Jeg leste gjennom innlegget Jeg trenger en opptur… som jeg skrev i går morges og ser at jeg fremstår langt mer sutrete enn jeg hadde tenkt. Livet er ikke så begredelig. Det jeg egentlig forsøkte å få frem var at jeg hadde trengt en opptur nå. En eller annen hendelse, liten eller stor, som satte litt farge på en litt grå hverdag. Den trenger ikke å ha noe med peger å gjøre. De beste gledene i livet er gratis.
Jeg tror og at slike oppturer som regel er noe en må ta initiativ til selv. Jeg er i det miste ikke typen til å sitte med hendene i fanget og vente på at noen andre skal regissere livet mitt. Jeg liker å ha regien selv.
I dag skal jeg lage meg et par slike oppturer. Den Palestinske-Norske Foreningen og Palestinakomiteen Ringerike skal ha en markering på torget i dag kalt La Gaza leve! De vil adressere situasjonen, appellere til norske politikere og medborgere, og vise en ekstra oppmerksomhet med stille støtte og medfølelse, til de medborgerne i kommunen som nylig har mistet nære familiemedlemmer.
Det blir kanskje feil å kalle en slik markering for en “opptur”. Men jeg tror kanskje det å delta på en slik markering kan gi meg følelsen av at jeg gjør “noe”. Ikke bare sitter og ser på grusomhetene og tenker, det er sørgelig, stakkars dem. Jeg tror ikke det blir fred på jorden av at en gjeng mennesker samles på torget i Hønefoss, men summen av alle markeringer verden over kan ha en innvirkning. Det øker presset for å få fred. Slike markeringer har og en verdi i at vi viser støtte til de palestinerne i nærområdet som opplever tøffe dager med uro og sorg over familie og venner i hjemlandet. En slik markering kan også være med å sette mine egne små utfordringer i perspektiv.
Etter markeringen på torget har jeg tenkt meg på konsert i Hønefoss kirke. Kirkens Bymisjon arrangerer gratis-konsert med kjente artister, både lokale og nasjonale. Det tror jeg og kan bli en opptur. Fullsatt kirke og fin musikk.
Og til det jeg skrev om i går, å gjøre Kjerringa til en litt større merkevare. Vel, det oppnår jeg nok ikke med tigging om donasjoner på vipps. Nei jeg må nok heller jobbe for å få noen skikkelig lukrative samarbeid. Da kan det bli glad-mandag i Drømmehuset, integrert vinskap på kjøkkenet og ren luksus.
Denne brosjyren fikk vi utdelt på siste kommunestyret. Tøff i pysjamas. En brosjyre for menn om å snakke om følelser. Eller kanskje mest om menn som ikke snakker om følelser – og at det kanskje er litt dumt. Å ikke snakke om følelser, mener jeg. Brosjyren er utgitt av RVTS Sør, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.
Det er et flott hefte. God kvalitet, tykke ark og 50 sider med godt og viktig lesestoff. Kjente personer som Lars Lillo Stenberg og Bjarte Tjøstheim deler om egne erfaringer med perioder som har vært litt vanskelige, og rådet er Snakk med noen! Ikke nødvendigvis en psykolog eller en annen profesjonell terapeut. Men kanskje en god venn, en kammerat. Snakk med noen før problemene tørner seg for mye opp. De er og tydelige på at det ikke er et nederlag å søke profesjonell hjelp hvis man trenger det. Åpenhet er vel stikkordet. Åpenhet om hvordan du føler deg.
Det er ikke bare myke menn med fotformsko og et kunsterisk sinn som står frem i denne brosjyren, eller heftet som det vel er mer riktig å kalle det. Også Dag Otto Lauritzen deler erfaringer. Det er og gode råd og gode artikler fra fagfolk. Alle går ut på det å snakke med noen når problemene hoper seg opp eller man sliter med tunge tanker.
Et hefte mange kunne ha nytte av å lese – kanskje ikke bare menn.
Når jeg klikker meg gjennom bloggtoppen i dag leser jeg at den ene etter den andre opplever oppturer og bobler over av energi og positivitet. Jeg unner de selvsagt det, men samtidig unnslipper det meg et aldri så lite sukk. Her sitter jeg med tekopp og tastatur. Ute er det mørkt. Klokka var ikke 6 en gang da jeg sto opp. Senga var ikke noe blivende sted. Jeg ville bare bli liggende mens tankene kvernet. Bedre å starte dagen, være i aktivitet. Prøve å kanalisere tankene over i positive baner. Jeg sukker igjen. Jeg hadde trengt en opptur jeg og nå.
Jeg er ikke typen til å overgi meg til mismot, men det frister. At det er november, kaldt, grått og en endeløs vinter ligger foran oss gjør det ikke bedre. I dag har jeg virkelig lyst til å gå i hi. Lukke øynene, forsvinne, til noen har løst alle utfordringene mine. Overlate problemene til noen andre – eller bare la de løse seg selv eller forsvinne opp i damp eller røyk.
Samtidig vet jeg at problemer ikke har det med å fordufte. Å feie de under teppet, lukke øynene og late som om de ikke eksisterer er heller ikke noen god løsning på sikt. Problemer som er skjøvet under teppet har det med å vokse til de blir enda mer uoverkommelige.
Jeg er heller ikke typen til å sette meg ned å forvente at andre skal løse utfordringene mine, selv om det hadde vært utrolig godt akkurat nå. Bare skyve problemene over til noen andre og si Fiks det! og så lene meg tilbake og forvente at noen andre rydder opp.
Å gi hjelp er jeg god på. Å be om hjelp, eller motta hjelp er jeg utrolig dårlig på.
Jeg tror følelsen av opptur som jeg startet innlegget med å etterlyse får du når du løser utfordringene selv, ikke bare passivt lar andre løse problemene for deg. Som når du sliter deg opp til en fjelltopp. Den følelsen av å nå toppen på egne bein er helt annen enn om du har tatt taubanen opp eller blitt kjørt opp veien på baksiden. Så skal jeg få oppturen må jeg nok selv løse utfordringene. Det er det som jager nattesøvnen på dør sånn ved 5-tiden. Hvordan?
Jeg har ikke noe svar, selv etter to kopper te. Men jeg tror løsningen ligger i å gjøre denne kjerringa større enn det hun er. Neida, Fastlegen, slapp helt av. Jeg snakker ikke om å øke i kroppslig volum. Der er planen fremdeles å minske. Men denne bloggen. Jeg hadde to mål. Det ene var å komme på bloggtoppen. Det andre var å tjene haugevis av gryn. Jeg føler at det med haugevis av gryn er lenger unna enn det å nå toppen. Nå tjener jeg et par hundre kroner i måneden. Det er klart det ligger et større potensiale i dette konseptet.
Nei nå lukter det varme rundstykker her i Drømmehuset. Nok sukking over utfordringer for i dag. Tid for frokost.
Liker du bloggen min og vil gi noe tilbake? Hvis du ønsker kan du gi et beløp du syns passer ved å vippse til 94133452.
Jeg har sett andre bloggere bruker å avslutte slik, så jeg forsøker det i dag mens jeg tenker ut andre og mer fantasifulle måter å tjene penger på denne kjerringa. Gamle Gubben Grå har jo tjent nok til røyk hele uka på ølbrikker så kanskje kjerringa kan tjene inn nok til noen kopper med kaffe-latte?
Der var en full forelesningssal. Godt over 250 mennesker var samlet i rommet. Forelesningene var gode, stemningen var bra og jeg hadde god, varm kaffe i koppen.
Så fikk jeg øye på kvinnen på benkeraden foran meg. Eller nærmere bestemt ryggtavla hennes. For en fantastisk flott hettegenser å ha på seg på et slikt arrangement! Jeg måtte bare fotografere den ryggen. Den gjorde, om mulig, dagen min enda bedre.
Sitter her med tekopp og tastatur og klikker meg fornøyd nedover bloggtopplista. Jeg har avansert fra gårsdagens 15. plass til en 13. plass i dag. Det går riktige veien. Klikker meg gjennom boksigneringer, rydding av kott, kanelsnurrer og ishockey uten at jeg helt får den store inspirasjonen. Så kommer jeg til bloggen til den O prominente toppbloggeren, og hva leser jeg?
Kjerringer og gubber og pensjonister passer neppe helt inn i programprofilen til “Bloggerne” er jeg redd. Jeg må ha med de unge og hippe og trendy. Sånn er det!
Pensjonister får snakke for seg selv, at de ikke er unge sier seg selv. Men kjerringer og gubber??!!? Hvor har Allan det fra at de ikke kan være både unge hippe og trendy?
European Social Survey (ESS) forsket på når folk mener man er ung og gammel. I studien «Holdninger til alder i Storbritannia og Europa» som ble lagt frem i 2010. Har man spurt mennesker i 21 europeiske land og mer enn 40.000 respondenter er med i arkivet til ESS. Denne tok for seg hvordan folk ser på sin egen og andres aldersgruppe. Hva legger egentlig folk i begrep som «ung» eller «gammel»? Gjennomsnittssvaret i Storbritannia var som følgende: Du slutter å være ung når du er 35 år og du er gammel når du er 58 år. Ikke overraskende var alderen til de som deltok avgjørende for hva de svarte. Gjennomsnittssvaret fra de yngste mellom 15 og 24 år, var at du slutter å være ung når du er 28 år og at du begynner å bli gammel som 54-åring. Deltakerne over 80 år mente selvsagt noe annet. Ifølge dem slutter du å være ung når du er 42 år og begynner å bli gammel når du er 67 år. Undersøkelsen viste også at menn og kvinner har ulikt syn på hva som er ungt og gammelt. De fleste mennene svarte at du slutter å være ung og begynner å bli gammel to år tidligere enn hva kvinnene mente. Det var også stor forskjell mellom aldersynet til de europeiske landene. Ifølge Portugal slutter du å være ung når du er 29, mens Kypros mener at du ikke kan kalles ung lengre når du er 45 år. Vel, jeg vet om mange som blir kjerring eller gubbe lenge før de blir 45 og i følge Kyprioter er de fremdeles unge.
Så var det der med å være hipp. Er det egentlig et hipt uttrykk i dag, eller døde det ut likt med hippie-tiden? Jeg tror ingen av de Allan mener er moteriktige, hypermoderne, tidsmessige kort sagt up-to-date bruker uttrykket hipp. Så kanskje er det han som ikke følger med tiden. Vi kjerringer er kanskje mer attraktive enn det denne støvsuger-pushende fyren har forstått. Ikke noe galt med å være støvsuger-pusher altså, jeg mener ikke det. Men om det er så veldig trendy er jeg usikker på.
Jeg søkte derfor på trender høst/ vinter 2023/2024. Det må jo være det som er i vinden nå. Hyper-aktuelt slik denne kjerringa liker å være. Der finner jeg:
For høst- og vintersesongen 2023/2024 vil moten særlig forsøke å trøste og gi ro i usikre tider.
Ingen er vel så flinke til å forsøke å gi trøst og ro som oss kjerringer. Kan du tenke deg noe tryggere og mer trøstende enn et bestemorfang?
Videre leser jeg
Lavendel symboliserer stabilitet, renhet og digital eskapisme – det vi ser etter nå. Den kan hjelpe oss å stresse ned og sakke tiden, noe som gjør den til en av de viktigste fargene i 2024.
Senest denne uka leste jeg dette innlegget inne hos Solliv. Nå påstår ikke jeg at Solliv er ei kjerring, men jeg tror hun går i den kategorien Allan ikke finner ung og Trendy. Vel, hun skriver om lavendel…
Det er ikke akkurat uventet at strikk trender hver høst og vinter. Det er nærmest et overlevelsesplagg i den bitende vinterkulden. Nettopp derfor er det forfriskende at designere og motebrands forsøker å gjøre det hakket mer spennende. Det finnes jo så mye en kan gjøre med strikk.
Dette er det neste utsagnet jeg biter meg merke i. Det avsnittet beviser nok en gang at Allan tar feil. For i sitt innlegg avfeier han strikkeblogger som Strikkekjerring og Vibbedille kun fordi de strikker. Men når strikk er spennende og trendy, ja da burde de i høyeste grad være med blant det som er hipp og inn. Ja ungt og. Ungdommen har faktisk begynt å strikke igjen.
Et siste sitat fra artikkelen om hva som er trendy høste/ vinter 2023-2024.
Kulturen for secondhand, vintage og brukt utvides, og gjenspeiles i dette.
Kan du tenke deg noe mer vintage enn ei godt brukt kjerring? Nei Allan, vi kjerringer er nok langt mer trendy enn du tror.
Noen har kanskje fått med seg at det ble aldri så lite hurlumhei i Drømmehuset etter at jeg oppdaget størrelsen på ølbrikkesamlingen til Gamle gubben Grå. Og ja, jeg var tordensky så det holdt. Det både lynte og tordnet en god stund. Men så satte vi oss ned. Laget et system og satte ølbrikker i permer sortert etter bryggeri og land. Permene var jo der, men uten noe system.
Gamle Gubben Grå fikk beholde ett eksemplar av hver ølbrikke. Duplikatene og triplikatene og… ja dere skjønner hva jeg mener, ga han til meg. Jeg plukket ut de jeg syntes virket spesielle. Noen som tilhørte spesielle samleserier eller som jeg på andre måter syntes skilte seg ut fra mengden, og så la jeg de ut på finn.no. Egentlig mest for å bevise for Gamle Gubben Grå at ingen er interessert i gamle ølbrikker. Det ligger haugevis ute på nett allerede, og det er få eller ingen som har markert de som favoritter.
Den siste uka har vi solgt ølbrikker for rundt 1,000,- kr. til folk rundt om kring i landet. Så det finnes tydelig flere tulli… samlere der ute. Pengene har selvsagt Gamle Gubben Grå fått.
Fra at disse ølbrikkene var noe vi kranglet om, og som virkelig var et grunnlag for konflikt, har vi nå sett at det er noe vi felles gjør om til penger. Det samler oss i stedet. Så nå har atter freden og roden senket seg i Drømmehuset. (Jeg må bare få lurt de to store papirposene med ølbrikker som garantert ingen vil betale for ut i papirsøpla uten at Gamle Gubben Grå får det med seg.)
Kjerringa nede på en 15. plass? Nei, nå må jeg skjerpe meg og få til noen innlegg som får leserne til å klikke seg inn som gale. Ikke overlate blogginga til Charlie Chihuahua eller syte og klage over stakkars meg.
Ut i friluft har et innlegg hun kaller De fineste novemberbildene. Der drar hun oss gjennom en strøm av flotte bilder tatt i denne måneden mange mener er så grå. Så da tenkte jeg å prøve det. Et innlegg fra kjerringa med mer bilder enn tekst. Kan jo bli et interessant forsøk. Bildet over tok jeg på tirsdag da Gamle Gubben Grå var på Samsjøen og gikk tur. Ser du godt etter ser du at det er ei hvit hytte bak buskene på øya. Ikke bade den lille, røde.
Gjesp! Alle må bidra sier kjerringa, og i dag er det visst forventet at jeg, Charlie Chihuahua skal bidra med noen kloke betraktninger til denne bloggen. Gjesp. Akkurat som kjerringa tror hun kan kommandere meg! Det er jo jeg som er sjefen i huset. Men ok, noe kan jeg jo komne med.
Vi kan starte med Kjerringa. Hun er grei nok, men litt lat. Hun går gjerne tur, har fått med meg at hun skryter en del av det på blogg. Men vel så ofte, spesielt på kveldstid forsøker hun å lure meg, altså MEG, selveste Charlie Chihuahua til å tusle rundt kvartalet sammen med Gamle Gubben Grå og Kidd! Men altså uten kjerringa. Akkurat som om jeg, selveste Charlie Chihuahua, skal vandre rundt uten egen tjener dedikert til kun å plukke opp min avføring! Hun har overhode ikke vondt av å bevege seg litt mer. Hun er ikke akkurat noen sylfide! Vel er jeg kanskje litt rund selv og, men jeg er en hannhunder- og menn skal ha litt pondus har jeg hørt.
Så har vi Gamle Gubben Grå. Tar meg med og får klippet klør og slikt, husker på å kjøpe patè til meg til middag, lar meg sove hele formiddagen uten å mase … Ingenting å klage på så langt. Men jeg liker ikke å bli sett ute sammen med han. Det er litt under min verdighet. Kommer han med halsbåndet, ja da befinner jeg meg under sofaen eller seksjonen før du får sagt “tur”.
Så har vi Kidd. Kul fyr. Liker han. Han skaper litt liv og fikser godbiter når vi er alene. Selvsagt kan han være irriterende slik at jeg må sette han på plass, lære han hvem som er sjefen i huset. Som når jeg lå under pleddet på sofaen og sov sammen med kjerringa og han kom inn fra tur med Gamle Gubben Grå og hopet rett opp på kjerring, pledd sofa og meg! Plassen på sofaen sammen med kjerringa er min, og bare min! Men ellers, kul fyr.
Nå har jeg bidratt til denne bloggen Regner med det vanker en skikkelig godbiter, og så (gjesp) skal jeg fortsette skjønnhetssøvnen.
Det regner ute. Jeg har ikke vært ute, knapt titta ut gjennom kjøkkenvinduet. Men jeg vet at det regner. Jeg kjenner det i hvert eneste ledd i kroppen. I det minste føles det slik. Mulig det er et par ledd som ikke skriker, Kroppen er stiv og uregjerlig. Bare det å ta på meg sokkene eller klappe Kidd som kommer tuslende for å få litt kos er et ork.
Jeg er sliten. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg har ikke gjort stort denne uka. Gått noen turer med hundene, pusla litt rundt i Drømmehuset, men ikke noe som jeg kan skryte av. Ikke noe som kan gi meg forklaring på hvorfor jeg er så sliten. Det var litt program forrige uke. En dag på jobb, et kveldsmøte, kommunestyremøte og folkevalgtsamling. Program tilsvarende 80% stilling. Kanskje er svaret på hvorfor jeg er så sliten nettopp der. Det ble litt mye.
Sliten, vond kropp og en begynnende forkjølelse. Motløs. I dag har jeg lyst til å krype sammen under pelspleddet og bare bli der. Kanskje gjør jeg det og – i det minste tilbringer dagen i dag under pleddet. Restitusjon.
Som om dagen ikke er ille nok plinger det inn en melding på Altinn. Jeg logger meg inn for å se hva det er. Det er melding om at jeg er valgt inn som vararepresentant i eldrerådet! Får meg liksom ikke til å føle meg verken yngre eller sprekere….
Joda, jeg er fornøyd med å være vara til eldrerådet. Egentlig hadde jeg ønsket å være medlem. Ja om politiker da. Men plassen gikk til en som er langt eldre enn meg. Mulig et greit valg. Jeg får energi av både folkevalgtsamling og kommunestyremøter. Sikkert og av møter i eldrerådet, hvis jeg blir innkalt. Får energi, men blir litt sliten i etterkant.
Jeg føler det blir brukt mot meg. At jeg er et engasjert menneske. At man ser bilde av meg i lokalavisa med jevne mellomrom. To ganger den siste uka. Bildene er fra arkivet. Jeg har snakket med en journalist på telefon, og så er det skrevet en artikkel ut fra den samtalen. Den andre er er et referat fra kommunestyret. Med litt bakgrunn fra tidligere saker. Greie artikler og fornøyd med de. Men kanskje kan noen få inntrykk av at jeg er langt mer aktiv og sprekere enn jeg er.
Kjerringa som ligger som et slakt under pelspleddet synes ikke i media. Men det er og en del av livet til kjerringa. En langt større del enn det jeg ønsker at folk skal vite. Jeg ønsker jo ikke å fremstå som lat eller en som syter og klager over egen helse. Stakkars meg har liksom aldri vært meg.
Du har så mange ressurser sier folk til meg. Og jeg er ikke uenig i det. Jeg er nok en ressurssterk person i den forståelse at jeg har vett og forstand i orden. Men kroppen med alle sine vondter og alle sin slitasje blir jo ikke borte fordi om jeg klarer å tenke ut gode (?) resonnement, har snakketøyet i orden og motet til å entre en talerstol.
Jeg mener ikke å klage. Eller kanskje er det akkurat det jeg vil i dag. Jeg har alltid trodd at det var et sikkerhetsnett for de som på grunn av helsa måtte gi seg i arbeidslivet. En velferdsstat som tok vare på slike som meg. Slike som har strekt seg langt, og lengre enn langt. Strakk seg til strikken røyk.
Regjeringen vil øke pensjonsalderen sier de på radioen. Ikke overraskende. Brenna har blitt arbeidsminister. Å gi seg nær en er 67 er alt for tidlig. Hva da med meg som måtte gi meg da jeg var 55? Er jeg bare lat? Hvis jeg bare får dårlig nok økonomi vil jeg nok komme meg opp om morgenen og komme meg i ordinært arbeidsliv igjen. Alle vondtene og den utslitte kroppen vil forsvinne som dugg for sola, i følge Brenna. Man kan presse litt mer ut av sitronen. Skvise ut siste rest av energi. Ingen har jo bruk for meg som pensjonist. Da er jeg kun en utgiftspost.
Det er jeg jo i og for seg nå og. En unyttig utgiftspost. Ikke med i det hektiske pulserende livet. Det er ikke noe bærekraftig i det å ha mange utslitte mennesker vasende rundt.
Jeg har tenkt på noe i det siste. Høsten 2021, da jeg måtte gi meg som radiograf. Jeg var nummer to på stortingslista for Rødt Buskerud det året. Hadde vi gjort et brakvalg langt over alle fantasier så kunne vi teoretisk sett havnet på stortinget den høsten. Havnet på Stortinget i stedet for utenfor arbeidslivet.
Hadde jeg klart den arbeidshverdagen? Jeg tror ikke det er noen 9 til 16 jobb. Likevel tror jeg at jeg hadde klart den. Med en sofa og et pelspledd på kontoret. Mulighet for en strekk i pauser hvis arbeidsdagen var for lang. En Stortingsleilighet å hente seg inn i og slippe pendling. Kanskje jeg skulle be han jobbspesialisten på NAV skaffe meg en “jobb” som stortingsrepresentant?
Da hadde jeg gått fra å være en “unyttig ugiftspost” til å være en godt betalt viktig samfunnstopp. Pengene hadde kommet fra den samme sekken. Fra fellesskapet.
På torsdag i forrige uke var det tid for det første kommunestyret med den nye gjengen, og med ny ordfører. Jeg har jo som mål å vise at det å engasjere seg i politikk kan være interessant, og givende. Smitte noen til å gå inn i politikken, kanskje. Så da tenkte jeg og gi dere “høydepunktene” fra møtet. Bildet er hentet fra da vi hadde opplæring for folkevalgte i kommunen. Jeg har fremdeles ikke funnet ut om det er sunt å være kommunepolitiker, men heller til at det ikke er direkte usunt.
Jeg hadde jo en interpellasjon om sosialtrygdsatsene, og spurte ordføreren
Vil ordfører be Kommunedirektøren fremme en sak hvor vi politikere får belyst hvilken effekt det ville ha økonomisk, samfunnsøkonomisk og på det menneskelige plan og øke sosialhjelpssatsene ut over statens minimum, slik flere kommuner allerede har gjort?
Ordføreren ville se på effekten på økonomien, altså det rent matematiske. Å øke sosialtrygdsatsene ut over statens minimum ville gi økte utgifter for kommunen. Punktum! Å se på det samfunnsøkonomiske, eller at ting henger sammen gikk ikke inn. Litt skuffet men kanskje ikke så overrasket. Lokalavisa fulgte opp med en artikkel denne uka. Jeg har støtte for mitt syn blant en del av lesere til lokalavisa. Ikke minst reagerte folk på at det i Ordførerens svar sto at å lage en slik sak som jeg ba om ville være krevende for kommunedirektøren. Livet er kanskje også krevende for de som ikke har nok penger til at hverdagen går rundt.
Neste sak jeg vil kommentere er interpellasjonen fra Venstres unge representant Even. Han er 18 år og russ til våren, og spurte om ordføreren ville få kommunedirektøren til å lage en sak om gratis hjernehinnebetennelse til russen. Det lovet ordføreren å få en sak på, og det relativt raskt. Mange kommuner har dette tilbudet mens i andre kommuner må man betale noe selv. Even var redd for at russen da kanskje droppet å vaksinere seg. Det var nok annet å bruke penger på i en dyrtid. Helt grei interpellasjon. Jeg er overbevist om at vi i Rødt kommer til å støtte gratis vaksine når saken kommer opp. Tipper og at det blir flertall for det, det er ikke den store kostnaden.
Hvem tok så ordet og entret talerstolen etter Even? Jo, han nye fra Kr.F. Om han var i mot gratis vaksine er jeg usikker på. Men han fortalte at det var da flere måter å unngå å bli smittet på, som å la være å drikke av samme flaske, holde avstand, ikke samles i store grupper, ikke drikke alkohol, passe på å få nok søvn og passe på stemmen og stemmebåndene ved ikke å skrike å gaule. Det bredde seg en lit nervøs uro i salen under dette innlegget. Skulle man le eller ta mannen seriøst? Hun andre fra Rødt ba om ordet, entret så talerstolen og sa fra kommunestyrets talerstol:
Hvis det er så foreslår jeg at Krf. fremmer en sak om å avlyse hele russetiden!
Hun var rimelig oppgitt og streng i blikket.
Et par saker gikk enstemmig gjennom uten at noen tok ordet. Hun andre fra Rødt var oppe å sa noe under 2. tertialrapport, altså hvordan vi ligger an i forhold til budsjett etter årets 8 første måneder. Vi har brukt mer enn budsjettert i nesten alle sektorer. Hun mente at det mer var tegn på underbudsjettering på slik som skole og omsorg, som selvsagt har underskudd. Hun hadde og tiltro til at dette kom å løse seg ved at det enten kom statlige midler, pensjonen var mer gunstig enn antatt eller at man fikk en større skatteinntekt enn forventet på slutten av året. All erfaring tilsier at det blir slik i år og.
På finansrapporten 2. tertial var det min tur å entre talerstolen igjen. finansrapporten sier noe om gjeld og renter på gjeld, og er det noe vi har litt for mye av på Ringerike er det nettopp gjeld En bærekraftig kommuneøkonomi er avhengig tilsier at lånegjelda ikke skal overstige driftsresultat- Ringerike har en lånegjeld som for lengst har passert driftsbudsjettet. Ja vi har vel en lånegjeld som er nærmere 1,3 ganger så høy som driftsbudsjettet. Jeg tenkte at jeg liksom skulle poengtere at vi ikke har råd til å investere mer enn høyst nødvendig de neste årene. Det er jo et nytt kommunestyre. Økonomene pakker gjerne realitetene inn i litt sånne vanskelige ord og formuleringer. Her er utdrag av hva jeg sa:
Skal vi klare å drifte denne kommunen på en god måte må vi har kontroll på denne delen av økonomien. Selv om det er mye mer moro å investere enn å drifte, mer spennende å bygge enn å vedlikeholde. Mer gøy å kjøpe bygninger og tomteområder, som Kefas bygget, enn å påse at vi har nok lærere og sykepleiere. Vi er ikke valgt for å gjøre det som er moro, vi er valgt for å ta ansvar å gjøre det situasjonen krever av oss.
Så ramset jeg opp sakens kalde fakta:
Netto finansutgifter hittil i år ligger 54 millioner kroner høyere enn samme periode i fjor. Økte renteutgifter og betalte avdrag er hovedårsakene. · Den samlede gjeldsporteføljen har økt med 234 millioner kroner siden nyttår. Altså i løpet av 8 måneder. All investering er i hovedsak lånefinansiert. Låneporteføljen slik den var ved utgangen av august viser en årlig rentekostnad på 143,8 millioner kroner. Total lånegjeld 3.995.344.838 kr Altså tett under 4 milliarder kroner.
Vi vet at vi trenger to nye sykehjem i løpet av 10 år. Vi trenger ny brannstasjon og flere av oss mener og at vi trenger nytt krematorium. Vi er valgt for å ta ansvar for fellesskapets midler. La oss i denne perioden ta de viktige og riktige investeringene.
Kefasbygget som jeg henviser til er kjøp av en eiendom vi gjorde rett før sommeren, mot Rødt sine to stemmer. Det er ei tomt hvor Ordføreren, altså han nye, ser for seg et nytt rådhus, eller administrasjonsbygg. Han fikk mye kritikk for det i valgkampen.
Etter en liten pause så folk fikk strekt litt på beina, gått på do eller fylt opp kaffekoppen var det tid for en sak som de fleste i Ringerike er opptatt av. Mulighetene for å få til en reduksjon i de avgiftene innbyggerne betaler for vann og kloakk. Vi i Ringerike har rigget for fremtiden vi har bygget et nytt renseanlegg dimensjonert for en befolkningsvekst flertallet i kommunestyret har fantasert om. Ringeriksbanen og en ny vei skulle komme, og folk skulle flytte i titusentall fra Hovedstaden og opp til Hønefoss. Nå kommer ikke toget riktig ennå. Byggingen er ennå ikke inne på nasjonal transportplan og har jo vært planlagt som Bergensbanens forkortelse i rundt 100 år. Muligens må vi vente i 100 år til både på Ringeriksbanen og befolkningsøkningen. I mens skal lån og avdrag for det nye renseanlegget betales. Det skal betales etter “selvkostprinsippet” altså gjennom at de som bor her i dag betaler for bygget gjennom den kommunale vann og avløp gebyret.
Selve prisene blir bestemt på budsjettmøtet i desember. Saken på torsdag gjaldt mer å se på hvordan man kunne fravike selvkostprinsippet eller forlenge avdragstiden på lånene. Av de som var oppe på talerstolen i saken fra de forskjellige partiene tror jeg det er politisk vilje til å finne en løsning.
Om den viljen er like stor hos Kommunedirektøren er jeg usikker på. (Han bor ikke i kommunen). I sitt saksfremlegg, skriver han at hvis vi reduserer drifte eller setter ed avdragene med for eksempel 1,5 millioner vil det bare redusere kostnadene for forbruker med 1,- kr. pr. kubikk. Den setningen i saksfrelegget har provosert meg – og jeg måtte ta min tredje tur på talerstolen under dette møtet.
Kommunedirektøren har i sin relativt politiske vurdering en uttalelse jeg ikke kan la stå uimotsagt. En endring på 1,5 millioner kroner gir et gebyrutslag på 1 krone! Sagt med andre ord, dersom kapitalkostnaden eller driftsutgiftene reduseres med 1,5 millioner så betyr det kun 1 krone mindre på per m3. SSB har beregnet at en gjennomsnittsperson bruker 180 liter vann i døgnet, til vask, oppvask, hygiene osv. Dvs 65,7 kubikk i året. Kommunestyret kan bestemme at vann- og avløpsgebyret kun skal dekke en andel av samlet selvkost, for eksempel 80 %. Da må i så fall resterende kostnader dekkes av det ordinære kommunebudsjettet. Da vi gjorde beregninger på dette høsten 2022, så ville inndekning av 20 % koste kommunen ca. 30 millioner kroner Leser vi i saksfremlegget. Det er nærliggende å tro at hvis vi bestemmer at vann- og avløpsgebyret skal dekke 90% av samlet selvkost så ville inndekningen av 10% koste ca 15 millioner ut fra tallmaterialet fra i fjor slik det fremstilles i saken.
Hvis kapitalkostnadene reduseres med 1,5 millioner ville det gi et utslag på 1 krone pr kubikkmeter, bare småpenger i følge Kommunedirektøren. Vel hva som regnes som «småpenger» er selvsagt avhengig av hvilken økonomisk situasjon man er i. En reduksjon på 15 millioner ville da gi en reduksjon for innbyggerne på 10 kroner pr kubikk. 657 kroner pr, innbygger. 2,638,- kroner i året for en familie på fire.
Småpenger kanskje for en med en inntekt rundt 1,5 millioner, En betydelig sum for de som har langt lavere inntekter.
Da jeg var ferdig med innlegget mitt og var på vei tilbake til plassen ba Kommunedirektøren om ordet. Han likte ikke den direkte linkingen mellom innlegget til Bøhler (altså meg) og hans private lønn. Nei vel. Så følte han seg tråkket på tærne. Greit. Jeg fikk frem poenget mitt, og kanskje han fikk ørliten mer forståelse for hvordan hverdagen til de som virkelig sliter med de økte prisene frykter det økte avgiftstrykket kommunedirektøren legger opp til i sitt budsjettforslag for 2024.
Resten av møtet oppførte vi oss pent både hun andre fra Rødt og jeg. Hun var oppe en gang til på en sak. Ellers var vi enige. Det var stort sett enighet i det meste i salen. Man kom raskt gjennom sakslista. Kanskje ikke så rart . Halvparten var hvem som skulle sitte i hvilke råd og utvalg. Dette går raskt fordi gruppelederne har fordelt medlemmer i råd og utvalg i forkant av møtet. Det er mange nok råd og utvalg til at alle kan få noen. Få det i grunn er så stor rift om bortsett fra Hovedutvalg og Formannskap. De har allerede blitt fordelt.
Jeg ble valgt som representant i Administrasjonsutvalget og til styret i Steinerskolen. Så ble jeg vara til eldrerådet og samarbeidsutvalget i en barnehage. Greit nok. Administrasjonsutvalget tror jeg kan bli interessant. Der kan jeg arbeide med arbeidslivspolitikk. Det er et felt jeg kan mye om. Steinerskolen er og grei. Den trenger jeg å lære mer om. Eldrerådet og den barnehagen regner jeg med å ikke få så mange møter i.
Møtet ble avsluttet etter to og en halv time. Ikke verst.
