Tekstmeldingen kom i kveld. Det var ikke Drømmeprinsen med stor D du hadde funnet – denne gangen heller. Mannen du snakket så oppglødd og forelsket om da vi støtte på hverandre i byen i romjula, viste seg og ikke være Mr. Perfekt likevel. Når det kom til stykket viste det seg at han var en like stor tosk og egoistisk mannssjåvinist som alle de andre mannfolka du har rota deg bort i.
Hvorfor er jeg ikke overraske?
Jeg kunne fortalt deg det i byen den dagen i romjula. Men jeg gjorde ikke det. Jeg har gjort det før. Gitt deg gode råd. Du har aldri lyttet til de. Forelska mennesker gjør sjelden det. Jeg var glad på dine vegne. Det kunne jo hende jeg tok feil. Det kunne jo hende at dette forholdet var det du hadde lett etter bestandig. Vi har passert 50 begge to. Man kan jo ha flaks til slutt.
I stedet for å gi deg gode råd, sa jeg det var hyggelig. At jeg håpet dette var Mr. perfek, og at jeg var glad på dine vegne. Hva annet kan man si? Og ja, jeg skulle så inderlig ønske at du fant en flott, snill, klok mann du kunne få det godt med. En som var snill og satte pris på deg som den personen du er. Du hadde fortjent det.
Det var lenge siden vi hadde sett hverandre. Vi har vært venner i over 40 år. Tilbragte den ville ungdomstiden sammen. Så spontant ba jeg deg komme opp til oss den ettermiddagen. Vi hadde noen ærend. Jeg skulle blant annet en tur ut til Høvdingen, men vi avtalte at du skulle komme en tur samme kveld, om sånn ca tre timer.
Jeg stresset hjem etter besøket hos Høvdingen. Handlet Pepsi Max på Kiwi, og litt ekstra mat. Tente stearinlys, fyrte opp i peisen og laget middag. Alt var klart til avtalt klokkeslett.
Men du dukket ikke opp
Vi ventet en times tid. Telefonen ble sjekket jevnlig. Ingen meldinger eller telefoner. Etter en time spiste vi . Du dukket aldri opp. Ga ingen beskjeder. Jeg hadde gledet meg til en venninnekveld. Men du hadde tydeligvis funnet noe annet som var mer interressant.
Du ringte to dager senere. Dagen før nyttårsaften. I mange år, mer enn30, har du vært fast gjest hos oss på nyttårsaften.
Det er noen år siden sist. Det tok slutt det året du ikke kunne svare på om du og den fyren du var sammen med da ville komme til oss på nyttårsaften da jeg spurte om svar i romjula. For det kunne tenkes dere ble bedt til noen andre som var mer spennende, mer morsomme og mer interessante enn oss.. Ja det var ordene du brukte om de folka du hadde tilbragt de siste 30 nyttårsaftenene med. Da du sendte melding kvelden før nyttårsaften det året og sa at dere hadde ikke funnet noen andre å feire nyttårasaften med, så da kunne dere jo komme til oss, ble jeg sur og forklarte i klartekst at invitasjonen var trukket tilbake. Vi hadde gjort om på våre planer.
Nå ringte du kvelden før nyttårsaften. Jeg hadde akkurat kommet hjem etter en dag på jobb i hvitt. Jeg var utslitt og lå som vanlig under pelspleddet på sofaen. Jeg tok ikke telefonen, og hørte ikke på meldingen du la igjen på svareren. Jeg visste jo hva du ville, fikse deg en fiks ferdig nyttårsfeiring.
Jeg nevnte det for Gamle Gubben Grå da vi satt ved bålpanna på hytta på ettermiddagen nyttårsaften. At jeg hadde dårlig samvittighet. At du kanskje satt alene på Nyttårsaften. “Du kan jo be henne opp hit på hytta” sa Gamle Gubben Grå. “Men da må hun kjøre hit selv!”: Da vi bodde i huset i skogen kjørte vi gjerne ti mil for å få henta deg til nyttårsfest, og ti nye mil 1. nyttårsdag for å få deg hjem igjen. Ingen kan si annet enn at om vi kanskje har vært kjedelige, så har vi i det minste vært gjestfrie. Jeg så ut på den smale, svingete fjellveien som rettet seg fornøyd ut da den passerte hytta. Endelig oppe, stigningene var over. “Hun klarer aldri å kjøre opp hit på dette føret.” Etter x antall ganger hvor du har kjørt i grøfta, i garasjeveggen eller andre små uhell har vi ikke de største forhåpningene om dine kjøreegenskaper. “Det er ikke vårt problem” svarte Gamle Gubben Grå, slang en ny kubbe opp i bålpanna. “Sa ikke du at du gledet deg til en rolig nyttårsaften bare vi to? ” Jeg så på han og smilte. “Jo. Jeg har jo gledet meg til at det bare skal være oss to her ved bålpanna i kveld.” Så snakket vi ikke mer om det.
Litt senere så jeg på fb at du var på vei til nyttårsfeiring i byen. Jeg behøvde ikke bekymre meg om deg.
Du sendte melding i kveld. Prinsen viste seg å være en frosk, eller kanskje en ekkel padde. Du trenger trøst, omsorg en skulder å gråte på, og da går jo tankene som vanlig til meg.
Jeg svarer ganske kort at det er trist. bedre lykke neste gang. Du fortsetter å sende meldinger. Jeg sender korte svar tilbake. Du fikser etter en invitasjon. Skriver at du beklager at du ikke kom den kvelden som avtalt, men at du hadde helt plutselig havna hos ei venninne som bor ca 20 km fra der vi snakka sammen. Vel, man havner ikke plutselig på Jevnaker uten at man vet hvordan. Så det må ha vært et bevisst valg. Det er greit. Du fant noen som var mer interessante..
Hvor er de interessante menneskene i kveld? Nå som du trenger dem?
Jeg svarer at det er greit, men at du jo kunne ha sendt en melding og sagt fra. Vanlig høflighet.
“Oi, det glemte jeg, sorry”. kommer raskt. Det er greit. Jeg tar i mot en beklagelse, men jeg svarer ikke på meldingen.
Du skjønner et vennskap går to veier. Jeg er der for deg, men da må du være der for meg og. Og hvor har du vært dette året jeg har vært syk? Har du noen gang lurt på hvordan jeg har det? Hvordan det går med meg? Har du noen gang spurt om jeg trenger noen å prate med, eller vært interessert i å høre om meg og mitt når vi en sjelden gang har gått på hverandre og tatt en kopp kaffe?
Og en ting til. Jeg vil gjerne være en venn du også deler de gode dagene med. Jeg vil ikke bare være en klagemur du kan gråte på skulderen til når livet er svart.
Vi har vært venner i over 40 år.
Jeg vil gjerne fortsette å ha deg i livet mitt, men jeg vil være noe annet enn problemløser og klagemur.
Så enig med deg og dessverre tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i fortellingen din. Jeg skjønner godt at du er både sint og oppgitt og har fått nok. Noen mennesker er dessverre bare opptatt av sitt eget ve og vel og totalt uinteressert i hvordan andre har det. I vår alder er det helt ok å velge sine omgangsvenner og ikke bruke tid på dem som ikke kommer til å forandre seg uansett.
Jeg er heldig enig, man må kunne si fra hvis det dukker opp noe annet. Ikke mye venninne ellers. Og det å bare være venn i “nedgangstider” og bare hennes, det er ikke greit. Det blir ikke greit av sånt 🙁
Jeg synes det er vondt å tenke at noen kan være så overfladiske, men det er hun som ikke klarer å skille diamanter fra gråstein og går glipp av de virkelig fine øyeblikkene <3