På mandag var jeg på en solidaritetsmarkering for Palestina arrangert av Den Palestinsk Norske forening og Palestinakomiteen her på Ringerike. På et lerret på torget flimret navnelista over de mange døde den siste måneden på Gaza. Det var og bilder av noen av barna som har blitt frarøvet sin fremtid. Ikke blodige bilder av sønderrevne barnelik, men bilder av slik de så ut. Glade barn, sjenerte barn, barn som barna våre, eller barnebarna.
Det var fine appeller. Sterke ord. Grufullhetene i det som skjer på Gaza og Vestbredden blir om mulig enda tydeligere når du står slik på et torg en iskald og mørk novemberkveld. Jeg kjente tårene sprenge på, og det var ikke bare på grunn av kulde.
Det var lett å rope med på slagordene som roptes over torget.
Etter markeringen gikk jeg i kirken. Kirkens Bymisjon skulle ha sin årlige gratiskonsert. Det var en nydelig konsert. Den startet med at Frøydis Grorud kom vandrende inn midtgangen mens hun spilte på saksofon. Finnes det noe mer herlig instrument enn saksofon? Det var godt å komme inn i lyset og varmen i en fullsatt kirke. At jeg fikk en litt dårlig plass på siden slik at en diger søyle stengte for mesteparten av utsikten til det som skjedde på podiet gjorde ikke så mye. Jeg er på konsert for å høre, ikke se.
Det var en flott konsert. Fengende musikk, musikere som ga alt. Fra før nevnte Frøydis til Frode Alnes og en hel del andre musikere jeg dessverre ikke husker navnet på. Et publikum som koste seg, lo på de rette stedene, sang med og virkelig viste at vi koste oss. Og en entusiastisk programleder som virkelig bidro til å få opp stemningen. Jeg koste meg. Jeg koste meg virkelig.
Også i kirken kjente jeg tårene brenne i øyekroken. Kanskje mest fordi kontrastene inne i meg selv ble litt vel store. Når en operasanger med en kraftfull stemme fylte kirkerommet med en fantastisk versjon av What a Wonderfull World ble kontrasten til alle de Palestinske skjebnene jeg hadde hørt om på torget litt vel stor.
Det er ikke en fantastisk verden. Ikke for alle. ikke i våre dager. Kunne den bare bli det.
Nå har fyren gått for langt! Her sitter jeg en lørdagsmorgen og koser meg med en kopp te og hva leser jeg? En bloggerkollega kaller meg for ei KU!!!!??? Ja, til og med ei feit ku!!! Og om ikke det er nok så mer enn antyder han at min kjære ektemann Gamle Gubben Grå ikke har verdens beste sangstemme (noe som i og for seg er sant) og driver med magi og trolldomskunst. Du skal vite det, godeste Allan, det er flere enn bloggerfruen som har kjevle!
Det er helt klart at jeg burde føle meg krenket. Fremstille meg som et drøvtyggende, feit pattedyr på en offentlig blogg. Noen ville oppfatte det som direkte sjikane. Eller ikke bare noen, relativt mange, dessverre. Vi lever i krenkelsens tidsalder hvor folks grandiose egoer settes over alt og alle.
Siv Jensen kalte det et «krenkelseshysteri» og hun har delvis rett. Det virker nesten som om det har blitt in å føle seg krenket, og at man aktivt søker etter noe som kan oppfattes krenkende. Og hvis du går inn for å finne krenkelser behøver du ikke lete lenge. Du behøver ikke å bli navngitt som ku i en offentlig blogg for å føle deg tråkket på tærne. Er du lys nok i håret holder det at noen forteller en blondinevits på TV. I gårsdagen Nytt på Nytt var det nok at det å tolke humoren i en snutt om Black Friday gikk til det laget som hadde en…..og nå leter jeg etter korrekt betegnelse….. med melaninrik hud på laget.
Noen føler seg krenket hvis andre har en annen mening enn det de selv har. Andre hvis man påpeker at de tjener mer enn gjennomsnittet. Laksebaroner og andre milliardærer føler seg krenket hvis Staten øker skattetrykket og Trønderrockere føler seg krenket hvis de selv kommer for sent til innsjekk på fly.
Og så har vi alle de som blir krenket på andres vegne. Vi fjerner malerier, og skriver om barnebøker. Yngste Sønn lurte i går på om det var innafor at vinen jeg koste meg med i går kveld het Gato Negro, og vi måtte google for å forsikre oss om at “Negro” var det spanske adjektivet for fargen svart. Ville jo ikke risikere å sitte der å være helt på bærtur når det gjaldt politisk korrekthet.
I går stakk en fange av fra tingretten her i byen. Han løp bortover gaten midt i sentrum midt på formiddagen, og siden har ingen sett han. Signalementet vi kunne lese i flere aviser var at han hadde to ben og blå jakke. Datteren kommenterte at det muligens var et litt vagt signalement. Jeg forklarte at hvis man ga et signalement som var av en slik grad at fangen kunne kjenne seg igjen ville det oppleves som krenkende.
Jeg tar meg selv ikke så veldig høytidelig. Jeg lever bra med å bli omtalt som ku på bloggen til Allan. Til og med som feit ku. Jeg er ikke på full fart nordover på sopelimen min med kjevle under armen. Det å ha evnen til å le av seg selv gjør dagene mine bedre. Eller akkurat nå er det vondt å le, men jeg føler meg likevel ikke krenket fordi om noen forteller en vits. Flere burde kanskje prøve med litt mindre selvhøytidelighet og litt mer selvironi. Det gjør ofte dagen litt bedre.
Da jeg leste dette innlegget i dag kom jeg til å tenke på en gammel sang av Kurt Foss og Reidar Bøe. Eller kanskje mer på teksten som er skrevet av Arne Paasche Aasen. Det er sangen De nære ting. Jeg tror den sangen er minst like aktuell i dag som på den tiden den ble skrevet.
Vi er mange som haster av gårde på søken etter et annet liv enn det vi lever her og nå. Det er alltid noe vi vil endre. Vi skal bli flinkere til å trene, spise sunnere, være mer sosial, gå oftere i teateret, få oss ny bil, flottere bolig, ny partner, nytt liv….. Det er alltid ett eller annet vi streber mot. Alltid ett eller annet som vi mener at bare vi får en sunnere kropp, bedre økonomi, blir mer sosial da…… Da kommer vi til å finne noe annet vi vil endre.
Hele tiden – dette jaget. Det er hele tiden noe du vil endre. Du burde vært et annet sted enten fysisk, karrieremessig, sosialt, i livet… Du burde for lengst ha fått deg partner, barn, barnebarn eller hytte på fjellet. Hele tiden ett eller annet du søker, strekker deg etter, mener du burde ha oppnådd…
Jeg tror vi noen ganger bør spørre oss selv Hvorfor streber vi etter alle disse endringene? Er det noe vi selv virkelig ønsker, eller er det mer forventninger skapt av andre – av samfunnet. Noe vi ønsker fordi alle andre…. gjør karriere, har nyere bil, større hus, barnebarn eller drar på kjæreste-tur til Paris?
Noen ganger er vi så opptatt av å strebe mot neste mål at vi ikke tar oss tid til å nyte de målene vi har oppnådd. Vi har ikke før fått nøklene til vår første leilighet før vi begynner å spare til enebolig, og når eneboligen er på plass er hytte på fjellet neste punkt på lista, så hytte ved sjøen… Du har ikke kommet hjem fra sommerferien før du begynner å legge planer for neste års ferie…
Det er bra å sette seg mål og jobbe mot de. Men vær da sikker på at det er dine egne mål, og ikke mål satt av andre eller skapt av hvilke forventninger som man bare føler man må fordi alle andre…
Jeg tror mange av oss bør bli flinkere til å stoppe opp i hverdagen. Føle på her og nå. Kjenne etter om livet kanskje er greit akkurat slik vi har det. Ikke fantastisk. Ikke uten forbedringspotensiale. Men greit nok.
I går skjedde det som ikke bør skje. Plutselig svevde jeg gjennom lufta med beina opp og hue ned. Landet med et mageplask i singelen et sted mellom trammen og bilen. Jeg hadde hekta beinet fast i hundebåndet som lå ved trammen. Brillene som hadde vært på nesa lå et stykke foran meg, bilnøklene jeg for få sekunder siden hadde holdt i hånden lå til høyre og veska jeg vel hadde hatt på skuldra til venstre. Og jeg selv lå der godt planta på magen på gårdsplassen og så dum ut. Håper jeg ikke hadde flere publikum enn Gamle Gubben Grå.
Møysommelig kom jeg meg på beina på andre forsøk. Gubben spurte om han skulle hente krykker, men jeg hørte ikke det sedvanlige tilbudet om å ringe etter heisekran. Det kjentes som om beina var like hele, og jeg takket min skaper for at man ved siste kontroll hadde funnet ut at benskjørheten hadde gått i retur. Albuer og håndledd kjentes også ok ut. Jeg måtte bare børste vekk litt singel fra håndflata.
Jeg pustet lettet ut. Ingen grunn til å haste av gårde til legevakt. Bra. Jeg hadde en avtale med ei venninne og en kopp kaffe-latte jeg måtte rekke. Kjerringa var nesten like hel. Nesten. Jeg kjente allerede da jeg traff bakken at dette fallet gikk litt ut over et ribbein. Nå som jeg beveget meg mot bilen og ikke minst inn i den ble jeg mer og mer sikker på at her var det et ribbeinsbrudd, eller kanskje bare en brist. Jeg skar en grimase for meg selv da jeg startet bilen. Typisk meg!
Ribbeinsbrudd er det ikke stort å gjøre med. Det gjør veldig vondt, vondere og vondere de første 3 til 5 dagen før det langsomt blir bedre. Og det kan ta tid. Noen uker hvor jeg helst ikke bør hoste eller le, men ingen grunn til å besøke verken legevakt eller mine gamle kollegaer på røntgen. Har vært gjennom dette et par ganger før selv om det begynner å bli en stund siden sist. Ribbeinsbrudd går over av seg selv. Eneste behandling er eventuell smertelindring. Jeg prøver med det jeg alt har av tabletter. Det går seg nok til, selv om det nok blir et par rolige dager nå i helga.
Jeg ser logikken i det nye forslaget til regjeringen. Det å heve pensjonsalderen i takt med forventet levealder. Hvis en gjennomsnittlig arbeidstaker jobber til han stuper, altså dør sånn ca. den dagen han går av med pensjon, så sparer staten utrolig mye på pensjonskostnader. Ja, da kan det til og med tenkes at staten kan ha en fortjeneste. Noen vil alltid dø lenge før pensjonsalderen, så hvis kun et minimum av oss overlever og blir pensjonister vil pensjonsordningen bli både bærekraftig og økonomisk lønnsom. Ja, for staten.
Hvis en, som Tonje Brenna, har brukt sitt yrkesaktive liv med å arbeide for partiet, på stortinget og i regjeringsapparatet ja da forstår jeg at man kan fantasere om at en skal klare å stå i jobb til man er både 70 og 80. I det minste når man så vidt har fylt 36 selv.
Da jeg var 36, i 2002, pendlet jeg 5 mil hver vei til jobb. Arbeidet full turnus med dag, kveld, natt, hverdag og helg. Var aktiv tillitsvalgt. Jeg hadde tre barn på 5, 7 og 11 og foreldre som ikke bare klarte seg selv men var en god hjelp for å få hverdagen til å gå opp. Når jeg var 36 år skulle jeg og arbeide til jeg var 67, minst. Trodde jeg. Nå 21 år senere vet vi at det ikke gikk. I det minste ikke som radiograf.
Jeg har ofte tenkt på Hva hvis jeg hadde kommet inn på Stortinget i 2021? Jeg sto som nummer to på stortingslista til Rødt i Buskerud. Det var en teoretisk mulighet for at jeg kunne ha titulert meg som stortingspolitiker nå. Hvis et slikt under hadde skjedd, hva da? Hadde jeg da vært utenfor arbeidslivet i dag, eller hadde jeg klart å stå i jobben som stortingsrepresentant? Jeg vet ikke, men jeg er nesten siker på at den jobben hadde jeg klart.
Så hva om regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere får en pensjonsalder på 70 eller 80 år, og vi med mer belastende jobber kan beholde pensjonsalderen vi har i dag? I dag er det en del yrker som har sær-aldersgrense. Det finner vi som oftest i yrker der det blir stilt særlige krav til fysiske og psykiske egenskaper. Hva om vi innfører sær-aldersgrenser i motsatt retning til yrker hvor det ikke betyr noe som helst hvordan du fungerer fysisk eller psykisk? Det finnes en god del slike yrker. Ikke bare på Stortinget.
Da kunne vi som er slitne etter et langt arbeidsliv gå av med pensjon som 67 åringer som i dag, og så kunne Tonje Brenna og co stå i jobb til de er 80.
Der fikk jeg vekt interessen din og fikk deg til å klikke inn på bloggen min. Det er bra. Jeg liker klikk, og jeg har forstått at hvis det er noe som kan minne om kritikk eller sjikane her inne ja da klikker folk seg langt oftere inn enn hvis jeg har noe mer fornuftig å komme med. Innlegget Ost, solbriller og en Salma-laks for eksempel, vips var kjerringa oppe i over 1.100 sidevisninger. Men du, hvis du nå er i ferd med å klikke deg skuffet ut igjen les litt til. For dette innlegget inneholder en tordentale. Og til deg som nå allerede sitter harmdirrende og knotter ned et innlegg i kommentarfeltet mitt, kanskje du fremstår litt smartere hvis du tar deg tid til å lese hele innlegget før du kommenterer?
Så kommer vi til tordentalen. Den fant jeg inspirasjonen til når jeg leste innlegget til Vibbedille. Er det mulig? Jeg rister oppgitt på hodet. Nei! Hold kleptomanpølsene unna tastaturet to sekunder til. Jeg har ikke skjelt ut stakkars lille Vibbedille. Ikke har jeg en intensjon om det heller. Det er det Vibbedille skriver og ikke Vibbedille som får meg til å riste oppgitt på hodet. Det er som regel tekst og ikke mennesker jeg kommenterer når jeg kommenterer hva medbloggere skriver.
Det som får meg til å la fingrene danse over tastaturet i dag er når jeg leser at folk sender mail til Vibbedille for å fortelle at de
-“Begynner å bli lei både deg og oppskriftene dine”
Fascinerende at noen tar seg tid til å skrive og sende mail for å fortelle at de er lei en blogger og innholdet på bloggen. Har de ikke noe bedre å bruke tiden sin på?
Du mener jeg kaster stein mens jeg sitter godt plassert i det drivhuset som fremdeles ligger flatpakket i garasjen? Mulig det. Men når jeg skriver blogginnlegg om ting som irriterer meg når jeg i det minste ut til langt mer enn en leser. Når du sender mail for å få ut din harme oppnår du kun en leser, mottakeren av mailen.
Tro meg. Det er bloggere her inne jeg for lengst er lei av. Både blogger og innhold. Det problemet, i den grad det var et problem, løste jeg greit. Jeg bare sluttet å lese de bloggene. Enkelt og greit. Det er over hundre blogger på denne portalen. Jeg har ikke tid til å lese alle samme hva. Jeg leser de jeg synes har noe av interesse å komme med.
Sikkert dumt å legge inn et bilde her, der klikket kanskje noen av de jeg henvender meg til seg vekk. Men noen er forhåpentligvis her fortsatt – og du kan fremdeles la tastaturet hvile litt til før du hamrer løs i kommentarfeltet. Det var det med å lese hele innlegget før du kommenterer, ikke sant? Jeg kommenterer ikke snøen som falt i fjor. Jeg prøver ikke å starte noen ny bloggkrig med bloggere jeg ikke leser. (Ja, bildet over er faktisk av snøen som falt i fjor. Ingen skal si at bildene jeg legger inn i innleggene mine ikke er relevante)
Venter du fremdeles på tordentalen? Det er ikke så mye cerebral sirkulasjon i topplokket ditt? Tordentalen er til deg som skriver slike mailer eller som kommer med kommentarer om at det muligens mangler litt i topplokket mitt. Slike kommentarer virker faktisk litt malplassert siden det er relativt tydelig at du enten ikke har lest hele innlegget, eller ikke har fått med deg essensen i innholdet. Så hvem er det som eventuelt har litt mangler i øverste etasjen?
Debatt og konstruktiv kritikk er jeg ikke i mot. Jeg ønsker overhode ikke et kommentarfelt fylt av hjerter og blodfan som forteller meg hvor fantastisk jeg er. Men hold kommentarene og kritikken på et saklig plan og i høflige former. Det er fint mulig å sette folk på plass og å utøve kritikk uten å bli direkte ufin.
Folk får bruke tiden sin til hva de vil for meg. Velger de å bruke dagen sin til å hamre løs ufine kommentarer i kommentarfeltet så be my guest. Jeg setter pris på alle klikkene jeg får jeg. Har jo planer om å nå bloggtoppen før Allan. For tiden ligger jeg litt dårlig an i det kappløpet. Jeg har tenkt å fylle dagen med langt hyggeligere aktiviteter. Drikke kaffe-latte med ei god venninne blant annet.
Jeg tipper de fleste kjenner til sangen Julenatt i skogen. Sangen foregår i en falleferdig stue i skogen, der det bor et fattig og gammelt par, uten noe annen julemat enn «muggen fleskesvor». Det er «juletårer», «julehulk» og «julesukk» og alt er så trist og leit. Slik tror jeg mange maner frem egen jul i år, og påstår de skal avlyse egen julefeiring på grunn av økonomi. Det synes jeg er en dårlig idé
Slik jeg husker det så handler jula om at et barn ble født i en stall og ikke om å konkurrere om den mest storslåtte feiringen. Det er kosen jeg husker fra barndommens jul. De gavene jeg husker best og som jeg har blitt gladest for opp gjennom årene er ikke de med den dyreste prislappen. Det er de hvor giveren har sett meg. Sett hva han eller hun mener passer akkurat til meg. Som det året jeg fikk to kulepenner av Datteren. Den ene var formet som en ryggrad, den andre som en legg. De to kroppsdelene jeg sliter mest med. Hun tenkte at det var det nærmeste hun kom til å kunne gi meg ny rygg og nytt bein. De var bestilt fra Kina, og sluttet å virke allerede første dagen jeg hadde de med på jobb. Likevel, en gave som varmet. Eller sjalet i kunststrikk som venninna mi strikket til meg da vi gikk på videregående. Et nydelig sjal jeg fremdeles har og bruker med glede.
I år har jeg “kjøpt” en gave til Gamle Gubben Grå. Jeg tror han vil bli glad. Faktisk veldig glad. Gaven ble gitt bort på Finn.no. Også en annen gave er kjøpt på finn. Der måtte jeg betale en 100,- lapp, men jeg vet at mottakeren virkelig vil bli glad for gaven.
Det er faktisk utrolig hva man kan finne på finn hvis man leter litt. For noen år siden var jeg i beit for en bursdagsgave til et menneske som har det meste og ønsket seg ingenting. Jeg hadde trasket opp og ned og frem og tilbake både i fysiske butikker og på nett. Hodet var tomt for ideer. Så satt jeg i kurvstolen på trammen og bladde litt på finn.no. Da var gaven der. Totalt unyttig, men likevel midt i blinken. Et par nesten ubrukte steppesko. Riktig størrelse var det og.
Og pynten. Ja, altså julepynten. Jeg er rimelig sikker på at du i likhet med meg har ganske mye av det, I det minste nok til å skape julestemning i heimen. Man behøver ikke følge trenden. Jeg blåser i om denne julen er blå, grønn, eller rosa. Jeg kommer til å pynte med det jeg har. Plukke inn noen furukvister tidlig i desember og fylle huset med julelukt som er langt bedre enn den du får kjøpt som duftlys, duftpinner eller hva nå handelsstanden prøver å få deg til å tro at du trenger. Ei skål med grønnsåpe under skjenken eller sofaen kan og gjøre samme nytte. Bruk den med furunål-duft, så slår du to fluer i samme smekk.
Så er det julematen da, og julekosen. De 7 slagene vi alle må ha. Hvis det bare er for at de skal skape den rette stemning på julaften og på bildene på Instagram så gå for en billig-variant fra Rema 1000, eller Kiwi. De koster under en femtilapp for en boks med 7 slag og er perfekte på bilde. Smaker greit hvis du putter de i munnen og.
Steiker du ei ribbe, eller lager en ladning pinnekjøtt på julaften har du mat nok til både første- og annen dag. Det står ikke skrevet i juleevangeliet at du må innom både juletorsken, pinnekjøttet, rakfisken, juleribba, syltelabber, juleskinke, smalahaue, sursild riskrem og multekrem i løpet av tre juledager.
Mulig du alltid er festens midtpunkt, også på julebordet på jobben. Men det betyr ikke at du ikke kan gjøre lykke med den samme kjolen som du brukte i fjor eller forfjor. Jeg er sikker på at de henger i skapet fremdeles. En av mine tidligere kollegaer dukket en gang opp på en årsfest i en sølv-kjole. En slik kjole alle legger merke til, og som man kanskje ikke vil “gå igjen i”: Noen år etter var det tid for fest igjen. Kollegaen hadde vendt tilbake til sykehuset vårt etter noen år ved et annet sykehus. Og det veldig mange, spesielt blant mine mannlige kollegaer, diskuterte var om hun kom til å komme i “sølv-kjolen”. Temaet ble så til de grader debattert at jeg fant ut at jeg måtte undersøke saken og spurte kollegaen om kjolevalget for festen. Hun lo godt og sa at den kjolen var nærmest oppbrukt, og nei hun kom ikke til å ha den. Det ble litt av en nedtur for kollegaer som virkelig ønsket å se henne i den “gamle” kjolen. Så gjorde du lykke fjorårets antrekk er det ingen grunn til at det ikke vil gjøre like stor lykke i år.
Det nærmer seg jul – og det nærmer seg “Gamle Gubben Grå og kjerringas julekalender”. Du vet, den tiden på året hvor jeg lar toppbloggere være toppbloggere og konsentrerer meg om å skildre førjulsstria i Drømmehuset. I år kommer fokuset til å være på en budsjettvennlig jul. Så følg med fra 1. desember. Gamle Gubben Grå og jeg skal vise at det går an å lage jul uten å svi av et halvt statsbudsjett.
Jeg måtte velge er sommerbilde i dag. November på Ringerike har jeg ikke fotografert på noen dager. Den er litt grå og trist – og ikke minst kald. Tross at jeg sitter godt inntullet og med raggsokker på så fryser jeg. Denne kjerringa er ikke i godt humør når hun fryser.
Jeg kjenner jeg er på vei til å gli inn i destruktiv selvmedlidenhet for tiden. Er litt mye stakkars meg som roterer rundt i hodet mitt. Graver man seg ned i problemer og negative ting er det ikke grenser for hvor mye man finner. For livet har alltid nok av utfordringer å by på. Leter man finner man alltid noe som kan dra en ned.
Vel, jeg har ikke tenkt å sitte her å tenke triste tanker til snøen smelter og solvarmen kommer tilbake en gang i mai. Jeg vil ha lys og varme inn i livet mitt NÅ! Ikke sånn å forstå at jeg tenker på å emigrere til varmere strøk. Nei, jeg forblir nok på et kaldt og grått Ringerike. Det er mer sånn indre lys og varme jeg tenkte på.
Jeg kan jo sitte her og hutre og forvente at Gamle Gubben Grå skal være tankeleser. At han skal fylle opp tekoppen min ubedt når han kommer inn etter å ha luftet hundene, før han henter ved i kjelleren og fyrer opp i ovnen. Sitte her å bli surere og surere fordi tekoppen forblir tom og peisen svart og kald. Eller så kan jeg reise meg fra stol og tastatur og fyre opp i peisen og fylle den tekoppen selv. Det er mitt valg. Hvis jeg velger å bli sittende her uten fyr på peisen og tom tekopp så er det mitt valg, og ikke Gamle Gubben Grå sin skyld. Gamle Gubben Grå har ikke ansvaret for at denne kjerringa skal ha gode dager Det ansvaret er det jeg selv som har.
Så jeg tenner opp i peisen, og fyller tekoppen. I dag trenger jeg noen gode opplevelser, og da er det opp til meg å lage meg de. Jeg kan sitte her og tenke på alt som hindrer meg fra det, stram økonomi, kulde, snø og is, en kropp som langt fra er god. Eller så kan jeg se på alle mulighetene jeg tross alt har. Det er flere teposer på kjøkkenet og ven i vedboden.
Ja livet byr på mange utfordringer, og jeg føler at jeg har fått min rikelige del av de. Men jammen har jeg hatt mange gode opplevelser også. Jeg har mye å være glad for i livet. Så er det opp til meg hva jeg vil ha fokus på.
Jeg har Diabetes type 2. Det at jeg vandret rundt med konstant høyt blodsukker var nok en medvirkende årsak til at jeg møtte veggen for første gang i 2018. Jeg fikk medisiner og alt skulle bli bra. Men det ble ikke det. Blodsukkeret var fremdeles alt for høyt. Jeg var flink med maten, droppet Coca Colaen som jeg nærmest hadde vært avhengig av. Beveget meg mer – og var nøye med medisinene. Blodsukkeret ble målt jevnlig, men var fremdeles alt for høyt. Legen skjønte ikke stort. Men han virket ikke engstelig. Noen har genetisk høyt blodsukker sa han. Det var i det minste slik jeg oppfattet det.
I 2020 kom jeg på Diabeteskurs rett før verden stengte ned. Vi gjorde forskjellige aktiviteter. Spiste forskjellige ting og målte blodsukkeret etter de forskjellige aktivitetene og de forskjellige måltidene. Jeg vant hver gang! Dvs. når kursleder spurte rundt i gruppen hvilken blodsukkerverdi vi målte hadde jeg alltid det høyeste blodsukkeret. Vi hadde jo mye teori om sykdommen disse dagene og så etter som kurset skred frem ble jeg mer og mer sikker på at her var noe riv ruskende galt.
På slutten av siste kursdag gikk kursleder gjennom blodsukkerverdiene til den enkelte og spurte gruppen om kommentarer og gode råd til hver av oss. Hun gikk og gjennom medisinene vi tok. Da turen kom til mine tall var det klart for alle at jeg var feilmedisinert. Han kunne ha drept henne var kommentaren fra en av de på kurset om medisineringen til den gamle fastlegen min. På spørsmål til meg fra kursleder om hva jeg ville gjøre var svaret lett. Jeg har byttet fastlege.
Med ny fastlege med på laget og riktig medisinering som blir justert ved behov når jeg er på kontroll er blodsukkeret bra.
Kontrollene ja. Nå blir jeg kontrollert på en helt annen måte. Synet blir sjekket jevnlig. Føttene blir sjekket. Det gjorde aldri den gamle fastlegen. Blodtrykket blir sjekket, og da det viste det minste tegn til å være litt forhøyet i våres ble jeg satt på medisiner for det. Vekta mi er han og opptatt av, og med hans hjelp har jeg gått ned 16 kilo eller der om kring. Jeg føler meg kort sagt godt ivaretatt og passet på.
I dag 14. november er det den internasjonale Diabetesdagen. En av de tingene Diabetikerforbundet ønsker å ha fokus på er underbemanningen i helsevesenet som fører til at helsepersonell har for mange oppgaver, for mange pasienter. Da kan det fort bli at man tar noen snarveier når det gjelder kontroller. Dropper synskotroller eller å kotrollere føtter på Diabetespasienter for eksempel.
Helsepersonell løper helsa av seg, og innbyggere sitter i helsekøer. På grunn av av presset i helsetjenestene får personer med diabetes sjeldnere årskontrollen der blant annet urin, føtter og øynene sjekkes.
Det sa Malin Lenita Vik, fagpolitisk ansvarlig i Diabetikerforbundet da hun snakket i Stortinget 16. oktober. Anledningen var høring om neste års Statsbudsjett.
Hun hadde i sitt innlegg blant annet fokus på at for svak oppfølging av den nødvendige årlige helsekontrollen av personer med diabetes – og særskilt manglende oppfølging av føtter og fotsår – noe som kan føre til at flere utvikler alvorlige komplikasjoner og må amputere. Hvert år amputeres det 500 føtter. En god del av de kunne vært unngått med god oppfølging.
Presset på helsetjenestene rammer mange brukergrupper. Ikke bare diabetikere. Mange snakker mye om ansvar for egen helse, jobbe smartere, kunstig intelligens osv. Men vi må ikke glemme at i helsevesen og omsorgsyrker kommer det alltid til å trengs varme hender og levende mennesker. La oss gi de slike arbeidsforhold at de velger å bli i yrket.
Jeg må nok skuffe de som tror at jeg skal komme med noen vittigheter på den tidligere partilederens bekostning. Dette innlegget kommer ikke til å handle om Bjørnar Moxnes. Dette innlegget skal handle om psykisk helse, eller kanskje mest om psykisk uhelse.
Om du er ung eller gammel, fattig eller rik, vellykket eller mindre hellig her i livet kan du være uheldig og knekke et bein eller en arm. På samme måte kan alle få en psykisk knekk.
Stuker du håndleddet eller får et skikkelig overtråkk på joggeturen er ikke veien lang til legevakta for en liten sjekk, sånn for sikkerhets skyld. Du deler bilde fra venterommet på legevakta på sosiale medier og høster hjerter og omtanke. Deler du bilde av en kroppsdel i gips er det ikke måte på hvor mange som viser sin omtanke, selv de vennene på Facebook du verken har sett eller snakket med siden ungdomsskolen på 1980-tallet.
Hvor ofte ser du bilder fra venterommet til psykologen på sosiale medier? Jeg tror ennå jeg ikke har sett ett eneste ett. Ikke iler vi av gårde til psykolog om vi føler at livet ikke er helt greit heller. Vi har mange søvnløse netter og dager med uro uten at vi tar skrittet og ber om hjelp for tunge tanker eller et liv som plutselig ble litt tungt. Eller veldig tungt.
Det er da ingen uføre som har råd til og gå til privat psykolog, det er vestkanten. Ta deg sammen! Du må stå for det du har gjort å slutte å sutre!!
De tre setningene over er setninger ei som var modig nok til å innrømme at hun gikk til psykolog fikk i kommentarfeltet. Alle tre setningene er hentet fra samme kommentar. Setningene gjorde inntrykk på hun som var modig. Selv det motet hun viste ved å være åpen om at hun sliter var feil. Alt hun gjør er feil. Setningene gir også en tydelig beskjed til andre som leser bloggen og vurderer å søke profesjonell hjelp. Sånn gjør man ikke.
Så samme hvor mange hinder vi opplever på livsveien så søker vi ikke hjelp. Vi tar oss sammen. Vi står i den gjørma av et liv vi kanskje selv har vært med på å rote til og vi passer oss vel for å komme med noe som kan minne om sutring. Jo mer vellykkete vi fremstår, jo vanskeligere er det å innrømme at vi ikke er det, Vellykkede.
Hvis du ikke drar på legevakta med en knekt fot vil det litt etter litt komme symptomer og tegn på at noe er galt. Det skadde området hovner opp, det får kanskje misfarging og gir smerter. Kanskje påvirker det gangen, du halter, vegrer deg mot å gå lange avstander osv.
Hvis du ikke gjør noe med en psykisk knekk vil det og gi symptomer. Noen døyver den indre smerten med alkohol, andre døyver den med å ha full avtalebok, jobbe mye og ikke ha tid til tanker og følelser. Noen tar det ut i sinne og tyr til vold, kanskje mot de man elsker mest, eller ligger apatisk under pleddet på sofaen og vil bare sove seg vekk fra alt. Noen kutter seg selv til blods, noen slanker seg nesten til døde, noen overspiser på iskrem, smågodt og alt de vet er usunt – og noen stjeler ost.
Ingen er bare det du ser sier de i Kirkens Bymisjon. Det er mye klokt i det. Vi ser den suksessrike topp-politikeren eller han som roter i søppeldunken etter flasker, den flotte kvinnen med de dyre merkeklærne og den nyeste teslaen eller ei sliten kjerring med en gammel skoda og så trekker vi våre konklusjoner. Setter de i båser og tror vi har funnet ut hvordan de forskjellige menneskene er. Men det vi ser er bare fasaden. Vi mennesker er så mye mer enn bare det ytre, det vi ser.
Det er ikke skamfullt å gå på legevakta hvis du er redd for at du har brukket foten eller håndleddet. Det burde være like lite skamfullt å søke hjelp når du føler at din psykiske helse har fått en knekk. For ingen kan fikse alt. Noen ganger blir børa for tung. Da er det godt å få hjelp. Da er det godt med støtte, sympati og hjerter i kommentarfeltet. Tunge tanker og tunge tider er ikke smittsomt, vet du.
