Hun med den røde hatten manøvrerte seg lekent og verdensvant gjennom den travle togstasjonen.  Kastet kun et raskt blikk på den store tavlen for å sjekke om at det neste toget gikk fra den perrongen hun hadde forutsett.  Hun snudde ikke på hodet en eneste gang, gikk bare målbevisst mot bestemmelsesstedet.  Likevel visste hun med sikkerhet at han, den hette-kledd, fulgte etter.

Han ble sittende å riste på hodet, omtåket som han var.  Hva  hadde skjedd? Hvorfor var han i boden? Og hvorfor hadde han vondt i hodet?  Han stavret seg opp og gikk mot døra.  Den var låst.  Noen hadde satt på hengelåsen på utsiden.
Hadde han kommet seg ut hadde han sett at det lyste en gul varseltrekant på bod-døra.  En gul varseltrekant med ordene Smitte!  Det var lenge før noen kom til å låse seg inn til han.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De hette-kledde tok med seg den litt for nysgjerrige dama inn i kapellet og opp til alteret.  Opp til Ypperstepresten, Stalloren.
Det tok en tid før Stalloren oppdaget at de hette-kledde hadde kommet inn igjen, og at de hadde med seg noen som ikke hørte til i menigheten.  Han var for opptatt av å ta selfier av seg selv.

Vandreren tok en termos opp fra tursekken og skjenket seg en kopp god, varm te. Hun drakk den i rolige slurker mens hun vurderte hva hun skulle gjøre.  Hvem var hun som krabbet opp på krakken, og som nå ble båret inn i kapellet? Var hun i fare, eller var det hun som var den farlige, inntrengeren? Hvem var disse hette-kledde?
Så konsentrert satt hun, Vandreren; at hun ikke la merke til at det kom ei dame ruslende ut av skogen på andre siden av lysningen.  Den sist ankomne hadde en soppkurv på armen og gikk med blikket konsentrert mot skogs-bunnen.