Litt mimring…

Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Oslo i dag, vi skulle jo være forsøkskaniner for Datteren.  Men dette innlegget skal ikke handle om tåfis og hæltræl. Det skal handle om gamle minner.

På vår vei passerte vi Ullevål sykehus. Her gikk jeg på radiografhøgskolen og bodde på hybel I en av studentblokkene på den tiden Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre.  Jeg har mange gode minner fra Ullevål, både fra før jeg traff Gubben og ikke minst fra den første stormforelska tida.

Her har vi kommet til “trikkesløyfa” på John Collets plass. Eller trikkesløyfe, og trikkesløyfe. Trikken snur ikke her lenger, men den gjorde det dengang da. Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Ullevål Haveby. Vi har begge minner fra havebyen. Gubben langt flere enn meg.  Men det er alltid forbundet med minner for oss begge å være i området, eller som i dag bare kjøre gjennom det.

Et sted mellom der det første bildet er tatt I Kirkeveien og der det bildet over her er tatt I Sognsveien ga vi hverandre vårt første kyss. Vi vet akkurat hvor og når. Og ja, vi påpekte det da vi passerte.

Før vi kjørte rundt på gamle tomter var vi på skolen til Datteren og fikk stelt føttene. Jeg hade time før lunsj og Gubben etter. Da jeg var ferdig spurte jeg Datteren om hun visste om det var noen kafé i nærheten. Noe måtte jeg jo finne på mens jeg ventet på at Gubben skulle bli ferdig.  Hun foreslo at jeg kunne gå på “Vinslottet”.

“Vinslottet” hørtes fristende ut, selv om jeg nå egentlig bare hadde tenkt meg en kaffekopp og noe å spise.  Vinslottet viste seg å være Vinmonopolets gamle tapperi som nå var gjort om til bydelssenter for Hasle med kafé,  bar, legekontor, frisør og en del butikker.

Gamle Gubben Grå og jeg tok en rask lunsj mens vi venter på at det skulle bli Gubbens tur til å gå stelt føttene. Vi synes det var litt gøy å være i denne ikoniske bygningen.

“Var det ikke en streik her som var mye om I nyhetene en eller annen gang?” spør jeg. Gamle Gubben Grå pleier å vite slikt. “Jo” Han er enig med meg i det  “På 80-tallet eller noe sånt.” “Ja” jeg er enig I at det kan stemme. Det er lenge siden. Lenge før jeg var opptatt av fagforeningsarbeid og arbeidskamp.  Samtidig prøver jeg å huske detaljer om streiken. Jeg husker noe med en ung mann med krøller.

Litt googling fikk frisket opp minnet mitt. Streiken på Vinmonopolets tapperi var i 1986, og er landets mest langvarige streik i etterkrigstiden. Den varte i 14 uker. Den første streiken ble utløst av kravet om høyere lønn. Da den ble avblåst, fikk hovedtillitsmann Håkon Høst sparken fra Vinmonopolet. Det var han unge mannen med krøller som jeg husker. Jeg ser at han er født i 1956, og altså er 10 år eldre enn meg. Han var altså 30 i 86, og gjorde nok litt inntrykk på en ung Brit på 20 somre.

Det at Håkon Høst fikk sparken førte til ny streik, som ble løst ved at Høst fikk fast ansettelse ved Vinmonopolets Arbeiderforening. Sju av foreningens tilllitsvalgte måtte trekke seg fra sine verv etter streiken. Hvorfor finner jeg ikke helt ut.

Siden vi er så godt i gang med googling, googler jeg også litt om selve bygget, altså det som nå kalles Vinslottet.

Bygget sto ferdig i 1932, klart til å huse Vinmonopolets fabrikk. Med sine 50 000 kvadratmeter var det Nordens største bygg og et moderne industrianlegg for produksjon, lagring, tapping og ekspedisjon av norsk brennevin. Allerede fra starten kunne 235 ansatte kalle det spesielle bygget for sin arbeidsplass.

Tapperiet på Hasle ble raskt et landemerke i Oslo og anses som et arkitektonisk ikon for sin tid. Bygget har mottatt en rekke utmerkelser innen arkitektur, blant annet Houens premie for god arkitektur i 1934. Anlegget ble lagt ned i 2012.  Nå huser det over 200 boliger og et moderne handelshus, åpnet i 2019.

På vei hjem var vi enige om at vi skulle stoppe og spise middag.  Men for at det ikke skulle bli burger på Cirkle K på Vik tenkte jeg at jeg måtte komme opp med et litt mer spennende alternativ, og undersøkte om det lå noen fristende spisesteder liksom i nærheten av ruta vi skulle kjøre. Jeg lot meg friste av en restaurant med navnet Den sultne mave som skulle ligge på Stabekk. Mulig jeg var litt sulten. Navnet appellerte i det minste til meg.

Du forstår at du er i beste Bærum øst når du på de hundre metrene vi gikk fra parkeringsplassen og til restauranten passerte en møbeltapetserer, en kakkelovnbygger og en som drev med vintageklær.

Den sultne mave viste seg å være en indisk restaurant som lå i den gamle kinobygningen på Stabekk.  Maten var nydelig, og servicen upåklagelig. Det er lenge siden jeg har spist et så godt måltid. Stedet anbefales på det varmeste.

Jeg måtte smile litt for meg selv da samtalen ved ett av de andre bordene fanget min oppmerksomhet. Ja, jeg vet at det ikke er pent og lytte. Men han som snakket var en eldre mann som ivrig fortalte til samtalepartneren sin, og han var ganske så høyrøstet. Ikke sint, ikke full eller noe slikt. Han snakket bare litt høyt, enten fordi han var så engasjert eller fordi han eller samtalepartneren hørte litt dårlig. Vel, de eldre herrene satt her i beste Bærum øst og snakket oppglødd og begeistret om sin tid i Akp-(ml.) Sist Gamle Gubben Grå og jeg var ute og spiste i Bærum, oppdaget jeg Rødts representant i Bærum  kommunestyre ved nabobordet. Den røde fare som noen av mine bekjente i Høyre ynder å kalle oss finnes visst over alt…..

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg