Tanken var å ta en litt rolig dag i dag.  Sove til jeg våknet. Være i bobla mi med tekopp og tastatur en stund og så bare stelle her hjemme i Drømmehuset. Kanskje ta en liten strekk på sofaen midt på dagen.
Jeg kjenner at jeg trenger det. Gårsdagen var litt fullspekket.

Eller “litt fullspekket” var vel kanskje litt drøyt. Jeg var borte fra Drømmehuset fra klokka var 9.30 til 18. Det blir 8 og en halv time. En helt vanlig arbeidsdag med andre ord. Og da var jeg innom  hjemme en liten tur midt på dagen. Før, da jeg levde det livet jeg elsket, var det ofte både 12 og 18 timer mellom jeg forlot Drømmehuset og vendte tilbake. I perioder kunne jeg ha det slik flere dager på rad. Så hvorfor føle meg sliten av en 8 timers økt?

Jeg tror det har noe med at det var flere forskjellige oppgaver som skulle utføres på forskjellige steder og til bestemte tider. Jeg takler ikke stress like bra lenger. Tror jeg har hatt litt for mange ganger opp gjennom tiden hvor jeg har hatt litt knapp tid mellom avtaler. Dratt fra Drammen etter et møter eller flere som ble litt lenger enn forventet,  slik at jeg bare hadde tiden av veien og knapt nok det for å rekke et politisk møte eller ei kveldsvakt på Hønefoss.
Kjøre så fort fartsgrensene tillot, og kanskje litt til. Ha et blikk på klokka og ett på veien og så løpe inn og rekke det akkurat, eller kanskje to minutter for seint.

Selv om avtalene var mange i går hadde jeg egentlig gode tidsintervall, så det var ingen grunn til å stresse. Likevel følte jeg noe av det gamle jaget. Blikket på klokka, skuldrene stramme. Redselen for at noe skulle skje som ødela tidsskjemaet.

Første post på programmet var å handle ukehandelen for Høvdingen.
Da jeg var i butikken ringte en venninne. Hun var på mine kanter og hadde lyst til å komme på besøk for å skravle litt. Den ideen ble blankt avvist. Skravling hadde jeg overhode ikke tid til i går.
Synd, for det hadde vært trivelig. Jeg følte litt på de gamle følelsene av at jeg aldri hadde tid når venner ringte. At selv en enkel kaffekopp måtte avtales uker i forveien. Heldigvis er dette ei venninne som forstår. Ingen sure miner og hun ringer nok neste gang hun er i distriktet.

Så bar det ut til Høvdingen med varene. Der går det ikke an å stresse. Ting tar den tiden det tar.  Skulle gjerne vært lenger, men i går hadde jeg ikke tid til det.

Etter at jeg hadde vært i Min barndoms dal bar det hjem for en rask dusj og litt klesskift før turen bar ned til Hønefoss.

Neste punkt på programmet var en bisettelse.
Det er ingen som sto meg nær som har gått bort, men en av politiker-kollegaene mine har mistet ektemannen sin. Vi mente det var riktig å møte opp.
Jeg var ute i god tid. Hadde avtalt å møte “hun andre fra Rødt” utenfor. Man stresser liksom ikke inn i en bisettelse, selv om jeg vet jeg har gjort det og. Sprintet inn i krematoriet samtidig som klokkene stilnet og orgelbruset startet.
I går slapp jeg det. Vi fant oss plass bak i krematoriet sammen med et par fra Arbeiderpartiet i god tid før seremonien startet.

Følte kanskje litt mer på stress ved seremoniens slutt. Vi satt som sagt bakerst, og det tok tid før det var vår tur til å forlate salen. Det var vel her det var kortest intervall mellom oppgavene i går. Det var her det ikke skulle så mye til før programmet skar seg. Men man dytter ikke vekk folk og skriker “unnskyld meg” i en bisettelse. Man venter tålmodig på tur. Får overbragt kondolanser til de etterlatte og gitt politiker-kollegaen en god klem før vi haster videre.

Nå bar turen til rådhuset. Tid for konstituerende kommunestyremøte.
jeg hadde avtalt med sekretariatet å være ute i god tid slik at de fikk satt opp ny I-pad til meg. Viktig for sekretariatet at vi har egen I-pad til det politiske arbeidet. Da har de kontroll på programvaren og kan fikse og ordne.
Rakk både I-pad, en kaffekopp og et kommunalt rundstykke før møtet startet.

Det var i går. En travel dag slik jeg egentlig liker det. Men da trenger jeg en litt roligere dag i dag. Som jeg startet dette innlegget med. Sove til jeg våkner, starte dagen langsomt med tekopp og tastatur. Pusle rundt i mitt eget tempo.

Jeg våknet klokka 05.03. Det er i mine øyne ikke morgen. Det er natt. Så jeg listet meg opp og en tur på do før jeg krøp ned i senga igjen. Håpet å finne tilbake til søvnen. Klokka 05.15 hørte jeg Yngste Sønn stå opp. Han bråker ikke stort om morgenen, men det blir jo litt lyder før han kommer seg ut og drar på jobb. For han var det morgen, selv om jeg tenkte det fremdeles var natt. Dieselbil på tomgang utenfor soveromsvinduet mens han skrapet bilvinduer var det som jaget alle planer om mer søvn vekk for denne kjerringa. Jeg ble mer og mer våken, og følte behov for å få i gang en stiv kropp. Så da sto jeg opp da, sånn rundt 05.30.

Charlie Chihuahua, Kidd og Gamle Gubben Grå kom tuslende i rask rekkefølge og innen klokka var 6 var alle oppe og dagen var i gang. Charlie Chihuahua kan egentlig sove til langt på dag, men i dag viste han tydelige tegn på at han måtte ut og det raskt.  Så da var det bare å forlate den rykende varme koppen med nytrukket te og begi seg ut på tur.
Jeg kaller det ikke en rolig start på dagen når jeg er ferdig med dagens første tur med hundene klokka 06.43 en mørk oktobermorgen.

Nå har jeg fått traktet meg en ny kopp med varm te, kost meg med tekopp og tastatur og også fått i meg litt frokost. Det ble ikke akkurat en myk start på dagen.  Men jeg har fått tiden i bobla mi, har bare igjen en sveip innom noen nettaviser og så er jeg i gang i dag og. Mulig det blir en liten strekk på sofaen om noen timer.