Dette bildet er fra 12. mars 2020. Den dagen Norge stengte ned. Gamle Gubben Grå og jeg var ikke ute og hamstret dopapir. Vi var på restauranten Dekka Bord på Adamstuen i Oslo og spiste en bedre middag sammen med Svoger.Vi hadde selvsagt fått med oss nyheten om nedstengingen, men bordet var bestilt og restauranten sa at det bare var å komme da vi ringte for å forhøre oss om de var åpne.

Det er jo ikke vanskelig å tenke seg hva samtaletema rundt bordet var. Svoger hadde noen dager i forveien avlyst en planlagt tur til Hellas på grunn av reiserestriksjoner. Nå var han redd for at en planlagt påsketur hvor han og noen andre skulle gå fra hytte til hytte også ville bli avlyst.  Vi forsikret han om at det ble den nok ikke. På fjellet er det god plass.  Få minutter senere tikket det inn meldinger på telefonen til Gamle Gubben Grå og meg. Det var fra Sør-Aurdal, hyttekommunen vår. Beskjeden var at vi var uønsket på hytta. Ja, vi husker alle hytteforbudet som kom et par dager senere. Sør-Aurdal kommune var bare utrolig tidlig ute.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble ikke hytte til hytte på Svoger påsken 2020. Ikke ble det USA tur på han den sommeren som planlagt heller.  Slektas påskeskirenn ble ikke arrangert på familiehytta, men på Teams. Hver familie satt i sitt eget kahotskirenn hjemme i egen hage – uten snø.

Kahot. Hvem kjente egentlig det ordet før mars 2020? Vi hadde ikke vaksine, PCR test tok det dagevis å få svar på, og hurtigtester slik barn fra 9 års alder utfører effektivt på seg selv opptil flere ganger i løpet av skoleuka nå var en begrenset gode selv vi på sykehuset bare hadde tilgang til et svært begrenset antall sv per dag.

Hurtigtester var en ting.  Vi hadde knapt snittevernutstyr. Representanter fra de forskjellige lands myndigheter sto i Kina og tilbød arbeiderne på flyplassene amerikanske dollar i kontanter for å få pallene med munnbind lastet i sine fly.

Jeg tror det var greit at vi i mars 2020 ikke visste at smittevernrestriksjoner og pandemien skulle vare i to år. Vi utsatte reunionsfester og fødselsdager. Alt skulle skje “til høsten”. September 2020 så kalenderen min rimelig full ut – før arrangementene stille ble strøket det ene etter det andre.

Det første jeg ble lei var applausen.  Denne applausen man ble oppfordret til å gi oss som arbeider i helsesektoren. Alle de fine ordene – men ikke ei krone i økt kjøpekraft.  Pengene måtte gå til de som hadde gjort en innsats, noe viktig. Som til bonus for toppledere og økt politikerhonorar.

Det neste jeg ble lei var ordet dugnad. Dugnad kalte de jobben jeg og kollegaene mine utførte. Dugnad kalte de det for alle oss som måtte gå ut og holde samfunnshjulene i gang, mens de som bestemmer satt hjemme på hjemmekontor, og til nød dristet seg ut på altanen for en aldri så liten applaus.  Dugnad sa de til alle som mistet jobben eller ble permittert fordi når samfunnet stengte ned forsvant grunnlaget for arbeidsplassen deres.

Hold ut litt til! het det i desember 2020 da regjeringen satte begrensninger for hvor mange vi kunne ha rundt bordet hjemme hos oss selv på julaften. Og vi holdt ut og ventet lydig på tur for å få vaksine.  Innen de siste fikk dose en var det for lengst klart at vi trengte to doser. Nå er vi oppe i tre – og innen sommeren må vi sikkert ha dose fire.

Vi holdt ut litt til, og dagene ble til måneder. Til slutt var hele 2021 også forsvunnet. På ny feiret vi jul med munnbind og kun deler av storfamilien til stede.

Nå har vi lagt munnbindet i innerlomma – for denne gang.
Vi kan atter klemme hverandre og danse ellevilt til fengende rytmer.
Jeg hører på radioen at man planlegger 17. mai med barnetog og alt som hører til. Jeg håper virkelig det blir sånn. Jeg har savnet 17. Mai. Det har liksom ikke vært det samme å se Abdi Raia stå ute i hagen og synge Ja vi elsker i ensom majestet.

Jeg tror det var bra vi i mars 2020 ikke visste hvor lenge pandemien ville vare og hvor lenge den kom til å påvirke hverdagen vår.  Det kunne tatt livsmotet fra langt flere enn de som ikke orket mer. For ja, denne pandemien har kostet flere liv enn de som har dødd av viruset.

På samme måte ønsker jeg nå å ikke tenke på at viruset på ny vil muttere og at jeg kanskje om en måned eller om et halvt år på ny må finne frem munnbindet. Jeg tar det når det kommer.

Akkurat nå trenger jeg en pause.
En pause hvor radioen ikke daglig melder om hvor mange smittede det har vært siste døgn, og siste tretti døgn.  Hvor nyhetsoppleseren melder med gravrøst om stigende smittetall i Indre Billefjord eller Ytre Enebakk hvis tallene nasjonalt skulle holde synkende kurs. Jeg trenger en pause, og bryr meg ikke om hvor mange som hoster i Enebakk!

Så kjære alle sammen. Skal vi ikke bare glede oss over gjenåpning og gi hverandre en klem? Fortsette med å vaske hendene og holde oss hjemme når vi er syke – og ta nye problemer og nye utfordringer når de måtte dukke opp.