Her i Drømmehuset har Gamle Gubben Grå og jeg innført den regelen at vi styler huset til helga på lørdag formiddag. Når tingene på lørdagens liste er unnagjort reiser vi til byen og drikker kaffe-latte. Det er en regel som fungerer sånn rimelig bra for oss to.
Men de siste fem lørdagene har jeg stått på valgkampstand, og Gamle Gubben Grå har arbeidet fire av de fem lørdagene. Ergo har det ikke blitt så mye husarbeid på lørdagene de siste ukene. Når vi har kommet hjem mellom 16 og 19 på lørdagene har vi bare gjort det mest nødvendige som å lage mat, lufte hunder og få tatt oppvasken. Det bærer Drømmehuset litt preg av i dag.

Ikke det at det er direkte møkkete, uhygienisk eller ekstremt rotete. “Late Brit” (robottstøvsugeren) har vandret runden sin nesten daglig, vi er tre voksne som bor her nå, og vi roter ikke så veldig. Ting havner stort sett det de skal og det er slutt på den tiden det fløt med legoklosser og leker over halve huset.
Men det kan hende du snubler litt i noen sko i entreen, jeg er ikke like flink som Gamle Gubben grå til å sette de opp i skohylla når jeg kipper de av meg. Den store pakka med dopapir som jeg kjøpte i går har ikke kommet inn i kottet sitt ennå, men står sammen med håndveska mi på bordet i gangen. Det ligger en vinopptrekker, noen aviser og ei bok på spisebordet sammen med en bolle med en håndfull ostepop som ikke ble spist i går kveld. Pleddene i sofaen ligger i en tull der noen krabbet ut av dem, og henger ikke pent brettet sammen på armlene til sofaen… Slik kunne jeg fortsatt med småting rom for rom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hadde det ringt på døra nå, eller noen sendte en sms og sagt de kom innom en tur hadde det blitt litt panisk rydding før folk slapp inn i Drømmehuset. Det kan jo ikke se sånn ut når det kommer folk!
Graden av panisk rydding hadde helt klart vært avhengig av hvem som meldte sin adkomst, men uansett hvem det var hadde kjerringa fått fart på rydde-genet.

Noen ganger har jeg tenkt litt på det der. Ønsket om at det ikke skal se ut som om det bor folk i boligene våre når det kommer folk. For er det så farlig om venner og familie, det er jo stort sett de som kommer på besøk, ser at ikke skoene står i geledd i skohylla, at noen har tatt en strekk på sofaen og at vi koste oss med ostepop og et glass vin i går, på bryllupsdagen vår? (Nå har den vinopptrekkeren ligget der siden fredag, men det kan ikke de vite.)

Jeg har overhode ikke noe behov for å fremstå som perfekt for mine nærmeste venner og familie. Jeg har ikke noe ønske om at de tror jeg er en slik med tellekanter på alt fra truser til oppvaskkluter.  Jeg vil ikke at gjester skal sitte ytterst på sofakanten engstelige for å ødelegge symmetrien på sofaputer og pledd. Jeg ønsker ikke at Drømmehuset skal fremstå som et utstillingsvindu og ikke et hjem.  Likevel nikker jeg gjenkjennende når jeg leser Livet med Vesla sitt innlegg om Panikk-rydding.
Hvorfor er vi så engstelige for å vise frem livene våre slik de virkelig er?

Dette ønsket om å fremstå som perfekte gjelder jo ikke bare hjemmene våre. Det gjelder livene våre på mange områder.

Mange av oss viser oss ikke utenfor husdøra uten et lag sparkel og sminke. Ja jeg har hørt om en eldre kvinne som aldri viste seg for mann og barn før hun var ferdig sminket på morgenen. hun er i 80-åra nå.
Vi spiser kun sjokolade når ingen ser oss, og nevner ikke for en sjel at vi stappet i oss en bacon-pølse på vei hjem fra jobb her om dagen. Nei, vi snakker heller høyt og overbevisende om at vi spiser havregrøt med selvplukkede blåbær hver morgen og at vi har blitt så utrolig glad i quinoa.

Jeg har hørt folk pynte litt på CVn når de presenterer seg i selskapslivet. Lagermedarbeideren har plutselig blitt lagersjef, og han som driver pølsebu er plutselig direktør for et mindre foretak. Selv hadde jeg problemer med å rette opp at det står radiograf og ikke arbeidssøkende som stilling på meg på valglista i år. (Jeg er jo utdannet radiograf, så det er ikke direkte feil).
Spør jeg folk hva de unge voksne i familien driver med er det univeristetsstudier eller mastergrader på hele gjengen. Selv om jeg ser ungdommene nesten daglig i kassa på Kiwi. Friår, sier mor hvis jeg spør litt nærmere, eller ferie. Eller de tar opp fag for å forbedre karakterene for å komme inn på et prestisjestudie.
Vel, noen av de friårene og feriene har vart siden før pandemien.

Kanskje ville vi få det litt bedre hvis vi ikke hele tiden strebet etter å fremstå som noe vi ikke er.
Hvis vi lot hjemmene våre se ut som om det bor mennesker der, også hvis det ringer på døra.  Hvis vi kan spise en sjokoladebit og ei bacon-pølse uten å føle dårlig samvittighet.
Hva om vi er stolte av stillingen vår, eller om vi tør å innrømme for flere enn oss selv at vi for tiden er utenfor arbeidslivet? At vi ikke roter oss inn i usannheter eller er redde for at folk skal finne ut at vi er trygda eller har helseutfordringer.
Og ikke minst at vi innrømmer at vi er stolte av ungene våre uansett hva de måtte finne på å utdanne seg til eller arbeide som. Jeg er utrolig stolte av mine. To av de arbeider i butikk, den tredje er taktekker.

Jeg er ikke perfekt, og jeg har heller aldri hatt et ønske om å fremstå som det. Likevel panikk-rydder jeg vekk ostepopen og dopapiret hvis det ringer på døra. Jeg lar det stå radiograf som yrke på valglista og kommer til å skryte av at jeg har gått søndagstur i mitt neste innlegg eller at vi har kyllingsalat med humus til middag.  Cheese-burgeren jeg har tenkt å spise til middag i morgen derimot kommer jeg til å holde helt tyst om….