Oppvaskmaskinen durer fornøyd på kjøkkenet. Jeg har laget middag og tørket over kjøkkengulvet. Ellers har jeg ikke gjort stort etter at jeg kom fra jobb. Tatt en liten strekk på sofaen da. Det føltes godt.  Nå sitter jeg her med tekopp og tastatur. Nettaviser og blogger skal leses.

Marie Sneve Martinussen, Rødts nye konstituerte partileder har holdt sin første tale etter at hun overtok roret. Marie er en frisk dame, og jeg er spent på hvordan hun blir tolket av mediene. Hva de får med seg av det politiske budskapet og hva de fokuserer på.  I en tid da det rir en Høyrebølge over landet er det viktig å få frem Rødts politikk. Det har vært fokus på litt mye annet denne sommeren.

Norge har mer og mer til felles med britiske kostymedrama fra 1800-tallet, der rikdommen bugner hos overklassen, mens andre ikke har nok til å bli mette.

Sitatet er selvsagt hentet fra Marie sin tale, og det er både godt og dekkende. I 2022 fikk Norge 4000 flere dollarmillionærer. De 1 prosent rikeste i Norge disponerer rundt 10 eller 20 prosent av inntektene i landet (avhengig av hva du inkluderer i beregningen). Og de aller rikeste i Norge betaler minst skatt, i følge SSB-forsker Rolf Aaberge.
Samtidig øker matkøene. Over halvparten av Norges befolkning har ikke økonomisk trygghet. 100.000 husstander har blitt nødt til å stille seg i matkøene.

Svaret på disse utfordringene er ikke mer Høyrepolitikk. Det å overlate mer og mer av velferdsstaten til markedskreftene og legge alt fra barnevernsbarn til bestemor ut på anbud vil bare bidra til å øke forskjellene mens velferdsprofitører har kjøpefest i Sveits med penger de har støvsugd ut av norske kommunekasser.

Ikke blir vi lykkeligere av det heller.
I 2017 var Norge verdens lykkeligste land. Nå er vi slått, ikke bare av finnene, men også dansker, islendinger og svensker er mer tilfredse med tilværelsen enn det vi er.

Norge scorer helt øverst på objektive mål som velstand og kjøpekraft. Likevel synker vår opplevelse av tilfredshet. Og det som trekker mest ned er ikke at vi ønsker flere og finere ting, billigere øl og flere sydenturer.  Det er at vi bryr oss så lite om hverandre.

En veldig interessant ting med årets lykke-rapport er at forskerne for andre år på rad ser hvordan forskjellige former for omtanke og godhet i hverdagen betyr mye. Å være snill mot andre har vist seg både å stamme fra, og fører til større grad av lykke, sier professor Lara B. Aknin ved Simon Fraser University.

Kanskje gjør ikke de stadig økende matkøene inntrykk på oss så lenge vi slipper å stå der selv.
Her i kommunen er det politisk vilje til å gi økonomisk støtte til flere ideelle aktører slik at de kan  starte matutdeling, men ikke politisk flertall for å øke sosialtrygdsatsene slik at mennesker slapp å måtte stille seg opp i de matkøene.

Vi er flinkere til å bry oss med hverandre enn om hverandre.
Kommer vi til en ulykke tar vi opp mobilen og filmer i stedet for å hjelpe. Om nabo-barna går sultne til sengs er ikke det vårt problem.

Mer Høyrepolitikk, mer markedskrefter, mer forskjeller vil ikke gjøre oss mer lykkelige.
Rødt har lenge advart mot at forskjellene i Norge øker. Økte forskjeller fører blant annet til at vi har mindre tillit til hverandre og mindre følelse av rettferdighet. Det påvirker også helsen vår, kriminaliteten og vår opplevelse av trygghet.
Kort sagt vi får et mer og mer egoistisk samfunn.

Derfor vil Rødt ha det partilederen i talen sin i dag kaller en «forskjellskrisepakke».
Det innebærer høyere minstesatser for pensjoner og sosiale ytelser. I kommunevalget er særlig sosialhjelpen viktig, for den er det kommunene som bestemmer størrelsen på.

I løpet av det siste året har jeg to ganger vært på kommunestyrets talerstol og holdt en interpellasjon på vegne av Rødt hvor jeg ar spurt ordføreren om hun vil bli med på å utrede en sak om å øke sosialtrygden i kommunen. Hun, AP ordføreren; vil ikke det. Som det store flertall i kommunestyret overlater hun til Frelsesarmeen og Frivillighetssentralen å ta seg av den økende fattigdommen i kommunen.

I sommer har vi i Rødt her i kommunen hatt to innlegg om sosialtrygdsatser og økt fattigdom i lokalavisa.
I kommentarfeltet til det første innlegget dominerte kommentarer om solbriller, i det andre ble det en bedre debatt. Men den falt vel ned på at de som debatterte med oss benekter at fattigdommen i Norge finnes.
Så lenge de ikke hadde sett budsjettet til de som ikke fikk inntektene i form av trygder til å dekke løpende utgifter trodde de ikke at det var så ille. Folk prioriterte bare feil.
Jeg blir så matt av slike kommentarer.

Jeg tror at det er mange, mange som sulter lenge før de moter seg opp til å stelle seg i de matkøene. Jeg tenker på hvor nedverdigende det må føles og gå å tigge om almisser for å klare seg gjennom hverdagen.
Slike kommentarer gjør at terskelen for å søke hjelp og skaffe seg mat blir enda høyere.
Det å øke satsene på trygdene i stedet for å øke antall matkøer hadde gjort at de kunne skaffe seg mat uten å blottlegge nøden og føle på stigmatisering.

Vi må tilbake til tankegangen fra 50-tallet da våre foreldre og besteforeldre bygde dette landet. Tilbake til Einar Gerhardsens Norge der vi følte på samhold og hjalp og støttet hverandre. Det var da vi bygde velferdsstaten og gjorde Norge til et av de beste landene å bo i. Det er å komme tilbake dit som på mange måter er Rødts politikk.