Staselige karer, ikke sant? Bildet er tatt av fotograf Narve Skarpmoen en gang mellom 1900 og 1930 i følge Digitalarkivet. Jeg håper inderlig det er tatt før 1922. Han flotte mannen på bildet, han med “cowboy-hatten” er Walther Rathenau, han ble drept i 1922.

Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. Han kjørte i en åpen NAG kabriolet. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus bil.  Det ble skutt med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Du har ikke så mye å stille opp med mot maskinpistolsalver og håndgranater når du sitter i en slik bil.

Man kan på mange måter si at attentatet på Walther Rathenau var et forventet attentat. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo ethvert sikkerhetstiltak.  Og satte seg altså i en åpen bil og kjørte til kontoret.

Bakgrunnen for politiets advarsel var at etter en rekke såkalte Feme-mord, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere.   Feme-mord var en rekke politisk motiverte mord i Weimarperiodens Tyskland som ble begått fra 1919 og frem til 1924 av det organiserte tyske ytre høyre, mot politiske motstandere som de anså for å være forrædere.

Uttrykket feme eller femedomstol kommer av navnet på bestemte domstoler i Det tysk-romerske riket, fra 1200- til 1500-tallet. Et kjennetegn ved prosessene var at de foregikk i hemmelighet.
Under Weimarrepublikken ble begrepet tatt i bruk på ny, og brukt om mord som var organisert av nasjonalistiske organisasjoner, som for eksempel Organisation Consul.

Som jøde, og fremtredende politiker anså politiet Walther Rathenau som et mulig attentatsmål, noe de fikk rett i. Og gjerningsmennene var tilknyttet Organisation Consul, en nasjonalistisk, antisemittisk og antikommunistisk terroristorganisasjon som eksisterte fra mars 1920 til juli 1922 under Weimarrepublikken i Tyskland. Den var organisert som et militært hemmelig selskap og forsøkte gjennom politiske mord å ødelegge republikkens demokratiske system.

Den antatt underliggende beveggrunn bak angrepet på Rathenau var et komplott mot regjeringen og Weimarrepublikken. Dette ble imidlertid dysset ned av utenrikspolitiske grunner.
At Rathenau som utenriksminister i april samme år hadde undertegnet Rapalloavtalen gjorde han ikke noe mer populær blant de i ytre høyre.
Rapalloavtalen var en traktat mellom Sovjet-Russland (som ble Sovjetunionen senere samme år) og Tyskland.

Hvorfor sitter jeg her en søndag morgen og skriver om politiske drap som foregikk for over 100 år siden?
Slik jeg ser det er det viktigste vi kan gjøre med historien er å lære av den.
Organisation Consul opphørte muligens å eksistere i 1922, men det er nok av nasjonalistiske og antisemittisk  terroristorganisasjoner. Legger vi til antiislamistiske og fremmedfiedtlige organisasjoner blir lista relativt lang.

Partier på Ytre Høyre side i Europeisk politikk har skremmende stor fremgang for tiden. Jeg føler det viktig og riktig å rope et stort varsku.  Det er så mange likhetstrekk fra mellomkrigstidens Europa at det er skremmende.
Har vi overhode ikke lært?

I Tyskland i 1920-årene gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot  politikere og andre som ikke hadde de samme politiske meningene som dem.
De mente at mord og attentat var veien å løse politiske uenigheter.

I dag kan man daglig lese enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål. Gjerne preget av fordommer mot mennesker basert på religion, etnisitet, eller seksuell legning.
Jo mer vanlige slike uttalelser blir, jo mer vi ser bort og lar de stå uimotsagt, jo større er faren for at noen setter ordene og tankene ut i handling.
Slik vi så i mellomkrigstidens Tyskland, eller i Norge 22. juli 2011, 25, juni 2022 eller 10. august 2019 da Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept.