For meg er det viktig å holde tak i noen fliker av hverdagen slik den var. Jeg må jo langsomt gå i gang med å skape meg en ny hverdag.  Så jeg labber mine daglige turer med hundene, gjør husarbeid…. Er i gang, som Høvdingen ville ha sagt det. – Og jeg blogger med utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på topplista.
I dag er det Mestro06.  Dere vet den bloggeren jeg ikke skjønner bæra av hva skriver. Vel, i dag skal jeg dukke ned i poesien, og se hva jeg får ut av det.

Han starter med å slå fast at han puster. Det er jo greit å slå fast. Det gjør for så vidt jeg og, uten at jeg egentlig føler behov for å fortelle det på blogg.

I motsetning til Mestro06 føler jeg meg ikke som noe mirakel.
Jeg har hørt mange karakteristikker av meg selv, men mirakel… Nei det tror jeg aldri noen har sett på meg som. Mulig noen ser på meg som litt merkelig eller eksentrisk, men direkte forstyrret tror jeg heller ikke er en dekkende beskrivelse.
Kanskje det er derfor jeg har vanskeligheter med tekstene til Mestro06? At jeg ikke er et forstyrret mirakel mener jeg.

Hun ser meg ikke inn i øynene skriver Mestro06.
Et eller annet kvinnemenneske oppfører seg ikke som forventet, eller ikke helt som han ønsker.
Det er gjenkjennende. Senest i går kalte noen meg stein-ansikt fordi jeg ikke sørger slik kanskje noen forventer. Det var ikke vondt ment av den som sa det. Hun forklarte bare hvorfor hun var i villrede på hvordan hun skulle være der for meg. Hvordan hun skulle trøste meg. Hun er typen som gir store, varme bamseklemmer til mennesker oppløst i tårer. Mine tårer er bak et panser, og kommer ut når jeg er for meg selv.

Jeg har ingen problemer med å fortelle om døgnet da han døde, og har fortalt den historien mange ganger de siste dagene. Men jeg dveler heller ved minnene om alle de årene han levde. Jeg vil minnes han med et smil, og tenke på alle de gode stundene.
Det gjør ikke savnet noe mindre.

Jeg har ikke noe behov for å forsvinne for godt. Det er grusomt nok at han forsvant. Men jeg søker heller skogens ro enn steder der mennesker samles, som gater og torg.  Jeg er ikke sosial for tiden. Skyr ikke folk, men det holder med noen få ord i forbifarten.

Hvem er du? spør Maestro06. På det spørsmålet finnes det ikke et enkelt og kort svar. Jeg hopper videre til neste spørsmål.
Hvem er din fiende? Jeg tror ikke jeg har noen fiender.

Jeg puster fremdeles, jeg og. Sånn bare hvis du lurte.

Og ja det er en prosess. Det meste i livet er vel egentlig en prosess? Livet endrer seg jo hele tiden. Selv når det virker som om det ikke skjer noe. Jeg fokuserer på det gode. På gode minner, og på gode opplevelser, selv om jeg kanskje ikke klarer å plukke frem så mange av de akkurat nå.

Jeg puster fremdeles hvis du lurte.
Puster vel i grunnen greit og rolig. Jeg har huset for meg selv. Hundene sover fornøyde, snorker lett. Vi har vært ute på dagens første tur.

Jeg er kanskje ikke helt meg selv for tiden, men jeg forsøker i det minste ikke å være noen annen.
Hjertet banker.
Sola skinner fra blå himmel. Det er en nydelig dag.

Jeg er trøtt, sliten og kommer til å sove litt på sofaen i dag.
Men dere behøver ikke bekymre dere. Det er min måte å lade batteriene på.

Jeg lever enda, og det har jeg ingen planer om å endre på.
Livsmotet er der, selv om jeg ikke sprudler for tiden.

Det får holde med høytravende formuleringer fra denne kjerringa en lørdag morgen.
Tror egentlig jeg skal og bør overlate poesien til Maestro06.