Det er ingen hemmelighet at jeg lengter litt vel etter vår. Skikkelig vår. Blomster. Farger. Sol. Varme. Ja dere vet, alt som hører den vare tiden til.
Bortsett fra en potte med stemorsblomst er det dårlig med blomster på trammen. Selv jeg forstår at det er litt vel tidlig. (Ryktene skal ha det til at det er meldt snø på torsdag, men jeg nekter å høre på rykter.) Så kom jeg til å tenke på lego-blomsterbuketten min. Den jeg fikk i julegave av Eldste Sønn. og som jeg virkelig har kost meg med å bygge. Snakk om å være i sin egen boble når jeg satt der med alle de bittesmå bitene. Avslappende for hjernen min som har det med å kverne på litt mange ting samtidig.
Denne fargerike blomsterbuketten tåler jo både frost og en og annen regnbyge. Så jeg fant en gammel urne, et loppe-funn, og danderte blomstene i. Nå lyser de opp på trammen og ønsker husets folk og gjester velkommen på en fargerik og glad måte.
Hverdagen er tilbake og flokken min er ferdig med late feriedager. De som har vært hjemme på ferie har reist hjem til seg selv, i dag er alle tilbake på jobb. Ikke jeg. Jeg sitter her med tekopp og tastatur som jeg pleier. På utsiden av det pulserende livet.
Er jeg heldig som kan fortsette “ferien” på ubestemt tid? Eller ikke ubestemt tid. Jeg har vel mest sannsynlig “ferie” resten av livet. Siden jeg har planer om å bli hundre år vil det si rimelig lenge. Jeg føler meg ikke heldig. Jeg skulle gjerne slengt veska over skuldra og hastet av gårde på jobb.
Samtidig forstår jeg at det ville ikke gått i lengden. At kroppen min ikke ville tåle det hektiske arbeidslivet spesielt lenge. Jeg kunne sikkert krumme nakken og klart meg på jobb en uke, noen måneder, men det hadde ikke gått lenge før jeg hadde måtte kaste inn håndkle igjen. Jeg liker det ikke. Jeg føler det fremdeles som et nederlag. At jeg ga opp. Samtidig vet jeg at det er realiteten.
Det å forstå og det å akseptere er to forskjellige ting.
Det jeg skal prioritere er egen helse. Det føles egoistisk for ei som alltid har satt jobb, verv og andre mennesker først. Det gir meg dårlig samvittighet å pleie meg selv når jeg kunne ha brukt tiden på å være der for andre.
Trærne på Mølen er formet av vinden. Du ser på trærne hvordan vinden har påvirket dem. Hvordan de er skjeve og krokete etter den lange påkjenningen. Hadde de ikke gitt etter for påkjenningen men stått der staute og ranke, så hadde de sikkert knekt når stormen ble som hardest. Knekt eller blitt revet opp med roten. Kanskje til slutt skyllet eller blåst på havet. Ligget der blant steinene som drivved og langsomt blitt borte. Da er det bedre å finne seg i at påkjenningene er store og godta å bli både krokete og vindskjev.
Jeg var kjerringa som fikser alt. Jeg er kjerringa som fikser alt. Jeg fikser dette og. Jeg lar meg ikke knekke. Jeg har ingen planer om å ligge i de grå steinene å vente på å bli skylt vekk eller råtne langsomt opp. Vindskjev og skakk er jeg her fremdeles.
Hverdagen er tilbake. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Snart skal jeg ta meg meg hundene og alle vondtene mine og gå en tur. Det gjør både hundene og meg godt. Drømmehuset trenger litt shining etter at vi her hatt noen late feriedager. Våren er her og hagen dukker langsomt frem fra snøen. Med det dukker og hagearbeidet opp. Jeg skal nok holde meg i aktivitet selv om tempoet ikke alltid er like høyt og jeg trenger en pause i kurvstolene på trammen eller en liten strekk på sofaen innimellom.
Jeg kjenner at dette egoistiske latmannslivet gjør meg godt. Det å ha muligheten til å gjøre ting i mitt eget tempo og ta hensyn til alle vondtene og dagsformen. Hverdagen er tilbake. Det er opp til meg og gi den mening og innhold, samtidig som jeg tar vare på meg selv. Det skal jeg klare nå som vinden har løyet og påkjenningene ikke er så store.
Det her er den ene boka jeg har kost meg med i påsken. En påtroppende ordfører som blir halshugget og hvor hodet hans dukker opp blant sauehodene på bordet på årets smalahode-festival. En slik historie snakket virkelig til meg.
Historien er godt og underholdenede skrevet. I tillegg til en god historie er det gode personskildringer, noe jeg synes er viktig i ei bok. Persongalleriet skal tre levende frem for meg. Ikke bare som figurer, men som mennesker.
Skal selvsagt ikke røpe noe av handlingen, men synes forfatteren også har med mange gode elementer om lokalpolitikk. Bekjentskaper betyr mye, kanskje mer enn ideologi. Også når man velger parti. Hvem som samarbeider med hvem blir og da følgelig ofte mer ren matematikk enn basert på ideologi. Kanskje ikke så rart, hvis egen makt og egen posisjon er viktigere enn politikken og ideologien.
I boka samarbeider SV og Høyre om å danne flertall. Ikke utenkelig i norske kommuner, men relativt merkelig hvis man legger ideologien til partiene til grunn.
Ei god krimbok som passet til å lese i påsken. Ikke for tung, ikke for komplisert, men ikke så gjennomskuelig at man har avslørt hvem morderen er allerede i andre kapittel. Ei bok som du kan ta med på en lang tog- eller flytur. Eller på late feriedager. Og nei, du trenger ikke være interessert i lokalpolitikk for å ha glede av boka, selv om det gjør boka litt ekstra underholdende for oss som er det.
Nå skal jeg ikke påstå at jeg har begynt på en pilegrimstur til Nidaros eller Trondheim. Det ville vel være en litt for opplagt aprilspøk for de fleste. Men en liten del av pilegrimsleden har jeg vandret i dag. Fra Bønsnes kirke og et stykke videre mot Hole kirke gikk turen.
Den pilegrimsleden som går her er den vestre ruta av Gudbrandsdalsleden. Og ved Bønsnes er det som du ser 657 km igjen til Nidaros. Gudbrandsdalsleden var hovedveien til Nidaros i middelalderen. Det er en godt merket tur som går gjennom variert kulturlandskap og natur. Det er lagt opp en tre dagers tur her som går fra Sundvollen i Hole til Granavollen på Hadeland med overnatting på Klækken og Torbjørnrud hotell. Den biten er på 62 km, og man går ikke ved de trafikkerte hovedveiene, men på stier, gårdsveier og mindre trafikkerte veier. Er du glad i å gå er det å gå deler av Pilegrimsleden absolutt å anbefale. Det at overnattingene er på hotell gjør jo at man ikke lever så primitivt som mange andre lange fotturer. Man slipper å dra på hermetikk, telt og sovepose. Man kan ta en dusj, eller kanskje et bad på slutten av dagen og unne seg en god middag og ikke minst en god frokost før man starter neste dag.
Jeg skulle ikke på noen pilegrimstur. Jeg skulle bare gå en tur med hundene og nyte det flotte vårværet. Da er biter av denne leden et utmerket alternativ. Flott å gå på grusveier som snor seg blant åkerlandskapet på Røyse.
Røyse er et av de mest produktive jordbruksområdene i Ringeriksregionen. Området er kjent for sin produksjon av korn og grønnsaker. Fra gammelt av var det stor fruktproduksjon på Røyse. I dag finnes en stor produsent av frukttrær her og en av Norges største salatprodusenter. Elstøen gartneri. De sliter litt nå etter flommen Hans og en elendig sommer i fjor. De er vel egentlig slått konkurs. Det er skikkelig trist, men jeg hørte noe om at de kanskje klarer å redde bedriften på et vis. Krysser fingrene.
Åkrene du ser på bildet her er en del av åkrene til Elstøen. I det minste noe av det. Skal ikke med sikkerhet si at de disponerer alt.
Røyse-området er også kjent for Ringerikspotet og Ringeriksert. Sistnevnte har vært produsert på Røysehalvøya siden første halvdel på 1800-tallet og har i dag en beskyttet opprinnelsesbetegnelse. Ringerikspoteten er også beskyttet, men ikke bare på Røysehalvøya. For den inngår også områder rundt Tyrifjorden som ligger i Ringerike kommune, og kan dyrkes på et litt større område enn erten.
Det er ikke bare salat, poteter og erter fra Røyse som er kjent utenfor distriktet. Visste du at annethvert solbær i Norge kommer fra Røyse? Glade bønder fra Røyse har startet Røyse Bærpresseri AS. Flere av drikkene deres har vunnet premier i slike lokalmatkonkurranser. Jeg var en gang så heldig og fikk en hel eske med slike produkter, og ja det smakte utmerket.
Selv om du ikke er så veldig interessert i jordbruk eller mat er det likevel et utmerket sted å gå tur. Landskapet er jo flott. Det er og nok av historie i området.
Bønsnes kirke, der vi parkerte bilen i dag har jeg skrevet om før på blogg. Det kan du lese her. Det er en liten langkirke fra, tja, i det minste fra 1300 tallet. Sagnet sier at den er grunnlagt av selveste Olav den hellige som vokste opp i området.
Det er mye ikinghistorie knyttet til området. Frøyshov gravfelt ligger også ved Gudbrandsdalsleden her på Røyse-halvøya. Feltet består av minst 20 rundhauger. Disse kan være 1.000 til 2.000 år gamle. Kanskje eldre.
Vi så ikke etter vikinger heller i dag. Vi bare ruslet en tur og nøt sola, været og våren.
For min del er vinteren nå helt over. At mesteparten av plenen fremdeles er dekket av snø overser jeg glatt. Jeg har gitt slekta beskjed om at hvis noen av de skulle ha trang til å oppsøke mer snø og vinter så kan de la være å sende meg snap. Nå er det våren som har fokus i hodet til denne kjerringa. Og i dag viser våren seg fra sin beste side. Det er sol fra klar himmel og det er spådd 10 varmegrader. Denne dagen skal nyyytes!
10 grader er grensa for når jeg begynner å holde terrassedøra oppe. Litt usikker på hvordan det vil bli mottatt i dag. Det er noen her som er mer frosne enn meg. Ja, for store deler av flokken min er fremdeles samla. Datteren hadde egentlig tenkt å dra hjem i går, men hun drøyde så lenge at plutselig var det like greit å bli til i dag. Eldste Sønn derimot lengtet så etter alenetid etter å ha vært med familien på påsketur på ei lia hytte i 4 dager at han dro hjem litt etter at de kom fra hytta i går kveld. Hvordan min ide med åpen terrassedør vil bli mottatt gjenstår å se. Det er et par timer før vi er oppe i de temperaturene.
Nå skal jeg først sitte her med tekopp og tastatur. Knotte ned noen kjerringtanker, lese blogger og nettaviser og bare kose meg.
Etter hvert håper jeg å få med meg Gamle Gubben Grå på en tur med hundene. Kanskje dumpe ned i kurvstolene på trammen med en kaffekopp eller nyte solveggen på terrassen. Lese litt bok i solveggen. Jeg er ferdig med den ene boka jeg skulle lese i påsken og godt i gang med nummer to. Og ja, åpen terrassedør.
Strikking derimot har det blitt lite av disse dagene. Svært lite. Rettere sagt ingen ting. Tror heller ikke pinner og nøster kommer frem i dag, men en skal jo aldri si aldri.
Ellers så har jeg vel ikke så store planer for dagen. Det er jo en helligdag. Man skal ikke ha så store planer, men ta dagen som den kommer. Gjøre det en har lyst til.
Jeg har en litt lat dag i dag. Det må være lov. Første påskedag er vel den helligste dagen i hele kirkeåret, og da må det være nærmest påkrevd å hvile. Så etter sen frokost og en tur i regnet med hundene tok jeg en aldri så liten siesta på sofaen med verdens beste samvittighet.
Da jeg våknet hadde regnet blitt avløst av solskinn, lettskyet og blå himmel. Jeg åpnet terrassedøra og gikk u på terrassen. Nøt å kjenne varmen fra sola og synet av den bare, tørre asfalten på veien utenfor Drømmehuset. Vår!
Det var da jeg fikk øye på han. Gutten, jeg tror det var en gutt, som slet seg opp bakken her i boligfeltet i en rød, blank tråbil. Jeg ble stående å følge han og foreldrene med øynene lenge. Finnes det et bedre vår-tegn enn små barn i tråbil på tørr asfalt?
Da jeg gikk kveldsturen med hundene I går kveld regnet det. Varmegrader og rimelig med regn. Med raske skritt og uten pigger under sålen gikk jeg den vanlige runden.
Det var i grunn godt å gå slik i regnet. Vite at det og den milde temperaturen ville være med på å hviske vekk alle spor etter vinteren .
Godt å kunne nyte regndråper mot ansiktet i stedet for å gå med bøyd hode for å se hvor man setter føttene.
Nå er de5 vår! Det kjennes så utrolig deilig. Jeg er definitivt ferdig med snø for denne sesongen.
Endelig! Jeg er hjemme i Drømmehuset og har parkert piggskoa for godt for denne vinteren. I morgen skal jeg finne frem småskoa. Det føles så utrolig godt.
Datteren og jeg dro ned igjen fra fjellet i dag. Gamle Gubben Grå og guttene kommer etter i morgen.
Det var utrolig godt å komme hjem til et sted hvor jeg ikke føler det er en ekspedisjon jeg skal ut på hver gang jeg skal på do. At folka inne i hytta ber meg huske på å bruke staver og forsikrer seg om at jeg har med telefon når drar av sted, mens de roper advarende etter meg. Det har blitt skikkelig glatt nederst ved do! I går kveld ble jeg pålagt å ha både hodelykt, skistaver, piggsko og briller før jeg fikk gå på toalettet. Likevel hadde jeg følelsen av at engstelige blikk fulgte med meg på ferden fra hyttevinduet.
Etter tre dager på hytta var det og rimelig godt med en lang dusj. Åh, virkelig luksus og komfort. Det ble en riktig lang dusj etterfulgt av den reneste spa-behandling av kremer og velvære produkter.
Det er deilig å se at det har blitt store områder med bar plen, og at våren virkelig er i anmarsj også her. Det skal jeg ta meg virkelig tid til å nyte i morgen.
Men det som er deiligst akkurat nå er at jeg har hele Drømmehuset for meg selv! (Ja hvis du ser bort fra to sovende hunder.) Det skal jeg virkelig nyte! Fred og ro med mine egne tanker uten at noen forstyrrer meg. Det føles så utrolig godt! Jeg er utrolig glad i flokken min, og jeg har virkelig kost meg på hytta disse dagene. Så utrolig koselig at vi fem har brukt så mye tid sammen og kost oss på hytta, for det har vi virkelig gjort. Likevel, akkurat nå og sitte helt i fred og kunne knotte på PCn og gjøre akkurat hva jeg vil uten noen forstyrrelser, ja det er og veldig godt.
Gamle Gubben Grå og jeg har gått tur med hundene. Det har Datteren og jeg og. Der er et flott område å gå tur i, også på vinterstid. Og ja, piggskoene er på.
Ferske harespor krysset veien og var lette å se i nysnøen da Gamle Gubben Grå og jeg var ute på den første turen.
Hva har så ungene bedrevet dagen med etter den litt heavye måkeøkta i går? Jo de har måkt hyttetaket. Det tok noen timer det og. Utrolig glad og takknemlig for at vi har så snille, flinke og arbeidsvillige unger.
Gamle Gubben Grå har hjulpet til en del med snømåkingen. Noe av snøen måtte forflyttes to ganger. Det er vanskelig å måke tak uten at noe av snøen lander der det ble måkt i går.
Vi har kost oss. Det er ikke bare jobb. Spist god mat og påskemarsipan. Lest bøker, skravla og ledd.
Vi tar tidlig kvelden. Folk er slitne og de tidligste av oss startet dagen før klokka 6. Jeg var blandt dem.
Yr lover bra vær i morgen. Folk fabler om skitur, solvegg og bålpanne. Det blir bra
Eldste Sønn reddet påsken for en bloggende kjerring som var redd for å gå tom for strøm. Han hadde med rikelig med power-bank. Så da lurer jeg på om dere vil være med på en liten “house-tour”, eller i det minste veien til do.
Når jeg har kommet ut av senga, ut av soverommet vårt, gjennom kjøkkenet og stua (som for øvrig er i en åpen løsning. Kjøkkenet og stua altså) er det bare noen få skritt gjennom gangen og gjennom inngangspartiet før du er ved hushjørnet du ser på bildet, og den farligste delen av turen starter.
Etter å ha gått den snøgangen du ser på bildet fortsetter du nedstigningen mot do.
Nedstigningen er som dere ser holdt i fargetoner “Sne-hvit”, og er frisket opp med en liten sving for å bryte opp den rette linjen. (Eller for å unngå å gå på hodet i en kvisthaug og en skrent.)
Etter den litt frekke svingen på bildet over kan du endelig skimte selve toaletrommet. Du nærmer deg målet. Det er bare den siste, litt bratte og gjerne glatte biten igjen.
Utsikten fra selve toalettsete er upåklagelig, og skiftende gjennom årstidene. Denne påsken har vi valgt å gå for en rustikk snøvegg.
