For fire år siden var jeg nummer to på lista til Rødt i Buskerud. Vi fikk ikke inn noen representanter fra Rødt i fylket vårt, men hvis jeg hadde kommet inn på Stortinget høsten 2021 så hadde jeg hatt milionlønn og ikke uføretrygd i dag.
Sagt litt på en annen måte; Hadde jeg stilt til valg for Ap eller Høyre (som har to representanter fra fylket vårt), så hadde jeg ikke vært uføretrygdet i dag. Ja, eller hvis Rødt hadde fått inn to representanter.
Jeg sier ikke at helsa mi hadde vært markant bedre hvis jeg hadde vært stortingsrepresentant. Jeg tror det kan være slitsomt nok. Og grunnlaget for min uførhet var nok lagt lenge før stortinget trådde sammen i oktober 2021.
Men hvis jeg hadde vært stortingsrepresentant og ikke vanlig arbeidstaker hadde jeg fått full lønn eller sykepenger da, hvis jeg var syk, i hele stortingsperioden, altså i beste fall fire år. Mens en vanlig arbeidstaker som kjent bare får sykepenger i ett år før man må over på AAP, arbeidsavklaringspenger og derved får redusert inntekten med 34%. Altså en inntektsreduksjon på over en tredjedel.
Under partilederdebatten tidligere i uka spurte Marie om borgerlig side om de ville være med på å fjerne denne forskjellen. Altså gjøre så stortingsrepresentanter i likhet med andre arbeidstakere får sykepenger i bare ett år.
Da ble Erna streng i stemmen og sa; Når man er valgt inn på Stortinget må man være stortingsrepresentant i den perioden, da kan man ikke bestemme seg for å gå på AAP. Det hun egentlig sa med den uttalelsen var at som Stortingsrepresentant kan man ikke bestemme seg for å bli syk, eller velge å bli syk.
Er Erna så dum? Det tror jeg ikke.
Man kan selvsagt ikke velge hvor vidt en vil bli rammet av sykdom eller ulykker. Det kan skje den beste. Også stortingspolitikere. Det er urovekkende men ikke overraskende at flere av våre fremste folkevalgte argumenterer som om sykdom er noe man selv velger. Som om man kan skylde seg selv.
Uff da. Da har man lite empati og ganske korte i hodet sltså. Man blir jo skremt av slik uvitenhet. Men sånn var egentlig flere av sjefene på jobben også. Sykdom var noe man knipset vekk.
Det er ikke noe nytt at ange tror at det bare er å “ta seg sammen” når man er syk så er an frisk som en fisk på en, to tre.
Jeg lurer på hvilken beskyttet verden de lever i, eller om de ikke ser utenfor sin egen nesetipp, for de må jo ha syke mennesker i sin omgangskrets eller familie.
Sylvi eller en av de sa at de så ikke behov for det, for de visste ikke om noen stortingsrepresentanter som hadde vært syke og fått honorar i flere år.
Det er jo også et dårlig argument. Jeg tenkte at det er rart at ingen stortingsrepresentanter har blitt syke over tid. Jeg prøvde å finne eksempler på det. Altså representanter som hadde blitt alvorlig syke mens de satt på stortinget slik at de ikke møtte i store deler av perioden. Så lagt har jeg ikke funnet noen, men det må da ha vært noen opp gjennom de siste 20-30 årene…
Ja, å velge å bli syk gjør vel ingen. Vi vil jo helst ikke noen av oss. Sykefraværet blir høyere og høyere både her og der etter det jeg forstår. Og det må jo være en grunn. Hvis man ikke klarer å gå på jobb, enten det er fysisk eller psykisk som spiller inn, så må det jo gjøres noe med oppgavene også. For jeg tror mye av fraværet skyldes press i jobben. For mye, for uforutsigbart, for krevende av ulikt slag. Det bør det tenkes på.
Noe av forklaringen på de høye sykefraværstallene kan nok forklares med arbeidsmiljø-utfordringer. For lite folk til oppgavene som skal gjøres, slik at man alltid ligger litt på etterskudd. Fysisk krevende, Psykisk belastende.
Det burde man være flinkere til å se på hvis en arbeidsplass har høyt sykefravær.
Arbeidstakere burde og bli flinkere til å sette riktig navn på det. Ikke kalle det vond rygg, utbrent osv. Gi tydeligere beskjed om at det er jobben som tar knekken på helsa mi.
For de som ikke plages av noe, er sykdom noe som “knipses bort” ja – og er uforståelig og forstyrrende. Fatt det den som vil….
Jeg opplevde en gang at et menneske med den holdningen ble alvorlig syk. Da fikk pipa en annen lyd.