Det har vært litt trått noen dager. Livet har føltes som en bratt motbakke. Jeg er ikke så glad i motbakker. De er tunge og jeg blir så utrolig sliten. Denne uka har jeg vært så sliten av motbakkene livet gir meg at jeg ha tatt til tårene.
Oppmuntrende kommentarer og varmende ord har hjulpet. Det er godt med en heiagjeng når kreftene nesten tar slutt. Så takk alle sammen som har gjort den tunge bakken litt lettere.
Jeg har aldri vært i tvil om at jeg kom til å komme meg opp den bratte bakken, selv om jeg trengte noen hvilepauser og det gikk smått. Jeg visste at jeg kom til å komme over kneika en dag, for slik er jeg laget. Langsomt kjemper jeg meg frem. Jeg gir ikke opp, setter meg ikke bare ned og venter på hjelp, venter på at andre skal ordne opp i motbakkene i livet mitt.
Nå er jeg over kneika. Det føles lettere nå, og slitenheten har måtte vike for lysten til å kjempe. Jeg håper på et lettere parti, en strekning hvor veien ligger rett og slett foran meg.
Men hvis det skulle vente en motbakke rundt neste sving skal jeg klare den og.
“Nå e d bare straage veien” som me sier her i in The Oil City <3
Det har gått i ett her også denne våren, det har virkelig vært en lang oppoverbakke med mange nedturer, men nååå krysser me fingrene og banker i bordet og satser på at det verste er over, ergo? "Nå e d bare strage veien!" Krysser fingre for deg også, fordelen med en lang og strak vei er å kunne være uthvilt til neste motbakke, for at det kommer en, ja det er bombesikkert, både for deg og meg <3
Go`klem fra Moi 😀
Motbakker kommer. Men jeg håper på et litt lettere parti et par, tre ukers tid.
Gode tanker..
Håper du finner energi og setter utfor….💚
Klem fra meg..
Ja en nedoverbakke hadde vært kjærkomment. Men jeg hadde vært glad hvis det bare blir flatt. Men kommer ei ny kneika bøyer jeg nakken og tar fatt på den og