Noen ganger føler jeg behov for å synke ned i selvmedlidenhet, krølle meg sammen og bare være i fred. Stenge ute alt og alle. Ikke for evig og alltid, men for noen timer, kanskje dager. En uke hadde føltes fantastisk.
Akkurat nå tenker jeg at et par timer uten masete hunder hadde gjort underverket. De har fått tur. Yngste Sønn løp en lang tur med hver av de. De har mat og vann, dog ikke noe mer luksusmat enn tørrfor. Noe jeg tror er grunnen til at Kidd står på kjøkkenet og klynker høyt og klagende.
Jeg forbarmer meg over hunden. Reiser meg fra sofaen for n’te gang i dag. Tar litt av middagen som jeg laget i sted, restelapskaus, og tar litt opp på hver av skålene med tørrfor. Muligens jeg nå kan få noen minutters hvile.
Før hundene var det en telefonsamtale. Noen som bare ville høre hvordan det gikk med meg og ryggen min – og som hørtes sur ut når jeg svarte at jeg blir langsomt bedre. Neida, vedkommende gledet seg nok over at jeg er bedre. Det var nok det med langsomt som var irriterende. Det at jeg ikke var beredt for eventuelle oppdrag.
Det er i grunn litt rart hva folk mener at er mine oppgaver. Her om dagen ringte ei for å fortelle at hun ikke kom på et par møter vi begge skulle ha deltatt på. Greit å gi beskjed, ikke noe galt med det. Men da jeg sa at jeg heller ikke skulle på de møtene, at jeg hadde slått ryggen, og at hun kunne sende melding til ei som skulle på møtene. Da ble hun litt snurt, så jeg tilbød meg fort å sende den meldingen for henne. Det tar meg jo to sekunder her jeg ligger.
De siste 5 månedene har vært tøffe. I dag er det 5 måneder siden GGG ble akutt syk, i morgen er det 5 måneder siden han døde. Sorg tar krefter. Sorg tar tid. Jeg vet at jeg har skrevet om det før. At jeg savner rom for å sørge på min måte.
Ikke fra alle. Langt derifra. Jeg er heldig. Jeg har mange som virkelig har stillt opp for meg. Det er flere jeg kunne ha ringt nå, en lørdagskveld, og de ville tatt seg tid til en lang prat hvis det var det jeg trengte. Jeg har mange som bare er et tastetrykk unna.
Jeg er utrolig glad for at jeg har dem. Jeg tror og de har forståelse for at det kanskje ikke er de lange samtalene jeg trenger. At jeg mer trenger å få være litt i fred med tankene mine. Ha tid til å ligge i ro og følge tankebanene. Kanskje lytte litt til musikk, la tårene renne. Ikke hele tiden, selvsagt. Men nå og da. Uten hunder som maser og telefoner som kimer. Uten at noen forventer noe av meg.
Så har vi noen andre. De som tenker som regjeringen. Arbeid eller aktivitet er det beste. Holde seg i aktivitet. Ikke ha for mye tid til tanker og grublerier. Men det er ikke alltid at mest mulig aktivitet er løsningen. Ikke på en vond rygg, og ikke på sorg. Det er den forståelsen jeg savner fra enkelte.
Det er kanskje og den forståelsen jeg savner fra meg selv. Det at jeg klarer å ta meg tid til å hele ryggen eller ta meg tid til å sørge uten å føle på dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker tiden mer “fornuftig”. Det er jo slik jeg alltid har vært, man skal bøye ryggen å gå på – selv når det nesten ikke er krefter igjen.
Hundene har roet seg. Telefonen er på lydløs. Frustrasjonen blitt litt mindre. Jeg føler at jeg slapper litt mer av enn i sted. Kan synke inn i bobla mi og bare være der i fred en stund.
Ja, det er tungt med slike dager/kvelder.
Du har jo hatt mye tid til å ligge og tenke også. Er man i farta, så blir man opptatt og tankene får ikke slike tak.
Sender over en klem fra meg.
Jeg har hatt tid til å tenke den siste uka. Stort sett har tankene dreid seg om helt andre ting enn sorg og savn, selv om jeg kanskje har savnet GGG til litt praktisk bistand.
Det var vel kombinasjonen vond rygg, masete hunder og en telefon fra et menneske som er ekspert på å gi meg dårlig samvittighet som ble litt mye i kveld.
Samtidig tror jeg at det å være så mye i aktivitet at man ikke går tid til å tenke heller ikke er sunt. En tidligere kollega som har kjent meg i godt over 30 år advarte meg mot det tidlig i høst.