Det er sikkert jeg som er litt treig og gammeldags. I tillegg vokste jeg opp før vi begynte å feire Halloween her i landet. Og nei, dette er ikke et klageinnlegg om denne forferdelige amerikanske tradisjonen og gnål om å få tilbake julebukkene. Jeg elsker faktisk Halloween og har alltid stor godteskål klar til nabolagets spøkelser og bloddryppende zombier. Og ja, jeg drar frem en og annen hodeskalle-lysestake og hadde en gravstein i isopor i hagen denne dagen i mange år.  Jeg er i høyeste grad med på moroa. Så det er et ærlig spørsmål fra en som ønsker å lære.
Når pynter dere til Halloween?

Cathrine Ruth pyntet i går. 24. september!  Og Cathrine Ruth kan selvsagt få lov til det. Vi lever i et fritt land. Det jeg lurer på er om det bare er jeg som som vanlig er utrolig treig. For jeg pleier ikke å finne frem hodeskallene før 30. oktober. Det er over en måned til.

Jeg vet jo at det er mer og mer vanlig å ta høytidene på forskudd. Folk har hjemmene sine ferdig julepynta til 1. desember, og kaster ut juletre og dorullnisser lenge før nyttår.
Jeg er liksom litt treig der og.
Det er først de siste årene jeg ikke først har dratt frem julepynten lille julaften, og jeg holder vel fremdeles på tradisjonen om at jula ikke skal ryddes vekk før 20. dag jul. Det er til opplysning 13. januar. Og jeg elsker jul og julepynta hus, og har virkelig kassevis med julepynt og alt skal frem!

Jeg liker høytidene, men jeg liker å marker høytidene når de er!  Ikke på forskudd!!
Påskekyllingene kommer frem palmehelga. Og jeg henger ut flagget 17. mai, ikke den 16.

Jeg var innom en interiørbutikk i går. Høstfargene bugnet mot meg på alt fra stearinlys via bilder og servietter til puter og pledd. Men jeg så lite med hodeskaller og Halloweenpynt.
Jeg liker høstfargene.  Ja, det var så vidt jeg ikke gikk på en smell og kjøpte med putetrekk, lys og ett og annet pledd. Noe som selvsagt helt hadde ødelagt stilen i stua mi. Den er jo som kjent holdt i fargetonene hvitt og gull.
Vibbedille viser frem en heklet pute med gresskar.  Den er hvit, og bare omrisset av gresskaret er i oransje. En slik pute kan jeg ha i den hvite sofaen min uten å bryte helt med stilen. Eller kanskje enda bedre i Tantesofaen Den er jo oransje.

Monica Vederhus er på hotell. I dag skal hun holde foredrag. Stå foran en forsamling og fortelle om livet sitt. Fortelle om noe som er sårt og vanskelig.  Du er tøff, Monica. Det går sikkert bra! Men ja, jeg forstår godt at du er engstelig på forhånd.

Jeg husker første gang jeg sto på en talerstol. Landsmøte i Norsk Radiografforbund. Det må ha vært i 2003.
Debatten gikk om de minste sykehusene, helseforetakene, skulle ha egne mandater på kommende landsmøter eller om vi små sykehusene som Hammerfest, Kirkenes  og Ringerike skulle få ett delegat på deling.
Jeg var så sint! Skulle en fra Hammerfest kunne ivareta interessene til oss på Ringerike? Eller en fra Ringerike snakke for Hammerfest? Så der fra andre rad i landsmøte salen rakk jeg opp hånda og tegnet meg på lista over de som ønsket å si noe.

Da det ble min tur entret jeg talerstolen og så ut over salen, og ble nesten sjokkert over hvor mange som satt i landsmøtesalen. Rundt 100 personer!
Skulle jeg, “lille meg”, snakke til en så stor forsamling? Jeg som bestemte meg en gang i 1980 i et klasserom på Dalsbråten Ungdomsskole at jeg aldri skulle be uoppfordret om ordet i en forsamling igjen. Den beslutningen tok jeg etter at klassen hadde ledd av meg fordi jeg hadde glemt spørsmålet da læreren  endelig slapp til den strebete Brit som hadde sittet med hånden oppe i et kvarte mens medelev etter medelev svarte feil.
Vel, nå sto jeg på talerstolen, det fikk bære eller briste.
Jeg grep fatt i talerstolen for å ha noe å holde meg i, og den tippet litt på seg. Sikkert bare jeg som merket det, men det bedret ikke nervene.  Jeg var kvalm, klam og besvimelsen nær innen jeg kom meg ned fra talerstolen etter å ha sagt det jeg ønsket
Vi beholdt delegaten vår.

Bunnytrash er en klok fyr. Han har ikke tenkt seg på byen i dag. Det har heller ikke jeg.

Sorry, du som ville at jeg skulle “samle gjengen” fra den gang da for å ta ei rotbløyte på byen. Jeg er blitt 55 og er fullstendig klar over at min tid som partydronning for lengst er forbi. Det å fly på byen og feste hele natta slutta jeg stort sett med da jeg la studietida bak meg tidlig på 1990-tallet. Jeg fikk ikke mer lyst til å dra på byen i kveld etter at jeg hørte at landet åpner for fullt igjen i ettermiddag.

Jeg er ikke så engstelig for smitte. Jeg tror gjenåpninga går helt greit. Men som Bunnytrash sier  Det vil bli kaos, og noen kommer til å være SÅ drita fulle og lage så mye styr at jeg ser ikke det kan være morsomt engang. 
Nei jeg kommer til å åpne en flaske vin og kose meg hjemme med blomkål i rekesaus.
Det eneste jeg skulle ønske jeg kunne gjøre i dag klokka 16, for å feire gjenåpninga er å gi Svoger en god klem. Etter halvannet å med isolering og meteren tror jeg han hadde trengt det.

Doc og Dask startet feiringa alt i går med dobbelt femtiårslag. Hvis jeg har forstått det rett fortsetter feiringa i dag. Det blir nok mer livlig enn lørdagskvelden her i Drømmehuset. Kanskje litt mer livlig enn hjemme hos Bunnytrash og, selv om de skal ha gjester. Mulig jeg tar helt feil, men jeg tror liksom Doc og Dask fester litt hardere enn Bunnytrash. Litt mer flatfyll hos Doc og Dask, mens det er litt mer sofistikert hos Bunnytrash.
Sikkert bare jeg og de stereotypiske fordommene mine. Kan jo godt hende at Doc og Dask sitter å nyter en god burgunder, mens Bunnytrash bøtter innpå med hjemmebrent.

Mat fra bunnen, Stine Skoli og Ida Wulff har som vanlig  ikke fornyet seg. Jeg hopper over de. Kyllinggryte, spraymaling av vaskemaskiner og tidsklemma har jeg skrevet om før.

Vivian, Mamma  på hjul, stiller et betimelig spørsmål i dag. Hvorfor? Hvorfor blir hun av mange, også de som er satt til å hjelpe andre og dermed burde vite bedre, sett på som en viljeløs ting de kan sjalte og valte med etter eget godt befinnende?  Jeg vet ikke Vivian. Jeg har ikke noe godt svar. Vi har begge arbeidet i helsevesenet. Vi vet begge at slik skal det ikke være. Vi vet begge at slik er det likevel.

Da er det bare Kokkejævel igjen.
Han er i Tromsø for å signere den nye kokeboka si. Bor på hotell.
Han irriterer seg over to ting jeg også irriterer meg over.
Trykket på vannet i dusjen på hotell og snobbete kaffemaskiner i det offentlige rom.

Hjemme har vi “Fossefallsdusj” i dusjkabinettet.  Det kommer altså et fossefall av deilig varmt vann over hele kjerringkroppen når jeg står i dusjen. Deilig måte å våkne på, godt for en vond rygg og praktisk når en skal vaske shampo, balsam og hårkur utav håret.
Når jeg så kommer på hotell og står der under en spinkel dusjstråle fra en sparedusj hvor vannstrålen egner seg mer til å vanne sarte potteplanters kronblad enn å spyle kjerringkropper reine for nattesvette, ja da gir ikke det meg en god start på dagen. Luksusfølelsen du gjerne ønsker deg på et hotell, forsvinner under den pistrete vannstrålen.
Kokken, i dag har du min dypeste medfølelse.

Kaffemaskiner setter jeg stort sett pris på.  Jeg synes det er deilig luksus åla en slik maskin brygge en kaffe-latte eller en cappuccino til meg. Og ja, jeg har tid til å ente de minuttene det tar. Vi har slike maskiner i administrasjonsbygget på jobben der jeg ofte er på møter.
Men noen ganger, noen ganger trenger man bare kaffe. Fort!  Slik hadde sikkert Kokkejævel det i dag etter den lange dusjen. Da har man ikke tid til at baristaen i den fine kaffemaskinen langsomt skal gjøre jobben sin..  Man trenger bare den varme, svarte livgivende drikken. Da er det kjekt med slike maskiner som Kokken fant. Vi har også en slik på jobben. Man trykker på en knapp, trenger ikke tenke, og straks kommer det deilig varm kaffe i koppen.