Blodrøde volds venstre…

Det er ikke sant som enkelte tror at en får tusen ekstra sidevisninger bare fordi man skriver om navngitte toppbloggere. Jeg fikk ikke mer enn snaut 200.  Og for å være ærlig tror jeg det kom like mye av at jeg kom med hele 4 innlegg i går.  Jo flere innlegg, jo flere sidevisninger.

Så det at en blir slått ned i støvlene av bloggere som hamrer ned enda flere innlegg enn meg på en skarve søndag tar jeg med knusende ro. I går ser jeg at en av toppbloggerne har hele seks innlegg.
Jeg er mer opptatt av kvalitet enn kvantitet, selv om jeg muligens syndet litt mot det prinsippet i går. Jeg mener, det innlegget om brødskiva mi kunne jeg ha spart meg.
Det er bare det at mat er noe som gir klikk. Av de 11 som er over meg på lista i dag skriver 4 om mat.

Jeg må innrømme at det faktum at tre dager gamle innlegg om stekt torsk drar mer lesere enn mine fire innlegg sier sitt om kvaliteten jeg leverte i går. Ja og at et ukes gammelt innlegg med en for lengst utgått rabattkode gjør det samme.
Hey! Jeg skrev om hjemmegym jeg og! Og selv om jeg ikke delte ut rabattkoder fortalte jeg hvordan du kunne skaffe deg treningsutstyr gratis.

Men jeg har ikke tenkt å analysere alle toppbloggerne i dag. Dette skulle jo handle om Blodrøde voldsvenstre.  
Jeg er mye mer lei av å lese den frasen enn jeg er lei av å lese om gammel fisk. Et utsagn blir ikke en sannhet selv om den gjentas til det kjedsommelige.

Jeg sier ikke at ikke kommunismens historie har vært blodig. Det tror jeg de aller fleste ideologier og religioner har. Det var vel mer sverd og hodekapping som kristnet landet vårt enn troen på en god og kjærlig Gud.  Det betyr selvsagt ikke det samme som at dagens kristne vil ty til vold for å omvende vantroe og hedninger.

La oss ikke være helt historieløse. La oss se hva de Blodrøde har bidratt med her i landet skal vi si de siste hundre årene?
Osvaldgruppen var en sabotasjeorganisasjon i Norge under andre verdenskrig. Fra sommeren 1941 og frem til oktober 1944 gjennomførte den omkring 100 aksjoner mot det tyske okkupasjonsregimet. Osvaldgruppen var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen.
Det var og med hjelp av blodrøde soldater fra Sovjetunionen at Øst-Finnmark ble frigjort fra de tyske nazistene på den samme tiden.

Noen av de som bruker begrepet blodrøde voldsvenstre assosierer seg kanskje mer med brunskjortene enn med “Gutta på skauen”. Jeg er at det ofte heies på dagens gjenger med lignende ideologi, sånn som de som reiser land og strand rundt for å spre hat og brenne bøker.

Jeg ser og at noen til stadighet setter likhetstegn mellom blodrøde voldsvenstre og kvinnemisshandling og voldtekt av barn. Da er det ikke bare historieløst men direkte bevisst eller ubevisst feilinformasjon. Jeg tror det knapt finnes et mer feministisk parti enn Rødt. Det er jo vi som har alle rødstrømpene ikke sant?
Jeg kan gi dere et par eksempler fra Rødt sitt program for å underbygge min påstand.

Rødt har programfestet at vi i Norge skal håndheve utlendingsloven slik at kjønnsbasert forfølgelse gir rett til asyl.

Partnervold er fortsatt et stort samfunnsproblem, Rødt arbeider for bedre forebygging og å gjøre det lettere å komme seg ut av et voldelig forhold. Derfor vil Rødt sikre stabil finansiering av krisesentre i alle kommuner.
I dag er det mange som ikke anmelder voldtekt fordi de opplever å ikke bli tatt på alvor, dette må vi endre på! Derfor vil vi at politiet skal ha en egen spesialenhet som etterforsker voldtekter. I tillegg må vi ha bedre seksualundervisning i skolen, med fokus på å sette og å respektere grenser.

Jeg kunne komme med mange, mange flere eksempler fra Rødt sitt program på at enkelte driver direkte vranglære, men jeg skal la det være nå. Det kommer garantert flere innlegg om Rødt sin politikk.  I går var det ett år til neste valg. I kveld starter vi arbeidet med å lage valgprogrammet vi skal gå til valg på her på Ringerike. Lurer du på noe om Rødt og Rødt sin politikk er det nok bedre å forholde seg til min blogg enn å tro på alt som skrives av folk som bare ønsker å spre løgner og lage drama.

 

 

 

Hjemmegym i Drømmehuset

“Eye of the Tiger” tordner ut av anlegget. Det er på tide å gymme litt.  Drømmehuset har selvsagt eget hjemmegym – eller…..
Vi har kanskje ikke et helt rom viet til trening.  Det ville vært litt dum utnyttelse av arealet her i huset. Jeg mener siden det eneste Gamle Gubben Grå trener er drøvelen, og jeg ikke hadde trent siden gymnaset da jeg entra treningsleiren sist høst så har vi prioritert bibliotek og bar fremfor treningsrom.

Men vi har et treningsapparat!  Eller, jeg er litt usikker på om det virkelig kan kalles et treningsapparat. Jeg har en slik stor treningsball. Fikk den i julegave av Yngste Sønn til jul i fjor. Den sto langt opp på ønskelista, og er faktisk i bruk oftere enn dere kanskje tror. Gjorde jo ikke lysten til å bruke den noe mindre at Datteren utbrøt “Du ble ti år yngre med en gang du satte deg på den ballen, Mamma!” da jeg demonstrerte den for resten av familien sent sist julekveld.

Eget hjemmegym… Tanken har modnet litt i hodet mitt i løpet av dagen. Kanskje vi skulle satse på det her i Drømmehuset?
Jeg tror sannsynligheten for at Gamle Gubben Grå og jeg ville trene her hjemme er langt større enn at du noen gang vil se verken meg eller Gamle Gubben Grå på et treningssenter. For oss er dørstokkene på slike steder kjempehøye. minst et par meter høye.

Tenker du på at nå har det klikka for kjerringa? At å svi av en hel haug med gryn på treningsapparater hun aldri kommer til å bruke er det siste denne kjerringa trenger.
Vel, hvem snakker om å bruke penger på svette og støle muskler?
Bare i dag er det blitt lagt ut 9 spinningssykler, 5 elipemaskiner, 2 treningsmatter 2 stepmaskiner, 1 romaskin, 1, magetrener, 1 rokkering og 1 sett treningsstrikker som blir gitt bort på finn.  Mer enn nok til å innrede et rimelig stort hjemmegym. Og det er bare det som ble lagt ut gratis i dag!

Jeg tror jeg skal la tanken modne litt til før jeg fester hengeren på bilen og reiser land og strand rundt for å skaffe meg treningsapparater.
Jeg tror min hovedtreningsarena også i fremtiden kommer til å være skog og mark.
Men hvis du er av de som kunne tenke deg eget hjemmegym, sjekk hva som gis bort eller selges billig i ditt nærområde. Det er mange som vil ha tilbake kjellerstua eller gjesterommet nå som pandemien er over.

“Eye og the tiger” har blitt avløst av Kate Bush som synger “Running Up That Hill”, ikke det at jeg har tenkt å løpe opp en bakke eller noe som helst andre steder – men jeg tar en ny runde på treningsballen. Kanskje blir jeg enda ti år yngre,

 

Kul tur, eller kanskje mer kultur…

Det ble ikke noen kjapp tur på hytta. Vi måtte ha tatt det som en dagstur, og det orker jeg ikke. Men i løpet av uka skal vi få tatt en tur opp dit med overnatting. Antakelig først til neste helg. Skal se an været litt.

Tur ble det likevel. Selvsagt de obligatoriske turene med Charlie Chihuahua, og så dro vi på Ringerike museum.

Det er slik tror jeg for de aller fleste at museum det er noe man er på når man er ute og reiser, museum i nærområdet blir det til at man sjelden besøker. Sånn er det og med oss.

Men i dag tok vi altså turen ut til Norderhov gamle prestegård. De kunne lokke med en litt spesiell dag med fokus på 1700-tallet. Og de lokket med at vi skulle få smake 1700-tallsmat, lære om 1700-talls klær og å få med oss lukter og lyder fra den tid. Noe for alle sanser der altså.

Maten vi fikk smake på inne på det gamle kjøkkenet var matretter etter en gammel kokebok eller kanskje rettere sagt oppskriftssamling som kom fra Jørgen Moe sin oldemor oppr fra Gudbrandsdalen! På bildet er det Blomkål og kyllinggryte som lages. Det luktet og smakte godt! De hadde og hvetekake med rosiner, marengs og en kake med gelé. Det var nok ikke husmannskost på 1700-tallet, men met mat for geistlige og fint-folk.

Det var nok drakt-avdelingen som jeg fant mest interessant. Og en vert som snakket ivrig om de tre kvinnedraktene du ser på bildet.  Det er modeller han har sydd etter gamle drakter funnet her i området. Både valg av stoff, snitt og detaljer hadde han mye historie å fortelle om. En slik formidler som du bare har lyst til å stå og lytte til lenge. Mannen heter Fridtjof Rudstaden og driver bunadverksted hvor han syr bunader etter mønster av gamle drakter men med litt mer personlig vri i valg av stoff hvis jeg forsto han rett. Utrolig interessant.  Jeg har jo vokst ut av bunaden min for over 25 år siden, og har lekt litt med tanken på rn ny folkedrakt. Mulig jeg må en tur til Helgelandsmoen å snakke mer med denne mannen.

De hadde en minst like entusiastisk formidler som snakket om byklær, da mest til menn, med flotte frakker, parykker, kortbukse og strømper med monogram. Interessant det og.

Det ble og spilt en liten konsert på 1700-talls instrumentene langeleik og Kravik-lyre.

Siden vi nå var på museet tok vi jo også turen opp i andre etasje. Der har de en utstilling om Hjemmefronten under andre verdenskrig. Midt i blinken for Gsmle Gubben Grå, jeg er litt metta av den tidsepoken.

Mer interessant var utstillingen om Jørgen Moe. Han var jo født på Moe gård ikke langt herfra. Dere vet han som samlet folke-eventyr sammen med Asbjørnsen.

Her ser dere interiøret til Jørgen Moe. Alle møblene og maleriene i dette rommet og et rom til har vært i hans eie.

Det hang msnge malerier på veggene her, og jeg undersøkte samtlige. Spent på om jeg kunne finne noen som var malt av Peder Aadnes. Det hadde vært gøy. Det var det desverre ikke. Det var heller ingen malerier av Eilif Petersen, men det hadde jeg liten tro på og.

Det var noen flotte portretter av prester i gangen oppe. Jeg spurte verten som sto der hvem de var og om hun visste hvem som hadde malt de. Det visste hun ikke. Ikke virket hun som om hun var så veldig interessert heller.

Søndagsturen i dag ble en kultur-tur. Det var koselig med en tur på museet. Det er år og dag siden jeg var der sist. Jeg ser av programmet til museet at de skal ha et foredrag en kveld i oktober som heter Politiske bønder – fra Gudbrand Tandberg og Engebret Moe til Marcus Thrane.  Det høres ut som et foredrag jeg kunne ha interesse av å høre. Kanskje blir det ikke så lenge til jeg besøker museet igjen.

Jeg lovet dere mat

I innlegget Blogg-prat….. kom jeg frem til at jeg må skrive mer om mat. Så her kommer jeg med et innlegg om søndagsfrokosten min i dag.  Det er Gamle Gubben Grå som skal lage middag. Jeg tror det blir spaghetti med kjøttboller. Helt grei mat, men ikke det mest fotovennlige jeg vet om.

Men søndagsfrokosten i Drømmehuset den er det verdt å ta bilde av! Ikke det at vi dekker stort frokostbord og beordrer Yngste Sønn til å møte til frokost klokka 9.30 slik det var i mitt barndomshjem. Ikke er det egg og bacon heller. Det var det alltid hjemme da jeg vokste opp.  Men likevel, jeg synes vi har alle tiders søndagsfrokost.

På søndager varmer nemlig Gamle Gubben Grå runstykker! Mer skal det egentlig ikke til for å gi meg søndagsfølelsen. Varme rundstykker og avisene fra i går. Da er det søndag.

Blogg-prat…..

Jeg har lenge irritert meg over plasseringen min på bloggtopplista. Mellom 11 og 16. plass de siste ukene.
Plasseringen kunne jeg kanskje vært fornøyd med hvis ikke antall sidevisninger også viste en synkende trend.
Hva burde jeg ha skrevet om? Hvilke bloggere og hvilke innlegg er det som får klikk? Kort sagt hva og hvem burde jeg liksom holdt et øye med og enten hermet etter eller gitt en real skyllebøtte?
Enten dere liker det eller ikke, kjerringa kommer med noen betraktninger om hva som rører seg på blogg. Hva jeg burde skrevet om.

Jeg burde helt klart ha skrevet om mat.  Mat er tingen! Hele tre av bloggerne over meg på lista har matinnlegg.  Og en skriver et pre-mat-innlegg. Jeg mener når man jakter hjort med en stekespade er det vel med tanke på mat?
Lørdagsmiddagen i Drømmehuset var pølser i lompe. Jeg sier ikke mer. Alle skjønner at en ikke blir toppblogger med en slik meny.

Hører du Gamle Gubben Grå? Det er din skyld at jeg ikke er på toppen av bloggtoppen.
Du serverer ikke mat som er en toppblogger verdig!

“Begynn å føle deg verdig, verdifull og vit at du fortjener å motta det beste livet har å by på.”  skriver en av de andre toppbloggerne. Ja det er Bunny jeg sikter til.  Budskapet til Bunny er egentlig for viktig til å spøke og tulle med slik jeg gjør nå.
Men hvis jeg fortjener det beste livet har å by på, burde jeg ha fått en bedre middag enn pølser i lompe en lørdagskveld..
Ikke var det rødvin i huset heller.

Føler noe av det samme som jeg tror Allan følte da han ankom Ballangen camping. Han ble mottatt og behandlet som en helt vanlig gjest, til tross for at han er en blogger som to ganger har vært oppe på en 8. plass på topplista til blogg.no!! Sånn føler jeg meg og. Når jeg blir servert pølse i lompe en lørdagskveld til tross for at jeg har utstyrt Drømmehuset med egen kokk.

Flere av bloggerne over meg skriver om sorg og savn.  Om såre minner om mennesker og dyr som ikke er her lenger. Jeg føler med dere,
Jeg har og følt på sorg og savn den siste uka. Var i bisettelse på tirsdag. I går leste jeg dødsannonsen til enda en tidligere kollega. Denne gangen var det en kvinne som hadde levd et langt liv og sovnet inn i en alder av godt over 80 år.  Trist, men dog trist på en annen måte enn når mennesker blir revet bort midt i det travle pulserende livet.

Da jeg så dødsannonsen i lokalavisa i går gikk blikket automatisk til blyglassvinduet i spisestua. Men den gråe glassfuglen jeg en gang fikk fra denne kvinnen som nå er død står ikke i vinduskarmen lenger.  Den ble sendt til Alta for en del år siden. Til et par jeg følte med når de hadde det vanskelig, slik jeg hadde hatt det da jeg fikk glassfuglen. Du kan lese om det i innlegget Den som satser på kjærligheten har ikke tapt….
Akkurat i går skulle jeg gjerne ha latt fingrene stryke over glassfuglen og sendt noen ekstra tanker til hun som ga meg den og nå ikke er lenger.

Flere av bloggerne over meg på lista er på reise. Enten for noen dager eller for å nyte pensjonistlivet på sydligere breddegrader.
Gamle Gubben Grå maser om at vi skal ta en kjapp tur på hytta i dag. Det er litt forskjell på hotellferie i Ålesund, flytte til bolig på Kreta og tur til ei enkel hytte i Valdres med utedoen langt nede i lia.  Da tror jeg selv Ballangen camping er mer eksotisk, til tross for at den ikke har egen VIP-innsjekk.

Den eneste bloggeren over meg  på toppbloggerlista som jeg ikke har vært innom ennå er Ida Wulff. Hun viser oss hjemmegym rommet sitt. (Jeg tror det er en trappegang) Det får meg til å tenke på at jeg aldri har vist dere hjemmegymmen her i Drømmehuset. Det må det bli et innlegg om.

Da har jeg en plan. Det kommer innlegg om mat, ikke pølse i lompe. Så vil jeg lage et innlegg om dagens tur, enten den går til hytta i Valdres eller vi finner på noe annet gøy.  Og til sist men ikke minst må jeg vise dere hjemmegymmen vår!
Om alle innleggene kommer i løpet av dagen aner jeg ikke. Men nå har jeg fått noen ideer til innlegg som garantert (eller forhåpentligvis) vil gi både klikk og vandring oppover bloggtopplista.

Så følg med, dette vil du ikke gå glipp av!

Hjemmedyrket

Er du en av de som sukker litt når du ser dette bildet? Rimelig lei alle som skal skryte på sosiale medier av alt hagen deres bugner av av selvdyrkede grønnsaker  urter frukt og bær.  Ta da og les innlegget Du er mer enn bra nok…, Det er ikke for sent å høste krydder ennå.

Egendyrkede tomater er kanskje litt sent å få til i år, men kjøpe-tomatene fra Kiwi behøver  ikke ligge i en plastpose i kjøleskapet. De gjør seg bedre i ei skål på kjøkkenbenken. Om noen spør om du har dyrket dem selv kan du svare ærlig. Men hvis ingen spør er det ikke vits i å forklare. Forresten, er det mange som frekventerer kjøkkenet ditt og kommenterer hva som står påbenken? Hvis ikke, vel da gir du deg selv bare litt bedre humør. Solmodne tomater på kjøkkenbenken gir smil i eget ansikt.

Jada, jeg har høstet rosmarin. Fant et lite glass å ha det på, og lagde til og med merkelapp. Ble så bra så.

Gamle Gubben Grå fortalte meg at vi hadde et digert glass med tørket rosmarin i skapet. Høstet og tørket av Svigermor i rekkehuset i Spania. “Det er finere. Det er spansk rosmarin” sa han.

Jeg kunne sparket han på leggen. Ødelegge gleden min over selvdyrket rosmarin på den måten. Glasset fra Svigermor er mye større enn glasset mitt. Ja, og spansk rosmarin i tillegg. Vel, jeg kan gi bort krydderglasset mitt til noen som setter pris på kortreist mat! Eller til Svigermor. Så kan hun ta med eksklusiv norsk rosmarin til Spania!

Det ble ikke noe kaffe-latte på kaffe’ i dag. Gamle Gubben Grå har drevet og kløyvd og kappet ved. Men vi tok en kaffekopp på trammen sånn midt på dagen. Satt der i de gamle kurxstolene og pratet om alt vi hadde gjort, og holdt munn om alt vi ikke hadde rukket ennå. Vi har kommet frem til at det gir oss mer å fokusere på hva vi får gjort enn det vi ikke får gjort.

Nå skal jeg ta en snartur ned på Kiwi for lørdagshandelen. Jeg ble ikke ferdig med allepunktene på lista, men jeg har fått gjort masse. Gamle Gubben Grå har og vært flink, og ligger nå på sofaen under pelspleddet med verdens beste samvittighet.

 

 

Du er mer enn bra nok…

Jada. Jeg har fått vasket det brettet under skohyllene. Har vasket gulvet i kjellerstua og på badet og gangen og. Det i kjellerstua trengte det virkelig!!! Snakk om hybelkaniner som både hadde formert seg og nådd enorme størrelser!  Det føles godt. Ikke å vaske, men å vitre at det er gjort. Har du og fått unna noe du har utsatt en stund? Bra! Har du gjort noe koselig og, spist iskrem for eksempel? Enda bedre!
Og om du ikke helt har kommet i gang ennå, men bare liksom sitter der med røykpakka og kaffekoppen fremdeles. Vel, det er bra det og. Du leser jo innlegget mitt nå, ikke sant! Jeg liker klikk. Og dagen er fremdeles ung. Det er ikke for seint å finne på noe kos eller å gjøre noe du har utsatt en stund. Det skal ikke så mye til før en føler seg litt bedre,

Noen jeg kjenner føler at de aldri er bra nok. At samme hva de gjør så er det noen som har noe å utsette på det de gjør. Om de ikke utøver oppgaven feil, så har de valgt feil oppgave? Hvorfor vasker du gulvet? Har du tørket støv først? Må alltid tørke støv, vaske bord støvsuge sofaen og riste alle tepper før du vasker gulvet. Ja helst pusse vinduene og male taket og. Synes du du hører dem? Har du en slik stemme inne i hodet ditt? Hvem orker male taket vaske vinduene, støvsuge sofaer og teppe og i tillegg vaske gulvet på en hel dag? Like greit å bli liggende på sofaen, for alt det der orker jeg ikke.

Vel hør på meg. Hvis jeg vasker gulvet, så blir i det minste det gulvet rent! Den møkka jeg vasker bort blir borte. Det å vaske det gulvet uten å ha støvsugd pusset vinduer og tørket støv først er bedre enn å ikke vaske i det hele tatt. Er du ikke enig?
Så start lett. For eksempel med å gå ut med søpla. Det er en start, for da er i det minste den søpla ute av synsfeltet. Bare det kan jo gjøre mye med humøret.

Nå er min lille pause over. Neste punkt på lista er å kutte opp rosmarin som har hengt til tørk en ukes tid. Høstet fra egen hage! (Dvs jeg gravde ned en bunt rosmarin fra Kiwi i en pallekarm i kjøkkehagen og klippet den ned en ukes tid senere. Men det behøver du ikke si til noen, den er høstet i egen hage! Hvor lenge den var i den hagen er mindre relevant.)
Selvdyrket rosmarin på et lite krydderglass gir husmorpoeng, stolthet og glede. Hm, selvdyrket rosmarin kan bli en flott vertinnegave neste gang noen ber meg på en kaffekopp….

Jakte på de gode opplevelsene….

Det er en grå lørdag rundt Drømmehuset. Det er september og helt klart høst. Ikke en av de klare, flotte høstdagene vi har blitt så vant med i det siste. Heller ikke en av de virkelige gråe høstdagene hvor vinden hyler rundt veggene og regnet pisker mot vinduene. Bare en grå, overskyet lørdag med mer yr enn regn.

Arbeidslista mi over alt jeg skal gjøre i dag er lang. Alt for lang til at det er realistisk at jeg er ferdig med den i tide til at det blir kaffe-latte på Bymisjon i dag. Ja, i det minste hvis jeg blir sittende her å knotte på PCn og lese blogger halve formiddagen.

Det er litt tregt å komme i gang. Kroppen er stiv på morgenen. Jeg litt lat. I dag kunne jeg ha skrevet side opp og side ned om at livet var grått, kjedelig, vanskelig og trist.

Hadde det gitt meg energi tror du?
Hadde det gitt meg lyst til å reise meg fra spisebordet, klappe igjen PCn og sette i gang med alle punktene på arbeidslista på kjøkkenbenken bak meg? Første punkt er å vaske brettene under skohyllene i entreen. Bøye ryggen, lempe vekk alle skoene på skohyllene og ta å vaske brettene fri for hybelkaniner, grus og støv? Ikke akkurat en opplevelse man lengter etter å ta fatt på. Kanskje ikke en en gruer seg for heller. Bare en utrolig kjedelig oppgave. Den første av en lang liste med like kjedelige oppgaver.

Kjedelige oppgaver som er relativt raske å få unna hvis en bare setter i gang.

“Det skjer aldri noe gøy i mitt liv” har jeg hørt bekjente si.  Bare gråe hverdager. Så de blir sittende foran skjermen, eller liggende på sofaen. Kjeder seg og synes utrolig synd på seg selv. Livet deres ble bare grått trist og uten mening. Og ja, på gråe lørdager som i dag er jeg like ved å gli ned på sofaen og bli en av dem. Det er så utrolig lett. For det skjer jo ingen ting i livet mitt heller.

Ingen ting hvis ikke jeg selv tar grep og får ting til å skje.

Jeg delte bildet over på fb eller Instagram en dag i sommer.
“Du har det alltid så koselig du.  Jeg skulle ønske livet mitt ikke var så kjedelig” Kommentaren kom fra en av de som i føge seg selv lever et grått, trist og kjedelig liv.
Jeg stirret på bildet. Kaffe i et krus fra kjøkkenskapet, tallerkenen er et bruktbutikk-kupp til 20 kroner, isen fra First-price, billigste type. Utebordet har jeg arvet av Datteren. Hun kjøpte det brukt.   Kaffe har de fleste i huset. Også hun som skrev kommentaren.
Jeg tror de aller fleste har mulighet til å lage seg slike øyeblikk. Bare man reiser seg fra stolen eller sofaen tar skrittene via kjøkkenet og ut i sola.

Ja, jeg vet hva de vil svare. “Har ikke is”.  For de som er som hun som sender meldingen har ikke is i huset. Det er ikke noen vits i det. Det er bare henne.
Det argumentet holder ikke.
Man har lov å kose seg selv om en er alene. Iskrem er ikke forbeholdt de med to eller flere i husholdningen.
Jeg vi heller si at jo færre i husstanden, jo dyrere is kan du unne deg i fryseren. De små. boksene med den flotteste isen blir for dyr hvis en skal handle inn til en hel skokk, For en en-persons husholdning kan den vare hele uka og mer til.

Det blir ikke is på terrassen i dag. Været er for grått.
Mulig det ikke blir kaffe-latte heller.
Men bare jeg kommer meg opp av stolen og får satt i gang med de kjedelige oppgavene som venter så er det bedre enn bare å bli værende foran skjermen, liggende på sofaen.
For tenk på gleden det gir når huset og brettene under skohylla lukter rent av grønnsåpevann.
Når jeg er god-sliten etter å ha stått på med husarbeid og kan synke ned i sofaen tilbake til skjermen å vite at i dag har jeg gjort ting jeg har utsatt en stund.

Jeg skal reise meg nå. Brettene under skohylla venter, det samme gjør godfølelsen når jobben og arbeidslista mi er gjort.
I dag ønsker jeg å vite hva du har gjort eller skal gjøre for å få godfølelsen, for å lage en god opplevelse for deg selv, så skal jeg fortelle dere seinere i dag hvordan det gikk med meg og lista mi, og om det ble kaffe-latte til kvelds.

 

 

Så hvordan feiret vi dagen?

Som jeg skrev tidligere i dag har Gamle Gubben Grå og jeg 28 års bryllupsdag i dag, og det må jo feires.
Kanskje ikke den mest storslagne feiringen. men langt bedre enn vi feiret sølvbryllupsdagen for tre år siden.  Da var jeg så vidt innom mellom jobb og valgvake og slukte litt middag sammen.  I dag har vi i det minste tilbragt dagen sammen.

Feiringen startet med gaveoverrekkelse i går kveld, eller natt om du vil.
Vi la oss sent og lå for en gang skyld og skravlet litt etter at vi hadde funnet senga. Vanligvis slukner jeg omtrent før hodet treffer puta.
Da jeg så at klokka hadde bikka midnatt tuslet jeg opp og hentet pakka jeg hadde gjemt på soverommet.
Gubben så ut som et stort spørsmålstegn da jeg ga han gaven og gratulerte med dagen. Så så jeg de små grå jobbe hardt et halvt minutt før det kom “Søren, det hadde jeg glemt…”
Jeg ble ikke så veldig overrasket, og sa at det er helt greit. Du har en hel dag på deg til å varte meg opp. Det er ikke gaver som er det viktigste.

Gamle Gubben Grå pakket spent opp gaven. Han virkelig liker gaver og overraskelser.
Jeg tror ikke han ble så veldig glad. Han fikk en kortholder.
Gamle Gubben Grå er av den gamle sorten. Han bruker lommebok.
Den samme lommeboka som han hadde da vi ble kjent med hverandre i 1989. Jeg tror ikke den var ny da heller.
Jeg tror den lommeboka inneholder samtlige kvitteringer og kassalapper han har fått siden lommeboka var ny. Muligens noen papirbiletter til utesteder på 1980- tallet og gamle bussbiletter og. Den er stappfull, nesten revneferdig og veier et halvt tonn. Fyller virkelig opp i innerlomma på jakka.
Med en kortholder kan muligens lommeboka få hvile hjemme, i det minste når han skal gå i dress.
Jeg vet ikke om jeg får det til, men det er jo lov å håpe.

Frokost og morgenstund gikk stort sett rolig for seg. Bortsett fra en liten opphetet meningsutveksling om ett eller annet. Jeg husker fremdeles ikke hva. Muligens det var noe om Kong Charles den tredje. Det er ikke alltid de store tingene som vekker de heftigste diskusjonene.

Så var det min tur til å dra på tur med Charlie Chihuahua. Gamle Gubben Grå ville bli med. Så da ble det vandring på løkka og langs Elvelangs. Jeg hadde jo ikke gått strekket som åpnet på tirsdag. Gamle Gubben Grå kunne leke kjentmann. Han var med på åpningen.

Etterpå drakk vi kaffe ute ved stadion.  Kaffe-latte på meg. Litt må en kunne unne seg når en har bryllupsdag.

I ettermiddag har vi hatt quiz. Jeg vant!!!! Det er like morsomt hver gang – for det er så sjeldent det skjer. Gamle Gubben Grå innehar masse allmennkunnskap.

Så var det tid for å lage middag. Det var og min jobb i dag. Det ble villris-salat med kalkunbryst. Høres finere ut enn det kanskje var.
Kokt ris blandet med fersk rødkål fra egen hage, vårløk og grønt eple.  Presset litt lime over. Så lagde jeg en lun saus eller dressing av solbærsyltetøy og appelsinjus. Stekte sånne kalkunfilleter som de har på Kiwi i middag for en forpakninger.
Smakte greit, og den ferske kålen ga magen noe å jobbe med.

Gamle Gubben Grå har vært ute med Charlie og har nå sneket seg ned i kjellerstua for å se på film eller serier. Det er greit. Vi trenger ikke være sammen hele tiden. Jeg blir nok her oppe med PC¨n. Skjenker meg et glass rødvin og koser meg i eget selskap.

 

Hvorfor har vi klart det?

Jeg liker å se på livet som en vei.  I dag satt jeg å lette i bildearkivet mitt etter et bilde som jeg syntes kunne illustrere dette innlegget, og jeg falt på dette bildet hvor Gamle Gubben Grå og jeg er ute og strever i tung, råtten snø. Det er langt fra det beste bildet jeg har, men jeg synes det passer bra til å illustrere at Gamle Gubben Grå og jeg har 28 bryllupsdag i dag.

28 år er lang tid. Innimellom har det vært et slit. Som når du strever deg frem gjennom råtten snø.  Noen ganger har jeg hatt mest lyst til å gi opp, fordi jeg er så sliten.  Men akkurat som når du står der ute i skogen med snø langt over knea så er det ingen løsning å gi opp. Man kan jo ikke bare sette seg ned i snøhaugen å vente på bedre tider, vente på våren. Det er bedre å slite seg sakte videre.

Noen ganger har jeg stått der med problemer langt opp over leggene, følt at jeg har sittet fast som når jeg synker for langt ned i råtten snø, og tenkt at det var utrolig dumt å legge ut på denne turen.  Forbannet meg selv for at jeg valgte denne ruten, denne mannen.  Jeg er helt sikker på at det hadde vært samliv med mindre utfordringer, livsveier med mindre råtten snø.
Men når du står der ute i skogen så må du stå i den snøen, den situasjonen du er kommet i.  Det er ikke sikkert det alltid er en løsning å snu.  Det er ikke sikkert at veien tilbake er helt enkel den heller.

Ser dere Gamle Gubben Grå på bildet? Han er der, sammen med meg. En ting er jeg sikker på. Han ville aldri forlate meg der ute i snøhaugen, samme hvor sint og grinete jeg er. Og når jeg går og sliter meg gjennom djup snø er jeg relativt hissig.
Jeg må kanskje finne min egen vei gjennom snøen, han kommer ikke å støtter og leier meg hvis jeg ikke ber om hjelp. Men han er der. Ser at jeg kommer meg gjennom det på min måte. Vi er i det sammen.

Langt der fremme, foran Gamle Gubben Grå. Ser dere at det lysner, at sola skinner?
Håpet om at når vi bare sliter oss litt til gjennom snøen, klarer å stå i problemene litt til så blir det snart bedre.
Det har vært mye djup snø de siste 28 årene, men vi har visst at det alltid kommer bedre tider.

Jeg har lest at 28 års bryllupsdag er Rosebryllup.  Er det en ting jeg er ganske så sikker på, så er det at Gamle Gubben Grå ikke kommer til å komme med noen rosebukket i dag.  For å være ærlig så han relativt uforstående ut da jeg overrakte han gave tidligere i dag. Joda, han husket datoen relativt kjapt, og jeg så det litt forpinte uttrykket. Han hadde glemt bryllupsdagen – igjen.
Det betyr ikke så mye.  Jeg vil heller ha en mann som er der når jeg står til knes i problemer og råtten snø enn en som kommer med blomsterbuketter og store ord på merkedager men som overlater meg til meg selv når jeg står til knes i utfordringer..

Jeg søker opp hemmeligheten bak et langt ekteskap, og finner en forskningsrapport som sier at Hemmeligheten bak et langt ekteskap er å holde munn og sky konflikter. 
Det er ikke vår hemmelighet. Klokka er knapt halv ni, og vi har allerede hatt en høyrøstet diskusjon i dag. Nei den gjaldt ikke at noen hadde glemt bryllupsdagen. Hva det gjaldt husker jeg ikke. Helt garantert noe vi godt kunne holdt munn og forbigått i stillhet, men det er liksom ikke vår stil.

Kanskje er noe av hemmeligheten at vi tok et valg. Vi valgte hverandre – og da mente vi begge at det var et valg som forpliktet. Forpliktet oss til å henge sammen også når det kom problemer og utfordringer.
Jeg hadde ikke funnet meg i alt. jeg har alltid vært tydelig på at behandle meg pent, ellers går jeg.
Men jeg har aldri forventet et problemfritt liv.

Vi er veldig ulike.  Mange sier at det ikke alltid er positivt for et ekteskap. Jeg tror det går greit hvis man aksepterer at man er ulike, og gir den andre rom til å være seg selv. Hvis det hadde vært diskusjon om jeg måtte dra på det politiske møtet eller ta på meg det og det vervet hver gang jeg skulle ut på noe, ville det bli slitsomt.  Det samme om jeg som egentlig er relativt antirøyker hadde tatt debatten om pengebruk og nikotinavhengighet hver gang Gamle Gubben Grå tenner en sigarett.
Vi har sånn omtrent de samme holdningene til livet, mer opptatt av her og nå enn av å ha langsiktige mål om alt vi skal se, oppleve eller karrieremessig.

Vi trives sammen. Vi trenger ikke oppleve noe hele tiden.  En rolig stund i kurvstolen på trammen kan være like kos som en restaurantmiddag på byen.  Å lete etter laksestatuer i Hokksund kan være like spennende som å se Mona Lisa i Louvre’  Vi liker å lage gode opplevelser i hverdagen, mer enn å hige etter de eksepsjonelle reisene. Vi liker å utforske steder som Dokka og Pitigialno i stedet for å lengte etter Paris, Milano eller hvilke storbyer som er mest in nå.

Rosebryllupet er dagen man feirer livet og kjærligheten står det på nett. Så da må vi vel bruke dagen til det. Feire livet og kjærligheten. Da hører det med sprøe innfall, som da jeg fikk Gamle Gubben Grå og broren hans, to gubber på 50+, til å lage og dekorere pepperkakehus. De koste seg, og for lillebror tror jeg det var en opplevelse for livet.

Nei, vi skal ikke dekorere pepperkakehus i dag. Men noe må vi vel klare å finne på.
Vi snakkes.