Jeg gikk tur med Kidd i går morges. Vi var bare en kjapp morgentur i Hundremeterskogen rett borte i veien her. Den vanlige runden vi tar når vi ikke drar på lengre turer. Klokka var sånn ca 08.30 på morgenen, sola skinte og fuglene sang.
Plutselig ble jeg var at noe beveget seg litt foran oss borte i skogen. Jeg tenkte det var en av de andre hundeeierne her som var på luftetur.
Det var det ikke. Det var et rådyr som kom trippende mot oss på stien. Da det ble var oss stoppet det opp. I noen sekunder ble vi stående å iaktta hverandre, rådyre og jeg. Så bykset det vekk fra stien og bortover lyngen.
Jeg ble stående å se etter det til det forsvant mellom trærne. Det samme ble Kidd. Helt stille, uten en lyd. Flink hund.
Skulle gjerne hatt bilde av det, vi sto bare 20-30 meter fra hverandre. Men jeg var redd for at magien ville blitt ɓorte hvis jeg hadde begynt å dra frem mobilen fra baklomma. Noen ganger er det greit bare å nyte øyeblikket uten filter og foto-linse.
Enig, man trenger ikke fokusere på mobilen i det øyeblikket. Nyte det selv!
Jeg hadde ikke nytt øyeblikket slik hvis jeg hadde hatt fokuset på å ta bilde. Og øyeblikket varte ikke så lenge.
Helt enig, en må nyte sånne øyeblikk! Den hundremeterskogen er jammen fin! 💚
Den er fin. Jeg er heldig som bor slik til at rådyr kan treffes like ved husveggen.