Har du vært på Mølen ved Nevlunghavn? Det anbefales. Det er en endemorene fra slutten av siste istid. En endemorene er en avsetning som er avsatt foran en isbre. Finere masser og mindre stein er blitt vasket ut og har etterlatt den karakteristiske ryggen av stor rullestein. Steinene er av bergarter fra store deler av Østlandet og viser at isen har flytt i hovedretning nord-sør.

Kulturlandskapet på Mølen, med sine i alt 230 gravrøyser, er et av de mest storslagne i Norge. Her begravdes høvdinger og tjenere under små og store steinrøyser. Den imponerende samlingen av gravrøyser gjør oldtidslandskapet på Mølen til et nasjonalklenodium har jeg lest på wikipedia.
Å ta turen en isende kald mars-dag i lett tåke ga en mystisk, nesten nifs følelse. Det var nesten så jeg forventet å se en av de begravde høvdingene eller kanskje mest en av tjenerne skulle dukke opp fra tåka.

Det ga en egen stemning å gå her ute i det golde landskapet. Men fy, så kaldt! Kan ikke si jeg fikk vårfølelsen. Vinden kom inn fra havet med en kald sno. Det gjorde nok at turen vår ble litt kortere enn den hadde vært med litt annen temperatur, for dette var et interessant sted jeg gjerne ville ha gått en lengre tur i.
Kanskje hadde det da dukket opp en høvding fra jernalderen eller der omkring?

En så godt at det var værhardt. Ingen av buskene var rette, men var blitt formet av hvordan vinden hadde virket på dem. Det var med på å understreke den mytiske, nesten nifse stemningen. Hit kommer jeg gjerne tilbake for å leke meg med å ta bilder.

Vi fant noen stier som var bedre å gå på enn rullesteinene. Hundene likte godt å gå på bar mark og brukte snutene ivrig.  

Vi hørte havet mer enn vi så det, men det er der ett eller annet sted ute i tåka.

Gamle kjente traff vi og på.
Eller “kjente” og “kjente”.   Denne kjenningen kom vel hit et par tusen år før oss, og forlot hjemlige trakter lenge før jeg ble født.

I juni 2008 åpnet Nordens første UNESCO Europeiske Geopark på Mølen.
Mølen og Raet ellers inneholder bergarter av mange ulike geologiske alder og opphav som breen fraktet hit fra mange steder Sør-Norge. Blant rulle steinene på Mølen kan du finne minst 100 ulike bergartstyper. Mange av dem kjenner vi igjen, og da vet vi hvor breen plukket dem opp. Og denne steinen kan altså ha blitt plukket opp på Ringerike her vi bor.

Blant steinene i geoparken fant jeg også en annen kjenning jeg måtte ha bilde av. Nemlig Alunskifer.
For de som ikke kan så mye om geologi kan jeg fortelle at Alunskiferen kan skape bygningstekniske og geotekniske problemer på tre måter: Den kan svelle og medføre bygningsskader; den kan gi opphav til surt vann som angriper betong og stålkonstruksjoner; og den kan avgi radongass som kan være kreftfremkallende.

Når alunskifer kommer i kontakt med luft settes det i gang kjemiske prosesser som får skiferen til å svelle. Alunskifer byr derfor på store geotekniske utfordringer ved bygge- og anleggsarbeider. Hvis ikke alunskifer i grunnen forsegles med feks asfalt, kan betongfundamenter sprenges og setninger oppstå.

Da jernbanen fra Jaren til Røykenvik ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble det brukt alunskifer som fyllmasse på deler av strekningen. Strekningen var snøfri om vinteren i mange år fremover, fordi fyllmassen utviklet varme.
Under byggingen av T-banen gjennom Oslo sentrum ble det sprengt ut mye alunskifer som ble brukt som fyllmasser under den nye hovedveien forbi Frognerstranda. Det varte ikke lenge før veibanen begynte å bukle på seg, fordi alunskiferen forvitret under asfalten.

Statens strålevern har vedtatt nye forskrifter som innebærer at alunskifer med et for høyt strålingsnivå skal behandles som farlig avfall. Dette betyr i praksis at slik masse må behandles som spesialavfall og leveres til bestemte deponi.

Hvordan jeg vet dette? Vel, det dukket opp litt Alunskifer ved bygging av en idrettshall her i kommunen. Det fordyret prosjektet med noen millioner…..
Antakelig er det og Alunskifer der man har tenkt å rive og bygge nytt sykehjem.