Martine Halvs på en fjerde plass på dagens bloggtoppliste har et innlegg som promoterer podcasten sin hvor hun snakker med Ingvild som mistet kjæresten sin.  Jeg har ikke hørt podcasten. Kanskje gjør jeg det senere.  Men når man snakker om at livsledsageren, kjæresten dør ja da vekker et slikt tema til live tanker og minner hos denne kjerringa.

Den første lørdagen i september 1999 var jeg så utrolig heldig å få være forlover da min beste venninne giftet seg med sin drømmeprins.  Det var en vakker seremoni i den lille kirken.  Bruden var nydelig i brudekjolen som var akkurat så vakker og stilren som hun hadde snakket om i årevis, ja kanskje lenge før Drømmeprinsen dukket opp.  Datteren deres var en alvorstynget  2 åring som ble litt streng da moren hennes, venninna mi, knelte ved alteret. “Mamma må ikke krabbe på gulvet i den fine kjolen.”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter vielsen kjørte brudepar fra kirken i en stor amerikansk kabriolet.  Ned kirkebakken mot hovedveien og videre til byen hvor fotografen ventet.

Til bryllupet fikk brudeparet 36 hetvinsglass av det slaget de samlet på.  Vi hadde det litt moro av det . Når trenger du 36 hetvinsglass? Og litt sånn humoristisk begynte venninna mi og jeg å planlegge en nyttårsfest, eller “Hetvins-party” for å få redusert litt av antallet glass.  Vi tenkte å gå over i år 2000 med hevete stettglass.

Den samtalen med mye latter om knusing av stettglass var siste gangen jeg hørte den trillende latteren til venninna mi.

Et par måneder etter bryllupet ble venninna mi innlagt på intensivavdelingen ved sykehuset.  Ingen hadde informert meg før jeg plutselig ble tilkalt for å ta røntgenbilde av henne .
Med hundre spørsmål i hodet og et bankende hjerte gikk jeg opp på intensivavdelingen. Hva hadde skjedd?

Der fant jeg en bevistløs venninne på respirator med en blek og tårevåt ektemann ved sin side.
Sist jeg så de to sammen var på bryllupet ..
Jeg gjorde jobben min, tok bildet, og gikk raskt ned igjen på røntgen.  Jeg er ikke sikker, men jeg tror tårene rant litt.

Vel, neste pasient ventet, og jeg var alene på jobb. Det var bare å fortsette arbeidsdagen til vaktskifte kom noen timer senere.

Etter at vakta var over satt jeg meg i bilen og lot tårene renne fritt.  Så tok jeg telefonen og ringte til moren til venninna mi.  Jeg måtte vite hva som hadde skjedd.
Og mens en to år gammel jente i bakgrunnen gjentatte ganger spurte om det var mamma som ringte, fortalte moren til venninnen min.
Venninna min hadde vært på jobb, og sittet på lunsjrommet og spist en klementin.  Hun hadde satt en klementinbåt i halsen, og hadde forlatt lunsjrommet for å harke den opp på toalettet.  Man gjør jo ikke slikt inne på pauserommet.
Kollegaene fant henne i gangen en stund senere, bevistløs.  Klementinbåten stengte luftveiene.
Ambulanse ble tilkalt men de fikk ikke ut klementinbåten og hun ble fraktet til sykehuset, hvor de etter en tid fikk fjernet klementinbåten men hun hadde hatt nedsatt surstofftilgang en god stund.
Nå lå hun på respirator på sykehuset.

Hun ble liggende der en måneds tid.  Man fant ut at det var en forstørret skjoldbruskkjertel, et såkalt struma som hadde medvirket til at klementin båten hadde vært så vanskelig å få fjernet.
En dag jeg skulle i kiosken på slutten av arbeidsdagen støtte  jeg på ektemannen og moren til venninna mi i vestibylen på sykehuset.  De kunne gledestrålende fortelle meg at venninna mi hadde våknet, og lurte på om jeg ville være med opp og besøke henne.
Nei, den stunden skulle de få ha i fred, jeg var jo på jobb.  Men jeg sa at jeg ville ta en tur opp og besøke henne neste dag.

Og jeg tok en tur opp neste dag.  Venninna mi var våken.  Hun hadde ikke noen stemme, men hun virket klar i hodet og det var tydelig at hun kjente meg.

Dagen etter skulle hun til Rikshospitalet og få operert det struma  Jeg lovet å besøke henne når hun kom tilbake.
Det var siste gangen jeg så henne.

Dette var rett før jul. Operasjonen skulle være Lille Julaften.

Andre juledag skulle jeg i juleselskap til mine foreldre.  Vi bodde i Huset i Skogen den gang, ogdet var en times kjøretur fra oss til huset til foreldrene mine.
Da vi kom frem fortalte Mamma at en annen av mine venninner akkurat hadde ringt.  Hun lurte på om Mamma visste hvor jeg var. Mamma fortalte at jeg var på vei til dem. Og denne andre venninna ba Mamma da gi meg beskjed om at den venninna som hadde vært på sykehuset var død.
Moren til den døde venninna hadde ringt meg, men siden ingen svarte hadde hun ringt den andre venninna. Vi tre var et erteris i hele ungdommen og hadde fremdeles veldig god kontakt.  Moren ville at vi skulle få beskjed før vi så dødsannonsen i avisen tredje juledag.

Operasjonen til venninna mi hadde gått bra.  Mannen hennes hadde vært inne og snakket med henne sent på Lille Julaften. Planen var at venninna skulle overføres til lokalsykehuset dagen etter på julaften eller en av de nærmeste dagene.
Så ringte telefonen på nytt natt til Julaften.
Venninna mi hadde dødd av en blodpropp til lungene, en såkalt lungeemboli.  Selv på Rikshospitalet, Norges fremste sykehus kan slikt skje.

Det må ha vært en rar julaften. Ikke minst fordi en jente på snart tre år sto midt oppe i det hele.

Det ble ingen hetvinsparty .
I stedet var det bisettelse dagen før nyttårsaften.

I den kirken hvor vi tre måneder tidligere hadde sett et nydelig par si “JA” til å dele livet sammen, sto det nåen hvit kiste. og på første rad satt en ektemann oppløst i tårer.

Vi fulgte kista ut av kirken og så kista bli lagt inn i bilen til begravelsesbyrået og fulgte bilen med blikket der den kjørte ned kirkebakken mot hovedveien og inn mot byen hvor krematoriet ventet.

Når jeg leste Martine Halvs innlegg i dag om “Når kjæresten din dør”  ble minnene fra den gang da vekket til live.   At hendelsene nå ligger over tjue år tilbake i tid er nesten vanskelig å fatte.  Er det virkelig så lenge siden?  Fremdeles kan jeg føle på savnet etter ei fantastisk god venninne.

Til de som mener jeg bryter taushetsplikten fordi jeg skriver om en pasient kommer de ikke frem noe i dette blogginnlegget som det ikke ble opplyst om i bisettelsen.