Det finnes to slags kompetanse. Formalkompetanse, det vil si den kompetansen du har “papirer” på at du kan. Vitnemål på fullført studier, eksamensresultater med bestått. Så har du realkompetanse. Det er kompetansen du har opparbeidet deg i livet, gjennom arbeid, organisasjonsliv eller bare selve livet. I dagens samfunn legger man mye vekt på formalkompetansen – hvilke studier man har, hvilke eksamener man har tatt. I noen miljøer er du “ikke noe” hvis du ikke har en master.
Jeg tror man i mange situasjoner kan finne rett kandidat til en stilling ved å se mer på realkompetansen enn på eksamenspapirer. Hva har denne personen arbeidet med? Hvilke erfaringer har man gjort i livet? I en del stillinger bør realkompetanse telle mer enn formalkompetanse, selv om den er vanskeligere å måle.
Spesielt gjelder det hvis du skal arbeide med mennesker som er i en eller annen form for krise.
Det hjelper ikke om du har all verdens flotte teorier i bunn hvis du ikke klarer å sette de ut i praksis. Det hjelper ikke å ha en master i kommunikasjon hvis du ikke evner å sette deg inn i situasjonen til det mennesket du skal kommunisere med.
Livet er en skole, og vi høster lærdom hele tiden, ikke bare de timene vi sitter på skolebenken eller i forelesningssalen. Jeg har møtt mennesker med både en og to mastere som er dumme som et brød på de mest enkle mellommenneskelige forhold, og jeg har møtt på mennesker som knapt har fulført folkeskolen som intuitivt vet hva de skal si og gjøre i møte med folk i krise.
Man har lett for å rangere mennesker etter hvor mange år de har sittet i en forelesningssal. Jo høyere utdanning, jo høyere er du på den sosiale rangstigen. Men er det virkelig de som har tilbragt halve livet på lesesaler og i forelesningssaler som gjør at samfunnet fungerer? For å få mat på bordet er jeg mer avhengig av de ansatte på Kiwi enn jeg er av et menneske med master i ernæring.
Har man ikke sosiale antenner så hjelper det ikke med 100 år på skolebenken..
Nei det har du rett i.
Eg opplever det motsatte,flere og flere arbeidsgivere søker etter egenskaper som man ikke «har papirer på»,opplever også at det er vanskelig å finne arbeidstakere som har en «riktig porsjon» av både formell og og reel kompetanse…
Min forrige nærmeste sjef var mer opptatt av verdier som ærlighet,moral,pålitelighet osv enn flotte papirer,hun ansatte mer enn en gang folk ut i fra nevnte egenskaper,hun sa det også,at en med litt fartstid på baken samt hadde oppdratt barn var de beste ansatte.
Hilsen synskepeggy.
Det finnes nok flere arbeidsplasser hvor realkompetanse vektlegges, men det er ikke alltid tilfelle.
Jeg elsker de som alltid inviterer meg med, selv om jeg ofte takker nei, eller trekker meg i siste liten. Disse menneskene evner å forstå at en som er kronisk syk har det slik, ufrivillig, men hjelpes så gøy vi har det når det passer<3
Det er godt å bli regnet med selv om det ikke alltid passer.