Hvis målet mitt var å komme på toppen av bloggtoppen hadde jeg ikke sittet oppe på hytta og skrevet om eldreomsorg. Da hadde jeg skrevet om mat. Hele 6 av de 14 bloggene som er over min på bloggtopplista har skrevet om mat. Det blir 43% det!!
At mennesker velger å flykte fra den kommunale eldreomsorgen har da overhode ikke den samme interesse hva Gamle Gubben Grå og jeg spiste til middag.
Vel, middagen i går var såre enkel; Da vi kom ned til Bagn på vei hjem fra hytta stakk Gamle Gubben Grå innom bensinstasjon for å fylle opp kaffekoppen. Da han kom ut igjen hadde han med seg to baconburgere og to cola. Rask, og god middag. Muligens ikke så sunn, men det har liksom blitt en tradisjon med burger på Bagn på vei hjem fra hytta.
Jeg har ingen planer om å sitte her å kommentere alle de 14 bloggene som ligger over meg på lista, selv om jeg vel alt har kommentert 6 av de. Det er reiser, strikketøy og konserter. Det er interiør, ukas små øyeblikk og noe svada om regjeringen av han som alltid linker til egne blogginnlegg når han kommer med kildeopplysninger som skal understreke at han har rett i alle sine konspiratoriske tanker. “Inn i mitt hode” nynner jeg for meg selv mens jeg egentlig koser meg over det mangfoldet som rår her i bloggblokka. Jeg liker mangfold! (Selv om jeg kanskje synes det var litt mye matprat på denne lista i går.)
Like koselig er det ikke når jeg oppdager at det har blitt stille fra Monica. Dama som har kommet med flere innlegg om dagen i flere år nå, gjerne både tre og fire, ja noen ganger flere enn det, har ikke kommet med noe nytt innlegg siden fredag.
I sitt siste innlegg skriver hun
Jeg trekker meg tilbake for en stund, jeg skal fokusere på livet, noen klarer faktisk og ødelegge alt og jeg akter ikke å gå i noen kjeller på grunn av en motbydelig mobber.
Jeg tror de fleste her inne vet hva og hvem hun sikter til. Vi har sittet på gjerdet og latt det skje. Ikke ønsket å “blande oss”. Sett en annen vei og skrevet våre innlegg om mat og eldreomsorg.
Kjenner du et lite stikk av dårlig samvittighet? Det gjør jeg. Ikke bare et lite stikk heller. Jeg burde stilt opp for Monica. Plukket fra hverandre de dårlig kamuflerte hentydningene og avkledd hen som den ondsinnede mobberen hen er. I stedet sendte jeg kommentarer til Monica om at hun jo bare kunne la være og lese innleggene hans. Akkurat som det lar seg gjøre…
Sannheten er at jeg var feig.
Eller kanskje feig er feil uttrykk. Mer sliten. Sliten av å lese så mye dritt om meg selv som jeg gjorde fra den kanten en god periode. Så lenge jeg er mellom 10 og 15. plass på blogg.no lar hen meg være nesten i fred. Bare et par henvisninger i uka til den blodrøde kjerringa fra voldsvenstre. Det klarer jeg fint å leve med, som regel får jeg det ikke med meg. Nettopp fordi jeg ikke leser samtlige innlegg fra den bloggen. Det er jo stort sett det samme gamle oppgulpet på repaet.
Jeg utgjør ingen trussel mot han som kronprins på bloggtoppen og da lar han meg være i fred. Ja, jeg skrev han og kronprins. Jeg orker ikke late som om jeg anonymiserer en person. Alle skjønner jo likevel hvem jeg skriver om.
Når det var jeg som var gjenstand for alle kommentarene, alle løgnene, ble det som en besettelse å lese akkurat denne bloggen. Saumfare teksten for å finne ut om han har skrevet noen nye løgner om meg i dag, eller kommet med noen hentydninger som er mer eller mindre kamuflerte. Mulig leste jeg enkelte ganger mer mellom linjene enn det som var der.
Sånn tror jeg Monica også har hatt det.
Verden er sjelden svart og hvit. Det finnes ikke en engel og en djevel i denne saken. Begge har bidratt til at denne konflikten eller “bloggkrigen” har utviklet seg. Som unger i sandkassa har de begge sittet og skreket “Hen slo først!”
I stedet for å være opptatt av hvem som startet og gang på gang ramse opp på bloggen sin sin versjon av hvordan og hvorfor ting har utviklet seg, kan dere ikke bare sette en strek over det som har vært og la den andre være i fred?
Jeg forventer ikke at dere skal bli perlevenner, men er det mulig at dere begge to kan forsøke å oppføre dere som voksne folk?
Konflikten som har pågått lenge har tatt fra Monica blogg-gleden, leser jeg. Det er trist. Da har den konflikten gått for langt. Det tror jeg de fleste av oss kan være enige om, samme hvem side av konflikten vi “holder med”:
For mange av oss her inne, meg selv innbefattet, betyr bloggen mer enn vi kanskje liker å innrømme.
Da jeg møtte veggen i 2018 var det å hver dag begynne dagen med å knotte ned et blogginnlegg den eneste faste rutinen jeg hadde. Selv om jeg da ikke var blant nummer 100 på bloggtopplista, knapt hadde lesere og ble sjeleglad om jeg en sjelden gang fikk en kommentar var det bloggen som liksom ble grunn til å stå opp om morgenen.
Skal vi finne oss i at folk blir mobbet vekk fra den gleden bloggen har gitt dem?
Jeg synes ikke det.
Hvis noen leser dette og føler at jeg tråkker dem så hardt på tærne som jeg prøver, kommer det garantert til å komme et hatsk innlegg fra den kanten i dag. Det kommer til å handle om den blodrøde kjerringa fra voldsvenstre som forsøker å kneble andre bloggere, ikke respektere ytringsfriheten og gjør alt for å komme på bloggtoppen. Vel hen får skrive hva hen vil. Det er faktisk ytringsfrihet her i landet og jeg respekterer den. Det er heldigvis også frihet til å la være å lese ytringer man ikke har interesse av å lese.
Jeg håper Monica finner tilbake til blogg-gleden, og at det snart kommer et nytt innlegg fra henne.
Vi trenger mangfoldet her på blogg.no, og Monica er i likhet med alle andre her inne en viktig stemme.
Ute skinner sola. Det kommer til å bli en nydelig dag. Jeg har mange planer på programmet. Skal i et møte med NAV, og i et møte for å få innspill på hva folk tenker om fremtiden til Hønefoss sykehjem. Håper og å få tid til en skikkelig tur med Charlie Chihuahua (bare det late dråget får stått opp).
