Det er lørdag, og dagen ser ut til å starte bra. Ryggen er bedre.  Jeg har allerede ryddet litt, fått i meg frokost, musli og yoghurt, og traktet meg et stort krus te. Når jeg etter å ha kost meg med halve tekruset åpnet blogg.no for å se hva Allan på plassen over meg på topplista hadde skrevet om ble jeg oppriktig glad. Jeg slapp å vri hjernen for å finne noe fornuftig å skrive om rettetenger eller vindusvaskere, og kan kose meg med å skrive om krig, fred og verdensutvikling. Dagen kunne ikke ha begynt bedre!

Blir det mye krig i framtida og hvordan vil eventuelt sånne fremtidskriger foregå?……eller blir det kort og godt fred i verden en gang? Dette er det store og vanskelige temaet Allan ønsker å debattere i dag. Ikke en lett oppgave, men du hvor jeg trives med slike utfordringer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I likhet med Allan er jeg verken en krigshisser eller en fredsforsker. Likevel kan denne kjerringas tanker om temaet kanskje gi grunnlag for egne refleksjoner. Det er jo noe av hensikten med en del av innleggene på denne bloggen, å få i gang litt refleksjon hos leserne. I dagens mediaverden er det smart å reflektere litt selv, ikke sluke rått alt en leser, ser eller hører.

Det virker som om det ligger i menneskets natur å krige. Skulle tro det huleboer behovet for å dunke klubba i hodet på naboen for å få herredømmet over maten, ilden eller den største hula skulle ha forsvunnet i evolusjonen, men det ser desverre ikke slik ut. Vi kan jo, som Allan skriver, ikke forvente at alle mennesker i hele verden holder fred når det selv her i bloggblokka fyres i gang kriger om alt fra eplekaker til hvem som har “juksa”.

Allan mener at han ikke har blitt drratt inn i noen bloggkrig fordi han virker så fryktinngytende at ingen tør. Jeg tror mer det kommer av at han ikke er så lett-krenka. At han, til tross for st han er den o så store og prominente bloggkongen, ja så ser han ikke på enhver som måtte våge å mene noe annet enn han som en trussel eller fiende. Heller ikke om vedkommende skulle komme over han på topplista. Hvis noen ypper Allan til krig, og det har jeg sett enkelte som har prøvd, så overser han det med kongelig verdighet og fortsetter med sitt.

Ser man globalt på det har det alltid eksistert konflikter i verden.  Slik tror jeg dessverre at det fremdeles vil være.

Det finnes ingen overnasjonal myndighet, og verden mangler klare, felles spilleregler for hvordan alle land skal oppføre seg mot hverandre, og det er ingen overnasjonal organisasjon godkjent av alle som kan vedta felles regler. Sånn sett er det vanskelig å se for seg en verden uten krig en gang i fremtiden. Et verdenspoliti eller en verdensdomstol som hadde hatt rett til å gripe inn overfor krigerske enkeltland kunne kanskje være en vei å gå for å skape en fredeligere verden, men så er det vel ikke så enkelt å få til noe sånn verdenspoliti som alle skulle enes om. 

Sitatet over er hentet fra Allan sitt innlegg. Min flørste tanke når jeg leste det var at var ikke det i grunn hensikten med FN, forente nasjoner, at vi skulle få en slik organisasjon, et verdenspoliti hvor alle var enige om reglene?

Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper. Jeg måtte google, og jo intensjonen er slik jeg trodde. Hvor vidt de har lykkes er en annen sak.

I min googling fant jeg noe annet som er verdt å reflektere litt over. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene. Artikkelen fra Wikipedia er ikke helt oppdatert tror jeg, men jeg har ikke følelsen at behovet for fredsbevarende innsats har avtatt de siste 25 årene. Heller tvert om. Hvorfor er utviklingen slik?

Kanskje kan det å arbeide for demokratiet være en mulig vei å gå for an skape fred?

Det er Allan som stiller spørsmålet. I mitt hode vurker det som en god idé. Men jeg vet at jeg er gammeldsgs. Tanken på, og ønske om,  demokrati er likson ikke i tiden. Det blir færre demokratier og det blir flere autoritære styrer rundt om i verden, og i mange demokratiske valg så er det mer autoritære ledere som blir valgt.  Gry tok opp temaet demokrati på sin blogg på torsdag i innlegget Er demokrati den beste styreform som kan oppnås? Ja, det finnes faktisk flere blogger som tar opp litt alvorligere tema enn potteblomster og dagens rusletur.

Det var en liten digresjon, men med demokrati på vikende front og en økende antall MAGA supportere ser det ikke så positivt ut for verdensfreden.

Hvordan fremtidens kriger vil utarte seg har jeg ikke så mange tanker om. Ja, den blir nok mer digital. Droner i stedet for fly. Digitale angrep på infrastruktur. Man behøver ikke en hær for å ødelegge en annen stat. Man kan fikse det mef noen tastetrykk fra et kontrollrom i sitt eget land. Det skremmer meg  nesten mest. Det og en ting til. Atomvåpen.

Ni land i verden har slike masseødeleggelsesvåpen, og de omtales dermed som atommakter. Det er USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. Ifølge Arms Control Association har disse ni landene mer enn 12 000 atomvåpen. Av disse har USA og Russland til sammen nesten 90 prosent. Jeg husker ikke hvor mange ganger de kan ødelegge verden, men det var mange.

En forsker prøvde å berolige i en artikkel jeg nylig leste. Å starte en atomkrig i dag ville jo være det rene selvmord. Hvorfor føler jeg meg ikke betrygget? Jo fordi Trump, Putin, Netanyahu og flere av de andre lederne i disse atommaktene ikke virker som om de har så mye omtanke for flere enn seg selv. Skjønner de at deres siste dager er talte, ser de liten grunn til at verden skal fortsette å eksistere.

Om russerne eller amerikanerne kommer til å gå til krig mot Norge? Jeg håper ikke det, men hva Putin finner på når han blir ferdig i Ukraina er ikke godt å si. Trump kan jo plutselig kaste sine øyne på Norge, slik han gjorde med Grønnland. Aldri godt å si hva den mannen finner på.

Jeg tror og håper at Norge ikke vil gå ril krig mot nabolandene. At vi ka de driftene bak oss i vikingtida, og har utviklet oss videre siden den gang.

Allans innlegg førte med seg mange tanker. Sånt liker jeg. Nå skal jeg fortsette dagen. Ha en fin lørdag.