Jeg skal starte dagen med å komme med en bekjennelse. Jeg eier ikke en eneste air-fryer. Og vet dere hva som er enda verre? Jeg kommer ikke til å anskaffe meg en heller, samme hvor mange rabattkoder jeg får slengt etter meg.
(Hvis noen derimot slenger en air-fryer etter meg skal jeg vurdere å ta i mot.)

Hadde heller ikke hatt noe i mot å få en reise til den magiske skogen Helene skriver om slengt etter meg heller hvis det finnes noen gavmilde sponsorer der ute. Bare nevner det.
Jeg har forresten vært på et slikt magisk sted. Stien mellom Pitigilano og vinhandleren i hulen er en slik magisk sti. Laget av Etruskerne for lenge, lenge siden. Se bare på bildet på toppen av dette innlegget.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I går hadde vi fiskegrateng til middag. Hva det blir i dag er jeg usikker på. Overlater til Gamle Gubben Grå å finne ut det. Ja, og å lage maten og. Jeg regner med at dette er av almen interesse. Mat pleier å gi klikk, og jeg ønsker meg klikk. Er lit lei av å ligge på plass nummer 14.

Ser ut på regnet og lurer på om det virkelig stemmer at det blir væromslag i morgen, og at det kommer litt sol og varme slik meteorologene melder. Sjekker yr.no. Ni grader ut på ettermiddagen og lettskyet vær. Jo, det ser ikke så verst ut. Sjekker resten av uka. Det ser ut til at onsdag blir den fineste dagen, men fremdeles kaldt om natta.

I dag er det en tur ut til Høvdingen, litt lett husarbeid og så ut og drikke kaffe. Eller kaffen bør nok nytes inne. Det regner skikkelig ute.

Nevnte jeg at Gamle Gubben Grå skal lage middag i dag? Ja, for mat er viktig på blogg. En hver blogger med respekt for seg selv publiserer hva en spiser så og si daglig.
Mat turgåing og strikkeoppskrifter. Det er det som gir klikk for tiden.
Det og det å ikke blogge. Relativt frustrerende for ei kjerring med mye på hjertet.

Men la oss være litt alvorlige. Bringe litt alvor inn på blogg.
Visste dere at forskjellige sykdommer og forskjellige medisinske spesialiseringer er like prestisjetunge?
Spektakulære sykdommer hos unge menn som kan behandles (gjerne med avansert teknologi)  har høy status, mens kroniske og uklare diagnoser hos eldre kvinner ligger i bunnen av hierarkiet.
Det er mindre respekt for sykdommer som vi mener folk kunne ha unngått hvis de hadde levd etter middelklassens forskrifter om kosthold, røyking, alkohol og trening.
Det er heller ikke mye prestisje i sykdommer man ikke kan behandle.
Synd, men sant.

Men la oss ikke dvele for lenge ved sykdommer med lav prestisje. Man kommer ikke på bloggtoppen med slikt. Eller, det er kanskje ikke helt sant. Sykdom pleier å gi klikk, I det minste med litt skikkelige overskrifter og gjerne et veneflon-bilde.
Jeg ser at Cathrineruth ligger på en andreplass på bloggtoppen. Det tror jeg er første gang. Gratulerer! Gøy med noen nye på de øverste plassene.
Litt spent klikker jeg meg inn på hennes siste innlegg. Dette er en blogg jeg ikke leser fast, men klikker innom i ny og ne. Hva har hun skrevet om som har bragt henne nesten helt til topps?
Litt skuffet ser jeg at det er – Baguetter! 
Har jeg husket å nevne at vi hadde fiskegrateng til middag i går, sier jeg bare.

Innlegget 4år alene midt i en åker som Tom har skrevet vekker mange tanker og refleksjoner hos meg.
For det første, når vi snakker om prestisjetunge diagnoser og unge menn, diagnoser innen feltet rus og psykiatri er helt klart ikke blant dem. Samme om de faktisk kan behandles. Det er jo Tom et godt eksempel på.
Jeg tror rusavhengige unge menn som har psykiske problemer ligger  omtrent på samme nivå som feite  gamle kjerringer med kols.
Men det som virkelig får meg til å reflektere er at selv om han gjerne skulle være disse fire årene foruten, så tror han at de gjorde han sterkere.
Jeg vet at motgang gjør sterk, og at vi vokser på utfordringer.  Og ja, de fire årene gjorde han kanskje sterkere. Det står i det minste respekt av å ha kommet seg gjennom den tiden og kommet seg videre i livet.
Men jeg tror at grunnen til at Tom kom seg gjennom de årene var at han allerede var sterk. En mindre sterk person hadde bukket under. Han hadde styrken i seg til å klare å ta livet sitt tilbake. Det står det respekt av.
Jeg tror og at mange kan finne styrken som skal til for å få livet på rett kjøl igjen. De må ønske det selv. Og de må få hjelp når motivasjonen og ønsket er der.
Det burde gi høy prestisje å hjelpe mennesker tilbake til livet, tilbake til samfunnet, selv om sykdommen kanskej er mer eller mindre selvforskyldt og pasientgruppen har lav sosial status.