Når bussjåføren insisterer på honnørbillett.

“Vanlig billett?” Bussjåføren ser undrende på meg. Jeg forstår ikke helt spørsmålet, men nikker bekreftende.

Han så at jeg ikke helt forsto spørsmålet, han er forholdsvis ny i landet. Språket er ikke helt på plass. Han spør en gang til. “Vanlig billett?”

Jeg er sliten og oppgitt. Ok. Jeg er en fossil. Jeg har ikke installert appen til Brakar, busselskapet. Jeg står her med et helt vanlig bankkort og ønsker bare å betale bussbilletten hjem til Hønefoss. Er det for mye forlangt? Så jeg svarer en gang til, kanskje en anelse spiss i stemmen, “Ja, vanlig billett.”

Fremdeles nøler han. Fingrene vil liksom ikke helt trykke inn beløpet på tastaturet. Han tar nølende i mot det utstrakte bankkortet.  Han ser granskende på meg en gang til. “Ikke honnørbillett?”  Jeg møter blikket hans, smiler et litt slitent smil. Jeg som følte meg så frisk og levende på det møtet i sted. “Vanlig billett.  Ikke honnør.”.

Du vet du ikke ser akkurat ung og sprek ut når bussjåføren insisterer tre ganger på honnørbillett.

 

3 kommentarer
    1. 😁
      Jeg sluttet med hårfarging for en god del år siden, fordi jeg ble møkklei jobben. En uke, så var de grå ( les: hvite) synlige i hårskillet. En arv fra min far, altfor tidlig grå, så tidlig hvit. Jeg ser minst 15 år eldre ut enn jeg er, og det er ikke tøys.

      I ettertid var det ganske forbausende å se hvor enkelt det er å komme seg over gangfelt når man står der med hvitt hår, for da stopper bilistene. Kunne jo skaffet meg en stokk også og somlet over, men jeg småløp for ikke å sinke trafikken unødig.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg