Vivian sitt siste innlegg handler om datteren som flytter langt av sted for å studere.. Om hvor rart det på mange måter er, selv om det jo er slik det skal være. Voksne unger flytter ut. Noen ganger langt, noen ganger ikke fullt så langt. Rart er det samme hva.

Jeg har tre voksne barn. Datteren flyttet ut første gang for å gå ett år på folkehøgskole. Det var rart, men greit. Hun hadde godt av det, og jeg hadde jo guttene hjemme. de var 11 og 13 år. En evighet til de kom til å flytte. Livet itt var og på det travleste på den tiden. Jeg var ikke alt for mye hjemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Datteren var borte ett år. Bodde så hjemme i halvannet år før hun flyttet på ny. Denne gangen for godt. Etablerte seg med samboer i en kjellerleilighet i nabokommunen.
Greit det og. Eller egentlig veldig godt. Da hadde hun og kjæresten vært samboere noen måneder på jenterommet i Drømmehuset.

Verre var det halvannet år senere da det unge paret bestemte seg for å flytte til hans hjemby Harstad. Ikke noe galt med Harstad. Jeg hadde sommerjobb på sykehuset der en sommer da jeg var ung. Fin by. Men utrolig langt fra Hønefoss. det ble slutt på at de bare stakk innom Drømmehuset, eller at Datteren og jeg kunne dra på spontan shopping eller kaffelering.
Jeg ønsket lykke til, og lovet å komme på besøk. GGG leide lastebil og kjørte flyttelass for å se de godt i vei oppover. Tur retur Harstad i løpet av ei litt lang helg.

Nå kom heldigvis Datteren igjen ett års tid senere og etablerte seg i Hønefoss noen år før hun nå har flyttet til Oslo.
Jeg synes Oslo er bedre enn Harstad. Det er ikke så langt unna.

Verre var det når neste mann, Yngste Sønn pakket koffert og saker. Også an dro for å gå på folkehøgskole.
Vi hadde ordnet med alt han trengte, pakket og styrt de siste dagene. De siste dagene før han skulle dra skulle han være med GGG ned på hytta til Svigermor. Når de kom hjem skulle jeg kjøre han til skolen på nordvestlandet tidlig dagen etter. Jeg hadde klumpen i halsen allerede da de dro til Svigermor. Snart skulle også denne fine fyren flytte ut.

De hadde så vidt dratt da Eldste Sønn spurte om jeg kunne kjøre han til byen før klokka 13.
Det kunne jeg jo, men spurte hva han skulle i byen klokka 13. Jo han hadde et møte med veilederen sin. (Han er autist, og har veileder hos Nav). De skulle diskutere bolig. Det var på tide å flytte ut.
Jeg kjempet hardt med meg selv for å ikke vise Eldste Sønn at det ble litt tøft for meg at også han skulle flytte ut  nå.
At begge guttene skulle flytte samtidig.
Hadde han sett at jeg reagerte på det kunne han ha kommet til å si nei til en egen bolig for å være snill mot meg.
Det ville jeg jo ikke. Det er livets gang at voksne barn flytter ut. Jeg hadde bare ikke tenkt tanken på at han skulle flytte på noen år, selv om han var 21 år.
Heldigvis tok det noen måneder før han fikk tildelt bolig, så jeg klarte å venne meg til tanken at ingen av barna bodde i Drømmehuset.

Ett halvt års tid var det bare GGG og jeg i Drømmehuset før Yngste Sønn kom flyttende hjem etter folkehøgskolen.
Det var rart, uvant, men og litt godt.

Yngste Sønn bor fremdeles hjemme. Det kommer ikke av at han ikke evner eller har mulighet til å bo for seg selv. Det kommer mer av ting utenfor som det blir litt komplisert å forklare.

I sommer har jeg vært veldig glad for at han bor her. Det hadde vært utrolig stille og ensomt uten han. Jeg tror og det har vært medvirkende grunn til at jeg har klart å ta hverdagen tilbake. Jeg har stått opp om morgenen, om ikke før så når jeg hører han dra på jobb. Jeg har laget middag til han kommer hjem fra jobb, og jeg har liksom hatt en grunn til å holde hverdagen gående.
I tillegg spurte den fine fyren hver kveld hvordan dagen min hadde vært, og så fikk vi begge snakket litt om følelsene vi gikk og bar på.