Radioen står på i bakgrunnen. De snakker om anmeldelser av skolerevyer. Aftenposten har anmeldt skolerevyene til flere videregående skoler i Osloområdet, og alle har ikke fått terningkast 6 og strålende anmeldelser. Så NRK har fylt opp studio med ei fornærmet storesøster, ei tante som tilfeldigvis er psykolog og den stakkars anmelderen fra Aftenposten. Det er vist ikke måte på hvor store skader de stakkars barna kan påføres ved å få negative anmeldelser på skolerevyen.
For det første; Barn går på barneskolen. Har du begynt på videregående skole er du ungdom, og har vært det en stund. Du har valgt et utdanningsløp, og er på full fart mot starten av ditt voksne liv. Hvis du i en slik alder tar skade av å få et terningkast to på en anmeldelse av en skolerevy, ja da har du levd i et så beskyttet miljø at det grenser til omsorgssvikt.
En revyanmeldelse er en anmeldelse av en gruppe, og av en gruppe sine prestasjoner samlet. Den henger ikke ut enkeltelevers prestasjoner, men gir en anmeldelse av hele revyen. Det er ikke en eksamen. Terningkast to er ikke gitt av en faglig jury, eller en sensor, men av en journalist med mer eller mindre greie på revy. I realiteten gir den ikke uttrykk for noe mer enn denne anmelderens subjektive mening om revyen.
Hvis man ikke takler en slik tilbakemelding uten å ta varig skade, hvordan takler man da å få to på en prøve, en eksamen eller som standpunktkarakterer? Mener storesøsteren og psykolog-tanta at lærere som gir karakteren to på elevers skolearbeid også gir elevene varige skader? For meg ville en karakter på et skolearbeid jeg har levert vært mer viktig for min fremtid enn hva en tilfeldig journalist måtte mene om skolerevyen.
En tanke slår ned i meg. Hvis “barna” på videregående tar skade av å få en negativ anmeldelse av skolerevyen, hvilke traumer kan de ikke da få av å få dårlige standpunktkarakterer! Og hvordan forholder lærerne seg til disse “traumene”?
Jeg googler litt og finner ut at i 2015 viste en undersøkelse at elevene som gikk ut av ungdomsskolen hadde et vesentlig høyere karakternivå enn i 2009. Samtidig viste den samme undersøkelsen at nivået på eksamenskarakterene på de skriftlige eksamenene ikke hadde endret seg nevneverdig i den samme perioden. Man antok i artikkelen jeg leste at lærere kunne føle seg presset av elever og foreldre til å sette høyere karakterer. Det er ingen grunn ti å at den utviklingen har stoppet opp, heller tvert i mot.
Vi ønsker alle det beste for våre barn og unge. Men er det til deres beste å la de leve i en boble fri for all motgang? Er ikke en del av oppdragerrollen å forberede de unge på at vi alle på en eller annen måte vil møte på utfordringer i livet, og gjøre de i stand til å møte utfordringene på en god måte?
Enig med deg!👍🏻