I kveld er jeg sliten. Sånn sliten at jeg glefser til Gamle Gubben Grå, og kjefter på hundene. Nå håper jeg at jeg kan sitte med tekopp og tastatur resten av kvelden og forsvinne inn i min egen boble. Har akkurat vært ute med hundene så de burde i det minste holde fred en stund. Gamle Gubben Grå bråker heller ikke. Han sitter med nesa i ei bok. Vil nok også helst få være i fred,

Hva var det som har slitt meg ut i dag? Jeg prøver å tenke etter. Jeg har jo stort sett vært hjemme, bortsett fra at jeg har rusla noen turer med hundene i det fine været. Ikke for langt, og ikke for bratt. Overhode ikke noe å bli sliten av, selv om det er anstrengende å gå på veier som er ruglete av is. Jeg er ikke så redd for å skli, jeg har pigger på støvlene, men det er litt sånn belastende for den opererte ankelen med så ruglete underlag. Men jeg tror bestemt ikke at det er turene ut i frisk luft som har slitt meg ut. Heller tvert i mot.

Jeg tror det var kjøleskapet som tok knekken på meg. Kjøleskapet og telefonen.
Jeg tok nemlig og ryddet og vasket kjøleskapet i dag. Tok ut alle flasker og krukker og sjekket beholdning og holdbarhet. Vi har to flasker worchester-saus, to glass med kapers og to krukker med dijon-sennep, for å nevne noe. Ja, og så tre flasker med oistersaus. Man står der i butikken og er usikker på om man har slike ting hjemme og så tar man med for sikkerhets skyld. De gangene man satser på at vi har det fra før, viser det seg erfaringsmessig å være feil. Vel. Nå har jeg litt mer oversikt.

Litt halvvisne paprikaer, noen stilker med stangselleri og en chili som hadde mistet spensten ble kuttet opp og plassert i bollen med restene av Rocka Pølsegryte ala Gamle Gubben Grå gra i går sammen med et par kyllinglår-rester og siste innhold i diverse glass og bokser. Litt creme-fraiche, litt soyasaus, noen soltørkede tomater i olje, de siste skivene med jalapenos i bunnen av et glass… Det skal bli gryte i morgen. Skikkelig Kjøleskapsrens-gryte.  Jeg tror den blir rik på smak.

Slik kjøleskap-rydding er bra gymnastikk, bra trening. Men jeg kjente at ryggen fikk vondt. Ikke farlig vondt. Smerter er ikke farlig, som de sa på treningsleiren. På den samme treningsleiren sa de at de merket når jeg fikk de smertene i ryggen. Da ble jeg kort og stille, og deltok ikke i samtalen.

Etter at jeg var ferdig med kjøleskapet, tenkte jeg å ta meg en velfortjent strekk på sofaen i stua. Jeg hadde alt gått tur med hundene. Da jeg var på vei mot sofaen ringte ei fra Rødt. Hun sitter i Formannskapet, og ville gjerne diskutere noen saker som skal opp i Formannskapet i morgen med meg. Jeg er selvsagt ikke vanskelig å be om litt refleksjoner rundt saker som skal opp til politisk behandling. Men det blir liksom ikke til at jeg ligger så rolig og avslappet under slike samtaler. Er litt for engasjert til at kroppen finner hvile.

Da den telefonsamtalen var over og jeg endelig fant roen på sofaen og kjente at ryggen fikk hvile, ringte telefonen på nytt. Det var fra Rødt sentralt. Alltids noe man som leder må forholde seg til og ta tak i.

Jeg fikk liksom ikke den hvilen jeg trengte. Snart var det tid for å komme i gang igjen. Kan jo ikke ligge på sofaen halve dagen. Ryggen er der fremdeles. Like vond. Det går over i løpet av natta, eller i det minste i løpet av noen dager, eller ei uke. Men det gjør meg sur – og sliten. Jeg har egentlig ikke hatt mye vondt i ryggen i vinter, men den siste uka har jeg hatt mye vondt.

Etter middag, som Gamle Gubben Grå lagde, litt mer husarbeid, nok en tur med hundene, en mail som skulle skrives og nok en telefon som måtte tas var det endelig tid til at jeg kunne trekke meg tilbake til min egen boble. Snart skal jeg finne senga, og forhåpentligvis en god natts søvn og ei litt mindre sliten kjerring i morgen.