på utfordringer når det stadig tiltrer nye mennesker som skal sette seg inn i til dels vanskelige saker i de forskjellige departementene.

Flere av statsrådene gikk av på grunn av ting de måtte være fullstendig klar over at ikke var så smart, og som de burde ha fortalt om da de ble tilbudt statsrådposten. Som for eksempel Sandra, som måtte være klar over at masteroppgaven hennes var plagiat og at det ikke er forenelig med å være minister for høyere utdanning.