Brennpunkt-dokumentaren om eldreomsorgen sjokkerer og opprører relativt mange. Plutselig er eldreomsorg på alles lepper. Plutselig har folk fått øynene opp for hvordan virkeligheten er bak alle de fine formuleringene.
Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig sier byråkrater og politikere. Og selvsagt vil de det! Så lenge som mulig. Det er når det blir umulig å bo hjemme problemene oppstår. Hvem skal bestemme når det er umulig å bo hjemme? Den gamle selv? Pårørende? Eller en kommunalt ansatt på et kontor som har alt for få sykehjemsplasser å tildele til alle de som trenger en plass?
Sannheten er at det at de eldre bor hjemme er en langt rimeligere løsning for kommunen enn å etablere sykehjemsplasser. Jeg har hørt at en må ha mer enn 8 tilsyn i døgnet før det “lønner” seg å tildele sykehjemsplass.
Som alt annet i vårt samfunn er det og en prislapp på omsorgsbehovet til våre eldre.
For å beregne hvor mange sykehjemsplasser en kommune trenger bruker man å snakke om “dekningsgrad”. Dekningsgraden angir hvor stor prosentandel av de over 80 man har sykehjemsplass til i kommunen. Hvis du vil sjekke din kommunes dekningsgrad finner du den i “Kostra-tallene”. Det er en oversikt som viser nivået på de fleste av de kommunale tjenestene og sier noe om tjenestetilbudet i kommunen og hvor effektivt man drifter.
Det gjennomsnittlige tallet for dekningsgrad på sykehjemsplasser ligger på et sted mellom 11 og 12. Alts at man har sykehjemsplasser til mellom 11 og 12 prosent av de som er over 80.
Når antall eldre over 80 øker må man øke antall sykehjemsplasser for å oppnå samme dekningsgrad.
Å bygge nye sykehjem er dyre investeringer.
Da er det lett for kommunen å tenke at man heller satser på å ha de eldre boende hjemme lenger. For at ikke befolkningen skal steile ved den ideen fant noen ut at man sier at Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. og bruker det som argument for hvorfor det blir et trangere og trangere nåløye å få tildelt en sykehjemsplass.
I min kommune, Ringerike, har vi en dekningsgrad på 9. Vi trenger rundt 200 nye sykehjemsplasser i løpet av de neste 10 årene for å opprettholde en dekningsgrad på 9.
De 100 første av de plassene har vi halvveis en plan for. En plan, men kanskje ikke helt finansieringen. For vi har mye gjeld allerede, og det å bygge et sykehjem er ikke gratis. Vi har ikke råd! sier politiske motstandere til meg. Vi har ikke råd til å la være svarer jeg. Men også jeg har sett beregningene som viser hvor mange færre sykehjemsplasser vi trenger hvis vi går ned i dekningsgrad til 7….
Det kommer til å bli en tøff kamp å få på plass begge sykehjemmene vi trenger, alle de 200 plassene.
Om politikere og byråkrater setter opp eller ned dekningsgraden på sykehjemsplasser har selvsagt ingen innvirkning på den eldre befolkningens behov for pleie, hjelp og bistand. Hvis vi setter dekningsgraden på 7 så betyr ikke det at eldre i Ringerike er dobbelt så friske som i kommuner som har en dekningsgrad på 14.
Jo lavere dekningsgrad, jo flere dårlige eldre bor hjemme og jo mer må man satse på hjemmetjenesten.
Hvis vi på Ringerike skal fortsette å ha en dekningsgrad på 9 og klarer å bygge de sykehjemsplassene vi trenger må vi likevel øke bemanningen i hjemmetjenesten med rundt 40 årsverk de neste 12 årene.
40 nye årsverk i hjemmetjenesten vil ha en årlig kostnad på 30 millioner. I tillegg kommer den økningen i antall ansatte vi vil trenge for å betjene de 200 nye sykehjemsplassene. Bare det å rekruttere nok fagfolk vil bli en stor utfordring. Det er jo ikke bare vår kommune som vil ha behovet for økt bemanning. Tall viser at skal vi utdanne nok helsepersonell må hver tredje ungdom velge den yrkesveien. I tillegg til rekrutteringsutfordringene vil det være utfordrende å ha råd til å lønne de man rekrutterer.
Da er det ikke rart at “kloke” hoder begynner å tenke at man må benytte de “ressursene” man har maksimalt. Man får “stoppeklokke-omsorg” hvor alle “unødvendige” oppgaver blir skrellet vekk. Tilsyn og medisinutdeling hos Lilly kan da fort få tidsbruken 3 minutter i skjemaet ledere setter opp for den ansatte. Tre minutter fra man krysser av på Ipaden at man går inn til bruker og til man sitter i bilen og krysser seg ferdig med oppdraget og skal haste videre til neste bruker.
I et slikt stoppeklokke-regime er det ikke mye tid til omsorg, til en liten prat, til å observere hvordan det egentlig står til med den gamle.
Har du opplevd at dine eldre slektninger har skiftet stil etter at de begynte å få hjelp av hjemmetjenesten? Dette spørsmålet spurte jeg fra kommunestyrets talerstol for noen måneder siden. At mor som alltid har brukt bluser med små, fine knapper med en pen cardigan utenpå nå har gått over til å bruke T-skjorter eller gensere? At far plutselig har blitt den rene hip-hoper, og dressbuksa med press er byttet ut med ei litt sid joggebukse?
Det er eksempler på effektivisering i hjemmetjenesten. Det tar mye kortere tid å tre på ei joggebukse enn å rote med knapp og glidelås hver gang man følger på toalettet. Det tar tid til å kneppe små bluseknapper. man sparer fort inn bortimot et minutt på å gå over til T.skjorte.
Å endre klesstil er kanskje ikke det verste. Men det har noe med egenverd å få fortsette å ha den klesstilen man liker og identifiserer seg med, selv etter at en er blitt eldre. Det er bare et eksempel på hvordan det hele tiden blir tenkt effektivisering. Man kutter sekunder og minutter der man kan.
Leve hele livet er en annen formulering innen eldreomsorgen i dag. Det høres også så flott ut. For man legger vel i det at man skal ha et verdig liv helt til man dør, ikke sant?
Jeg er kritisk til mye av det som ligger under parasollen Leve hele livet. For betyr det at man skal leve helt til livet ugjenkallelig er forbi og hjertet stopper å slå, eller betyr man at man skal akseptere at livet er slutt når man slutter å leve?
Husk at Leve hele livet er lansert av de samme politikere, byråkrater og kommunikasjonseksperter som lanserte ideen om at Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig og som har ført til at alt for mange eldre bor hjemme lenge etter at det har blitt helt umulig. De samme som sitter med problemstillingen hvordan få råd til alle sykehjemsplassene vi trenger, hvor skal vi finne alle de ansatte vi trenger og hvordan skal vi klare å lage trygge og gode tjenester til alle eldre nå som eldrebølgen flommer inn over landet.
Jeg vet det høres kaldt, kynisk og grusomt ut; Men er du sikker på at man i et samfunnsøkonomisk perspektiv har et ønske om at alle eldre skal leve lengst mulig?
Så lenge man klarer seg selv uten hjelp fra kommunen er alt bra. Så de tingene i Leve hele livet som går på forebygging er bra. Alt som bidrar til at en holder seg frisk og rask og lever livet klapper jeg for. Og ja, vi har alle et ansvar for å forsøke å holde oss i så god form som mulig og ta grep for å være mest mulig selvhjulpne. Bo i boliger hvor man har alt på ett plan, for eksempel. Eller kan innrette seg slik. Her i Drømmehuset vil vaskemaskinen bly flyttet opp på badet når kjellertrappa blir en større utfordring.
Men hva når man begynner å motta tjenester fra det kommunale hjelpeapparatet. Når man begynner på vandringen oppover den såkalte omsorgstrappa, hva da? Når ressursene er knappe, man har mangel på ansatte i hjemmetjenesten, man har mangel på sykehjemsplasser, er det da rimelig å tro at det offentlige ønsker å ha deg som mottaker av de knappe ressursene lengst mulig? Vil ikke det bare bidra til å øke presset på tjenestene?
Misforstå meg rett. Jeg står ikke for et slikt syn. Jeg mener de eldre skal ha gode og trygge tjenester og at man skal legge til rette for at de skal leve gode liv helt til hjertet slår sitt siste slag. Jeg mener at man må bygge ut eldreomsorgen slik at den dekker de behovene som er der – selv om jeg er klar over at det vil koste mye. Selv om vi da må nedprioritere andre ting. Politikk er alltid snakk om prioriteringer.
Brennpunkt klarte å sette fokus på eldreomsorgen. Folk blir opprørt og forbanna. Jeg får med meg at den ene politikeren etter den andre er opprørt og skriker opp om at de vil ha “full gjennomgang”. Nå, sist Raymond Johansen, byrådslederen i Oslo.
Hvis du er Byrådsleder i en kommune så har du vel vært med og besluttet de budsjettene som gir rammene for den eldreomsorgen kommunen fører? Manglene på sykehjemsplasser, manglene på pleiere i hjemmetjenesten og mangel på tid til å gjøre omsorgsoppgavene på en trygg og god måte er jo resultat nettopp av politikken man fører, prioriteringene man tar. Jeg blir alltid opprørt over politikere som blir opprørt over resultatet av sin egen politikk. Vet de ikke hva de driver med? Forstår de ikke sammenhengen mellom prioriteringene de tar og konsekvensene det får for tjenestene?
Det er kommunevalg til høsten. Vi skal velge de politikerne som skal ha ansvaret for eldreomsorgen i din kommune de neste fire årene. Hvis eldreomsorg er viktig for deg ville jeg stille noen spørsmål rundt hvilke prioriteringer man har rundt eldreomsorg og prioriteringer. For meg er det å få en trygg og god eldreomsorg en av de viktigste politiske sakene vi på Ringerike må ha fokus på de neste fire årene.
Jeg er også en av de som ble kraftig opprørt av programmet! Og i tillegg skremt. Jeg blir 64 år i år, og hvem vet hvor lenge det er til jeg selv kan være den som får behov av slik hjelp fra helsevesenet?
Jeg har i mange år, mest i spøk, sagt at jeg vil heller skytes. Å bli sittende hjemme alene, i så dårlig forfatning at jeg kanskje ikke greier å komme meg på do på egen hånd, eller så dement at jeg ikke vet om det er natt eller dag?
Det er ikke mye til liv, og om jeg ikke akkurat ønsker å bli skutt, så tror jeg at jeg hadde foretrukket en human innsoving av noe slag, når den dagen kommer at jeg ikke på noen måte greier å ta hånd om meg selv, på den ene eller andre måten. Problemet er vel hvem som skulle avgjøre når det var på tide, hvis jeg ikke kunne ta den avgjørelsen selv?
Slik jeg ser det er det det myndighetene mener vi skal mene, at det er greit at livet avsluttes når man ikke lever lenger, men kun eksisterer. Men hvem skal avgjøre hva som er å leve? Når det er på tide å få slippe? Jeg tror hva man tenker når man er 50 eller 60 fort kan være forskjellig fra hva man tenkte når man var 20 eller 30 og at man og tenker ulikt på det når man er 80 eller 90. SP jeg mener at man skal forsøke å la mennesker oppleve å leve, livsglede, selv når man har et omfattende pleiebehov.
Jeg så ikke programmet, ikke har jeg mye erfaring med gamlehjem, eller sykehjem eller hva de nå velger å kalle disse stedene. Men jeg var utplassert i forbindelse med skolegang på begynnelsen av 1990 tallet. Da bestemte jeg meg at på noe slikt hjem skulle jeg ikke være når den tid kom. Min oldemor kom også på sykehjem etter å måtte sitte i rullestol etter et slag. Hun hadde alltid hatt langt hår i en “knupp” i nakken. Det tok ikke lang tid før de klippet henne, da det var mer hensiktsmessig å ha kort hår. Det er nedverdigende å måtte innfinne seg etter andres praktiske ting når du er blitt gammel.
Ja, det er det jeg mener. Endre hårsveis fordi det skal være enkelt, tidsbesparende for kommunen. Det blir jo feil.
Sånn går det når Norge vil vise hele verden at Norge er et rikt land..
Norge sparer seg til fant. Norge må bruke mer penger og sette mindre penger inn i oljefondet. Det hjelper ikke for meg å ha masse penger nedsyltet hvis jeg ikke bruker penger der det er nødvendig. Slik som naturlig vedlikehold av hus og bil og meg selv.
Det er en skam at vi ikke kan sikre våre eldre en god alderdom.
Dette er et viktig og grundig belyst innlegg fra en dyktig samfunnsdebattant. For å bruke ett forslitt uttrykk “Folk flest” skjønner ikke at den norske stat har sånn ca 11000 000 000 – elvetusen milliarder på bok. Samtidig som kommunene rundt om er stort sett lutfattige og må kutte i budsjetter og spare inn på alt, som skoler-helse og omsorg – SFO.
Min kanskje umulige? løsning er at staten tar ansvar og tar over styringen med både finansieringen og styringen. Det jeg ikke visste om var dette med dekningsgrad. Tenker som så at man finner en ansvarlig dekningsgrad på f.eks 12. Dette blir fulgt opp av staten uavhengig av kommuneøkonomi. Eneste kommunen skal tenke på er å finne en egnet tomt til det nye sykehjemmet eller omsorgsboliger.
Bemanningen er også et problem i dag og ikke minst i framtiden har jeg skjønt. Alle blir statlig ansatt med en anstendig lønn. Da slipper også kommunene å kutte i stillinger eller gå ytterlige ned i håpløse stillingsprosenter som f.eks fra 15% til 9%. for å spare.
Usikker på om statlig styring er det riktige. Men kanskje større, øremerkede midler til kommunen.
Dette innlegget bør absolutt nå ut flere lesere! Håper du har delt det på din fb-side med personveninnstilling “Offentlig”.
Det kommer.
Det må gjennomgang av hele tjenesten. Både hjemmetjenesten og sykehjem (det siste blir vel belyst i program 2 🤔) Som beboer på sykehjem i en alder av midten av 50-årene, kunne jeg skrevet flere bind i uverdig behandling, forsømmelse, direkte feilbehandling og ignorering. Alt er tatt opp med rette instanser fortløpende, men det skyldes jo bare egeninnsats fordi hodet mitt var klart, men kroppen ubrukelig. Har også talt på mine medbeboeres vegne der og da – svært lite forståelse og empati – tvert i mot hadde andre beboere rett; det slår tilbake ved påpeking. Hjemmetjenesten vil jeg ikke kommentere en gang. Jeg er ikke en vanskelig pasient/bruker (det er det oppegående kompetente helsearbeidere som har notert), tvert i mot – jeg vil ikke være til bry. Hjemme nå – med god hjelp av noen som ‘ikke er i det offentlige systemet’
Kommer aldri igjen å gjøre meg bruk av hverken hjemmetjenesten eller et sykehjem/omsorgssenter. Det må en del forandringer til – på de aller fleste områder av dette feltet. Uverdig er en mild beskrivelse faktisk.
Sterk lesing fra en som har vært bruker.
Jeg har arbeidet i helsevesenet i over 30 år. (på røntgen). Jeg har møtt svært få om noen “vanskelige” pasienter. Jeg har møtt redde og engstelige pasienter, jeg har møtt pasienter som ønsker å ha styring på hvordan de forflyttes fra seng til undersøkelsesbord og jeg har møtt pasienter som er engstelige for å miste kontrollen over hva som skjer med dem. Men jeg har møtt svært få “vanskelige” pasienter.
Ja, og det er godt å høre – innenfor ditt felt. Har til nå i livet, kun støtt på dyktige, empatiske mennesker på røntgen/radiologisk – hele veien – til i september 2022. Jeg er en person som synes det er svært viktig å gi positive tilbakemeldinger på behandling, og har gjort det i alle år. Det er ofte det negative som kommer til uttrykk og publiseres offentlig, dessverre. Men, etter kreftsykdom gjennom flere år med nå spredning og lammelser, og da legre tid på sykehjem, er man da happy for at man har klart, med stor egeninnsats å klare 3 små skritt med rullator i eget hjem. Så er det plutselig vekst i kreften, og cellegift må til igjen, i tillegg til immunterapien/livsforlengende. Reagerer plutselig på cellegiften med fulldtendig nedsatt muskelkraft og pustevansker. Snubler da i egne ben og ene benet blir strektt, dradd og skjener ut til siden – måtte ha frisk luft og trodde det ville gå bra med en høydeforskjell på 30 cm fra inne til ute. Var vondt, men i 2,5 uker mente jeg selv det bare var en strekk. Bruker jo for det meste rullestol inne, men prøver å vedlikeholde muskulatur vhj rullator. Enden på visa ble brukket lårhls. De gangene det ble rekvirert røntgen etter innleggelse, krevde laken/sklibrettforflyttelse. Mitt mareritt, ved å være prisgitt andre til å måtte forflytte meg. Ikke det at jeg veier så mye over 50 kilo, men allikevel – man vil helst klare seg selv. Funksjonshemmet fra før pga kreft i skjelett etter spredning, vært totalt lammet fra livet og ned i månedvis, heftig stråling, som har ødelagt ytterligere, og ikke minst tidligere operasjoner, hvor utallige lymfer er bortoperert, som gir heftige ødemer, og masde kurer som har resultert i polynevrologi – jeg kjenner ikke hva jeg tar i, eller hva jeg trør i/på. Og så har man så store smerter pga et ubehandlet brudd (og jeg tåler faktisk ekstremt mye smerte), og man da får spørsmålet et par ganger ‘kan du ikke bare forflytte deg selv?’
Og ved siste røntgen ‘,,Ååå nei – nå kommet hun der igjen som ikke kan forflytte seg – ,,hun er vel snart ferdigbehsndlet hos oss heldidvis’ Utrolig kjipt i en allerede sårbar situssjon, og er unntaket heldigvis. Dette er rapportert inn, men jeg sliter ennå med så uverdige kommentarer. For min del er det, som sagt, unntaket ved radiologisk avdeling jeg er tilknyttet.
Vondt å høre at folk kan si sånt så pasienten hører det. Med forflytningshjelpemidler og nok folk går det greit å forflytte pasienter. Ja, du kjenner det i ryggen etter mange nok forflytninger på en dag men det er da ikke pasientens feil.
Jeg pleide alltid med å spørre pasienten hvordan den trodde jeg enklest kunne få den over på bordet.
Helt enig, eldreomsorgen må prioriteres 🙂 God helg!
God helg.
Her i Øygarden betyr “bu heime så lenger som mogeleg” at dei eldre skal selja einebustaden på bygda og låna pengar til å kjøpe nybygd blokkleilighet over handlesenteret. (Folkeveksten har jo stopp opp, så då er det dei eldre som må trø til og halda gravemaskinene i gang.) Når dei eldre er klumpa saman i ei blokk går jo langt mindre av hemehjelpane si tid vekk til transport.
Ja slik er det her og. Man vil helst ha de sentralt. Jeg har og hørt at de som bor lengst unna omsorgsbasen får bleie i stedet for “følge til toalett” . Det er mer kostnadseffektivt. Sparer hjemmetjenesten for et ekstra tilsyn med lang kjørevei. Om det stemmer vet jeg ikke, men noen som arbeider i hjemmetjenesten har fortalt meg hvor grensen går…