Resten av huset sover, og jeg har morgenen og tankene for meg selv.  Fineste tiden på døgnet.  Morgenlyset begynner å komme utenfor Drømmehuset.  Jeg snikspiser restene i ostepoppbollen, og har det bra.

På bloggtoppen har jeg kommet en plass opp til12. plass og er fornøyd med det. Antall sidevisninger er også stigende.  Ikke mye, ikke eksepsjonelt. Jeg hisset ikke på meg noen i går.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg lar toppbloggerne i fred i dag. Gleder meg over at Solliv er på vei oppover, og at jeg endelig har passert de eldgamle pannekakene. I dag vil jeg heller reflektere litt over Arbeiderpartiet og gutteklubben grei,
Nei, ikke først og fremst om Jens, Jonas og utnevnelsen av ny sentralbanksjef.  La oss heller prate om Trond Giske. Hva skjedde egentlig med han? Er det ikke egentlig han som har gått gradene i Arbeiderpartiet og ikke overklassegutten Jonas som burde være statsminister og partileder i dag?

Grunnen til at jeg kom til å tenke på Trond Giske er at han spøker liksom litt i bakgrunnen for tiden. Oftere og oftere dukker navnet hans opp i ubetydelige sammenhenger, liksom litt på sidelinja av debatten. Men til en forandring er det politiske utspill som når nyhetsbildet og ikke gamle historier om sene kvelder og festlige lag.
Han har kritisert Rødt sin framgang, og han har kritisert regjeringens strømpakker. I går kom jeg over en kronikk som forteller at det er laget en film om Trond Giske som ble vist på Tromsø internasjonale filmfestival i midten av januar. Filmen har fått tittelen “Trond Giske, Makta rår.”  Den skal ha kinopremiere 11. mars, og jeg har bestemt meg for at jeg som aldri ser film nok må en tur på kino i mars en gang. Denne filmen vil jeg se!

Filmskaperen Håvard Bustnes fikk ideen om å skrive filmen om Trond Giske allerede for tjue år siden.  Han så en kommende politisk stjerne, og tanken var å følge han  på hans vei mot toppen av norsk politikk. Det lå jo i kortene at Giske kom til å bli partileder og statsminister, å følge en slik person gjennom tid ville bli en interessant dokumentar.
Giske var ikke så gira på filmprosjektet til å begynne med, men til slutt sa han ja til å bli fulgt tett av et filmteam.  Kort tid etter det endret karrieren brått retning.

Håvard Bustnes er en prisbelønt dokumentarfilmskaper som jeg finner ut at har flere interessante dokumentarer jeg kunne tenke meg å se når jeg klikker meg gjennom filmografien hans. Blant annet Helsefabrikken som allerede i 2010 satte et kritisk blikk på Helseforetaksmodellen.  Jo, Bustnes er nok rett mann til å lage en bra dokumentar om Giskes vei mot toppen, eller mot bunnen, som det jo i realiteten ble.

Eller ble filmprosjektet om Giske muligens avsluttet litt for tidlig?  Jeg mener at biografier, beretninger om et menneskes liv, først bør skrives når mennesket ikke lenger er blant oss. Først når en persons liv er over kan man vite hele livsveien. Er det ikke mulig at Trond Giske kan reise seg som en fugl Fønix og seile opp mot toppen nok n gang?  Det er jo åpenbart for mange at Jonas sliter litt for tiden, og utnevnelsen av den gode vennen Jens til sentralbanksjef vil kanskje ikke bli godt mottatt av grasrota i Arbeiderpartiet. Jeg vet om mange trofaste arbeiderpartimedlemmer og velgere som synes Arbeiderpartiet ikke er et arbeider-parti lenger. Flere og flere av dem stemmer eller melder seg inn i Rødt.
Er ikke Trond Giske en fyr som har den rette kontakten med grasrota til å bli den lederen som kan få snudd skuta og få Arbeiderpartiet tilbake på riktig kurs? Jeg tenker bare høyt.  Jeg har ikke noe i mot at Rødt vokser på bekostning av Arbeiderpartiets synkende oppslutning.

Filmen heter “Trond Giske, Makta rår.”  Jeg tror filmskaperen har tenkt at tittelen henspiller på den makta Giske trodde han hadde. På hvordan han tok for seg av kvinner, vin og sang. Og på hvordan nettopp det var det som felte han når me-too rullet over landet. Maktbalansen var plutselig snudd. Nå var det kvinnene som satt med makten, og Giske falt av tronen med et brak.

Trond Giske er en dust som er høy på seg selv.  Tror han er Guds gave til kvinnene og tar for seg med begge hendene. Men hvor er det den virkelige makten er?
Allerede i 2006, da Trond Giske feiret 40 års-dagen sin og forsøkte å gi Jens Stoltenberg en velkomstklem var det klart at det ikke var noe hjertelig forhold mellom de to. Trond Giske har nok aldri tilhørt Jens Stoltenberg sin nære vennekrets.

“Æ har mektige venner!” sa Valla, den gang LO- leder.  Hun siktet blant annet til Jens Stoltenberg., statsministeren hun pleide å gå ukentlige turer rundt Sognsvann med.  Men vennen Stoltenberg var bare en godværs venn. Når det stormet rundt Valla var han ikke der lenger.
Tvert i mot ble det etter hvert mye snakk om at Yssen saken, saken som tilslutt førte til at LO-leder Gerd-Liv Valla måtte gå av var isenesatt av sentrale mennesker helt i toppledelsen av Arbeiderpartiet.
Valla hadde høsten før, i 2006, presset regjeringen Stoltenberg i kne i sykelønnssaken og blitt kåret til Norges mektigste kvinne.
Jeg leste alt jeg kom over om Valla- Yssen saken, og jeg dannet meg et inntrykk av at Valla ble fjernet av miljøet rundt Jens Stoltenberg. Hun var blitt for mektig, og truet hans posisjon.
Kan noe av det samme som skjedde i Valla Yssen saken også ha skjedd i me.too sakene rundt  Trond Giske?  Kan noen ha brukt sin makt og innflytelse på å få snøballen til å rulle? Makta som rår…..
Trond Giske var forresten den eneste sentrale Arbeiderpartipolitikeren som ga Valla sin støtte.  Det gjorde han og etter at hun var blitt fjernet.

Makta rår heter filmen om Giske.
I et selskap med gode venner lanserer Jens at han har lyst på stillingen som Sentralbanksjef.  Så da starter prosessen med å få til at det ønsket oppfylles. Vennene og Jens har den makt og innflytelse som skal til, og selvsagt går det som de ønsker. Jens blir utnevnt som ny sentralbanksjef.
En utnevnelse av ny sentralbanksjef som er så kontroversiell at det vel knapt er en arbeidsplass eller et vennelag hvor ikke den saken har vært samtaletema de siste ukene.
Skulle den som mange mener burde fått stillingen føle seg forbigått kan hun klage til Sivilombudet.
Eller kanskje ikke de er så lurt.
Sivilombudet er Hanne Harlem. Søstera til Gro, tanta til Knut. Dere husker han som arrangerer middagsselskapene for Jens og de andre i vennegjengen.

Makta rår.

Utnevnelsen av Jens Stoltenberg er dårlig politisk håndverk.
Det bør få følger for fremtidige lederverv i Arbeiderpartiet. Ingen partier er tjent med en kultur gjennomsyret av kameraderi og vennetjenester.
Ingen samfunn er tjent med at makt og innflytelse er samlet på få hender med tette bånd mellom aktørene.
Kanskje avsluttet Bustnes filmprosjektet for tidlig.
Kanskje ble bare Giskes vei mot ledervervet og statsministerrollen litt lengre og litt tyngre enn det filmskaperen så for seg.