Her om dagen var vi ute og gjorde noen ærend, da Gamle Gubben Grå plutselig spurte om jeg var sulten. Jeg hadde ikke vært så grinete, selv om blodsukkeret kanskje var litt lavt og så litt undrende på han. Jeg spanderer lunsj, sa Gamle Gubben Grå og svingte bilen oppover Hovsmarksveien.
Et litt merkelig sted for en lunsj, tenkte jeg. Jeg vet ikke om noen serveringssteder i den retningen. Hadde han lurt med seg saker for en piknik i det grønne, eller gule da. Verden er mer gul enn grønn. Gul og hvit. Det var etter at den første snøen var kommet. Piknik ligner ikke Gubben. Ikke å tenke ut i det minste. Ikke å spandere lunsj heller. En kaffe-latte i ny og ne, men ikke en hel lunsj. Jeg ble litt urolig. Var fyren i ferd med å endre personlighet?
Oppe i Hovsmarka svingte han inn på industriområde og stoppet utenfor Monter. Der var det en stand eller noe slikt utenfor. Sikkert en kampanje av et eller annet slag. Gamle Gubben Grå forsvant og jeg ble sittende i bilen.
Etter at jeg hadde ventet en god stund dukket Gamle Gubben Grå opp igjen med en halv-varm hamburger i brød, og en flaske is-te. De delte ut hamburgere ved ei bålpanne der ved denne byggevarebutikken. Så forlot han meg igjen. Søkte tilbake til varmen og felleskapet med andre menn med interesse for verktøy og byggevarer borte ved bålpanna.
Muligens ikke helt det jeg forbinder med å bli påspandert lunsj…..
Det er en grå novembermandag. Det er tomt for te. Ei halvt ihjelklemt kaviartube er det eneste som ligger i påleggshylla i kjøleskapet. Dere vet, en slik dag. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha de. Klikker meg inn på bloggtopen og finner ut at jeg er helt nede på 14. plass. Dagen blir ikke lystigere av det.
Indre styrke skriver Mette Josteinsdatter, og jeg tenker at i dag er det ikke mye styrke, verken ytre eller indre, å finne hos denne kjerringa. Jeg sukker stille.
Å bygge den indre styrke og la ingen rive den ned
skriver Mette. Teksten treffer meg. Jeg var kjerringa som fiksa alt, beintøff og hard. Så ble jeg tom for krefter, følte meg svak og hjelpeløs. Den indre styrken var revet vekk. Jeg filosoferer litt over om den indre styrken virkelig ble revet bort eller revet ned. Jeg heller til at den ikke er revet bort, at den bare er revet ned. Som når man bygger med treklosser som barn. Et høyt og flott byggverk som blir revet eller raser av seg selv. Byggeklossene ligger strødd ut over hele gulvet. Men de er der fremdeles. Man må bare bruke tid på å samle de sammen og møysommelig bygge tårnet på nytt. Denne gangen bare litt solidere. Lære av hva som gikk galt sist.
Jeg drev med litt selvransakelse her en natt jeg ikke fikk sove. Hvor var det det gikk galt, og hvorfor? Konklusjonen jeg kom til var at det ikke var rart det gikk som det gikk. Det var litt mange ting, saker, ansvar både privat og på jobb som lå på mine skuldre en stund der. Egentlig litt overraskende at det gikk så lenge.
Selvransakelsen i stille nattetimer fikk meg ikke til å føle meg nedstemt eller trist over tapet av at det livet som engang var var borte. Ikke denne gangen. Ikke motløs eller sint heller. Jeg ble egentlig litt stolt. For ei dame! For det er ikke rart at jeg måtte kaste inn håndkle og gi meg. Det rare er at jeg ikke gjorde det før, eller at jeg klarte å gjøre det før det stoppet av seg selv. Jeg følte meg i grunnen litt glad over at jeg er her. At jeg fremdeles er her.
Jeg så også der i de våkne nattetimene at jeg fikk “hjelp”. At samtidig som jeg helt frivillig og på egen hånd kjørte meg selv i grøfta så var det noen som så tegnene på at jeg begynte å bli sliten. Som så begynnende tegn på svakhet. som på finurlig måte snek seg inn og gjorde sitt ytterste for å få min indre styrke til å smuldre opp. Rustangrep på karosseriet, på selve bærebjelkene i en person.
Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor denne, eller disse, personene begynte på det prosjektet. Hvorfor de valgte å bidra til å bryte meg ned i stedet for å forsøke å styrke meg og holde meg oppe. Jeg får vente til neste natt søvnen ikke vil komme. kanskje finner jeg svaret på det og?
Å bygge styrke, om det er indre eller ytre, koster Og det er et langtidsprosjekt med bøtter og spann av tålmodighet og vilje
skriver Mette. Og jeg føler at det er den prosessen jeg har startet på nå. Krabbe rundt på gulvet å samle sammen byggeklossene slik at jeg kan bygge opp min indre styrke igjen. Kloss for kloss skal jeg langsomt gjenreise byggverket og meg selv. Ikke slik at alt kommer til å bli som før. Jeg har tenkt å lære av mine feil – og bygge et byggverk som blir enda sterkere enn det forrige. Jeg har tålmodighet og vilje nok.
Her om dagen hadde Allan et innlegg om svenskejævlar. Salt salmiakk-lakris. Han anbefalte leserne sine å prøve, men understreket at det var salt.
Jeg anbefaler alle å prøve en skikkelig svenskjævlar!!! Dette er dog ikke godteri for sarte sjeler. Sarte sjeler kan holde seg til Freia melkesjokolade og lakrisbåter eller noe sånt, og gamle sarte sjeler foretrekker sikkert kamferdrops. Men for oss andre salmiakklakris-elskere er svenskjævlar virkelig tingen. Prøv da vel;)
Dette er hvordan Allan ordla seg. Jeg er ingen sart sjel. Jeg er heller ikke så gammel at jeg foretrekker kamferdrops. Altså burde svenskjævlar virkelig være tingen for meg. Fremdeles i følge Allan.
Her om dagen da vi var på en aldri så liten utflukt til nabokommunen kom jeg over en slik boks med svennsklævlar. Den var absolutt ikke rimelig. Over 120,- kroer måtte jeg ut med for boksen med “lekkerbiskene”, men hva gjør en ikke for å bli som den o prominente toppbloggeren? Jeg lot meg faktisk influere til å kjøpe en boks med overprisa lakris dynka i salt .
Jeg testet ut en på Gamle Gubben Grå først, selv om han jo er gammel og sikkert snart begynner med kamferdrops i jakkelommen. Han tok den i munnen og fortrakk ikke en mine. Så den var god. Så da puttet jeg en i munnen jeg og. Og du hvor det var salt!!! Jeg er glad i salt jeg altså, men jeg pleier ikke å maule det.!
Når det første salt-sjokket hadde gitt seg, var det faktisk godt! Men det er ikke et godteri du langer inn på med. Jeg tror boksen fort kan bli drøy. Godteri som varer lenge. Tror og jeg har fått et lite tips til julegave til noen….
“Hei!” sa damen foran meg. Jeg svarte hei tilbake, og lurte på om dette var noen jeg burde kjenne. Jeg var på Rødt sin folkevalgtsamling og har jo opp gjennom årene blitt kjent med flere i partiet fra der ganske land. Kjenner du meg ikke igjen? var neste spørsmål, og jeg måtte litt flau innrømme at jeg ikke gjorde det. Jeg mener, hvorfor nekte når du alt er avslørt? Jeg er kusina til Hilde sa hun, og straks falt alle brikkene på plass. Vi hadde folkevalgtsamlinga på et hotell i nabokommunen. Dama som sto foran meg i spisesalen var nok her av en helt annen grunn enn meg. Hvorfor vet jeg ikke, men hun bor i denne kommunen, og er så vidt jeg vet aktiv i et annet parti en Rødt.
Da jeg gikk tilbake til bordet etter å ha forsynt meg av maten på lunsjbufeeten tenkte jeg på den lille samtalen. Hun hadde presentert seg som “kusina til Hilde”. Ikke noe etternavn på denne Hilde, eller noe mer forklaring. Regnet med at jeg straks ville forstå hvem Hilde hun tenkte på selv om det er et relativt vanlig navn på kjerringer på min alder. Uten å tenke for lenge kommer jeg på 8 stykker som jeg kjenner relativt godt som heter Hilde.
Den Hilde som har en kusine som dukket opp i denne spisesalen, eller hadde må man kanskje si, har vært død i snart 24 år. Hun var en av mine beste venninner.
Det gjør godt ar hun ikke er glemt. At det er en selvfølge å presentere seg som “kusina til Hilde” også 24 år etter Hildes død. Uten noen forklaring, eller hint om at man snakker om en for lengst død person. At man forventer at den man snakker til også raskt tenker på en person som har vært død i godt over 20 år. Og sikkert godt for kusina å se at jeg og, 24 år etter at Hilde døde, straks tenkte på riktig Hilde.
I dag er det Allehelgens søndag. Vi tenner lys på graver og minnes våre døde.Det er som Allan skriver i sitt innlegg. For våre døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. For meg gjorde det utrolig godt i går å få en påminnelse om min gode for lengst døde venninne, og at hun ikke er glemt.
November er så kald og grå sang Alf Prøysen, og jeg har i alle år vært enig med han. Men det er jo ikke slik at høsten skrur av sin fargeprakt i det vi stiller klokka til vintertid, og at verden blir fargeløs i det samme sekund som vi skriver November
Ut i friluft skrev noe fint på bloggen sin på novembers første dag. Det er egentlig synd på november som får skylda for å være den gråeste og tristeste av årets måneder! La oss ta tak og gjøre en ekstra koselig ting på hver eneste en av disse novemberdagene – vi har jo tross alt ansvar for egen lykke!
Tar du utfordringa? Og ønsker november velkommen?
Så dette er vel på en måte mitt svar på Ut I friluft sin utfordring. Mitt forsøk på å ønske november velkommen.
Bildene i dette innlegget ble tatt første november. Det var ikke en grå dag, den hadde langt flere farger enn det.
Jeg klikket meg gjennom bloggtopplista i dag som jeg pleier. Kom raskt til Vibbedille og innlegget Svart eller hvitt….. ingen gråsoner, kun dødssoner. Jeg tenkte, Jeg burde skrive om krigen mellom Israel og Gaza. Det er en viktig sak, og den opptar meg. Jeg føler at jeg har ikke lyst til det. Jeg har lyst til å sitte her med tekoppen og tastaturet og knotte ned noe lett-tenkt og lett humoristisk. Ikke dukke ned i krigens grusomheter. Ikke la det synke for godt inn at Israel angriper ambulanser og skrur av strømmen på sykehusene. Så jeg klikker meg videre. Kommer til Strikkekjerring og innlegget Et hjerte til…..
Etter det ble det klart for meg at jo, det var nettopp krig dette innlegget måtte handle om.
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Sitatet over er hentet fra ett av mine yndlingsdikt. Du må ikke sove av Arnulf Øverland. Jeg kan faktisk ikke bare sitte her ved tastaturet å tenke: Det er sørgelig, stakkars dem! Jeg må kunne gjøre mer enn det. Men hva? Hva konkret kan jeg bidra med?
Sent i går fikk jeg en mail fra lederen i Palestinakomiteen her på Hønefoss. Jeg kjenner henne ikke, og av teksten går jeg ut fra at den har gått til alle politikerne i kommunestyret. Hun spør:
Kan dere hjelpe barna i Gaza?
Hun spør ikke om mye. Ikke om penger. Ikke om annet enn at jeg bruker partiapparatet vårt til å nå opp til våre stortingspolitikere med budskapet. Norge stemte for en våpenhvile i FNs generalforsamling. Det er bra, men vi må sammen sette i verk tiltak for å forhindre et folkemord og holde Israel ansvarlig for 75 år med okkupasjon og apartheid. Vi må stanse salg av våpen til Israel og Oljefondet må trekke seg ut av selskap som profitterer på okkupasjonen.
For å forhindre at enda flere barn må dø, trenger vi en våpenhvile nå! Vår regjering må finne sammen med andre regjeringer og setter krav om at Israel må la våpnene hvile!
Det er ikke mye hun ber om. Jeg skal på folkevalgtsamling i Rødt om noen få timer. Jeg kommer til å møte flere av våre stortingspolitikere. Så jeg skal bidra med mitt. De er nok ikke vanskelige å be om å ha trykk på denne saken, men jeg skal bidra til å øke det trykket. Men jeg kan og bidra mer.
De siste ukene har den israelske okkupasjonshæren angrepet befolkningen i Gaza med eksplosiver tilsvarende en atombombe. Ifølge FN-OCHA er 9 061 personer drept i Gaza, 4 000 barn, 132 på Vestbredden og nær 1 400 i Israel siden 7 .oktober. Den internasjonale straffedomstolen, ICC, har forsøkt å komme seg inn i Gaza for å granske krigsforbrytelsene, men får ikke tilgang hverken dit eller til Israel.
Konsekvensen av krigføringen og beleiringen er at befolkningen blir utsultet, at 14 av Gazastripens 35 sykehus er ute av drift og at folk drikker forurenset vann fordi renseanleggene er ute av drift. Kollektiv straff, bombing av FN-skoler og sykehus er krigsforbrytelser og Israel må holdes ansvarlig.
Jeg tror ikke Israels mektige menn bryr seg om hva en kommunepolitiker eller en kjerringblogger i Norge måtte mene. Men likevel, Jo flere som tar til orde for at krigshandlingene skal stoppe, at det skal bli våpenhvile, at det skal bli fred, jo mer øker trykket på vår regjering, og jo mer øker trykket på nettopp de som kan stoppe krigen. Israels regjering.
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv
Sitater over er de to neste linjene i diktet til Øverland. En oppfordring til oss alle. Si i fra på din måte at du vil ha våpenhvile og aller helst fred NÅ! Stemmene våre er små og ubetydelige men hvis vi bare er mange nok som skriker kan det hende vi når frem til de som vi ønsker at skal lytte.
Og til mine lesere nær Hønefoss: I dag klokka 13 har Palestinakommiteen og et par andre organisasjoner på Ringerike kakesalg på torget. Kakesalget et til støtte for befolkningen i Gaza. Møt opp og vis din støtte ved å kjøpe kake! Det er mange måter en kan bidra på – selv om en bare er ei litt sliten kjerring ved et tastatur.
I helgen var det World Cheese Awards i Trondheim. Verdensmesterskap i ost. Tipper det var ganske mye godt å smake på. Jeg er rimelig glad i ost. Etter konkurransen ble det litt “rester”. Nærmere bestemt 4502 oster med en samlet vekt på flere tonn. Man tak jo med seg litt ost når en skal delta i VM, forståelig nok. Nå er VM over. Deltakerne har reist hjem og latt osten være igjen.
Flere tonn av verdens beste oster endte sine dager i flammene i fjernvarmeanlegget i Trønder-hovedstaden.
I tillegg til de ostene som sendes fra EU og EØS, kommer det mange oster til konkurransen fra resten av verden. Disse ostene er strengt regulert, men har fått et fritak fra de ordinære reglene av Mattilsynet slik at de kan delta i konkurransen. Men bare i konkurransen. De kan ikke spises eller nyttes til mat etterpå.
Grunnen til at ostene er underlagt de strenge reglene, er risiko for smittefare, all den tid de ikke er godkjent i det europeiske systemet for import av animalske produkter. Ettersom alle ostene skal være anonyme i kåringen, blandes de europeiske og de øvrige ostene i løpet av mesterskapet. Derfor må også all europeisk ost destrueres, etter som de ligger på samme bord.
Så mens flere mennesker i Trondheim går sultne til sengs og ikke vet om de har mat til alle i familien neste dag brukes verdens beste ost til å varme opp byen. Snakk om et stivbeinet, byråkratisk kaldt samfunn vi lever i.
Kastet du bort tiden med psykopaten? spør Psykopati og kjærlighet i sitt innlegg. Som noen kanskje har fått med seg er jeg litt kritisk til den bloggen, men spørsmålet om man kaster bort tiden sin kan jo være like aktuelt enten det er en psykopat med i bildet eller ikke. Så mine refleksjoner i dag går rundt temaet om hvor vidt jeg har kastet bort tiden min, og i så fall på hva eller hvem.
Jeg lever jo bare en gang og det er mitt ansvar å gjøre det beste ut av den tiden jeg har. Hvor lang den tiden er vet ingen. Jeg har jo planer om å bli 100. men slikt kan man aldri vite. Det er dumt å utsette for mye til man blir pensjonist, gammel eller en gang langt frem i tid. Jeg tror jeg er relativt god til å ha det i bakhodet. Å passe på å leve mens jeg er her. Jeg har mistet flere i ung alder. Anders døde før han møtte livet. Tiril fikk under en måned her på jorden. Mulig de ikke hadde rukket å legge så mange planer, men jeg hadde mange planer for dem. Alt fra trilleturer til hva de skulle ha på seg på 17. mai og neste julaften. En god venninne av meg ble bare 33 år. Vi hadde også mange planer for hva vi skulle gjøre – en av de var å få oss dobbeltrom på gamlehjemmet.
Livet blir ikke alltid slik vi ser for oss. Det gjelder å utnytte de dagene vi har på en god måte. Ikke det at man ikke skal legge planer for fremtiden, men man må ikke utsette alt til “senere”.
Midtlivskrise, tenker du kanskje. Men nei. Jeg føler ikke at jeg har noen midtlivskrise. Mulig jeg følte litt på at ungdomstiden var over da jeg fylte tretti. Jeg vet det var noen refleksjoner også da. Rekkehus, mann, to små barn og hund. Slutt med sene kvelder og et liv som bare sentrerte om meg slik det er når man er ungdom. Jeg tror mer jeg føler på at jeg er i ferd med å bli – kanskje ikke gammel, men eldre? Ikke slik at jeg har tenkt å slå meg til ro i gyngestolen og tenke det var det. Jeg er langt fra ferdig med livet. Mer en bevisstgjøring på at perioden med små barn og forpliktelsene det fører med seg er over. Ungene er voksne og klarer seg selv. Jeg er på ny i en fase hvor jeg kan tenke mer på meg selv og hva jeg ønsker å bruke tiden min på.
Jeg sitter ikke å føler på at jeg burde ha gjort så mye annerledes. Selvsagt er det noen valg jeg tok hvor jeg kan sitte å fabulere på hva om jeg hadde grepet den muligheten, takket ja til et av de andre jobbtilbudene da jeg var nyutdannet, valgt en annen utdanning, hvordan hadde livet blitt da? Mulig og noe jeg burde ha gjort annerledes. Holdt meg på beina, jobbet litt mindre overtid.. Men jeg bruker ikke for mye tid på slike tanker. Gjort er gjort og spist er spist.
Det er ikke ei resignert kjerring som sitter her med tekoppen og venter på at dagene skal gå til det endelig blir slutt, langt der i fra. Jeg tror at livet fremdeles har masse spennende og gode opplevelser å by på. Som i det meste av livet mitt er jeg spent på este episode, Og ikke bare spent, jeg har forventninger også til dagene og årene som forhåpentligvis kommer.
Noen ganger kan jeg føle på bitterhet for at livet ble som det ble. At jeg ikke lenger lever det hektiske engasjerende livet jeg elsket. Men i disse dager er det to år siden jeg la den perioden bak meg. Det er på tide å gå videre. Tenke mer på fremtiden enn å tenke på det som var. Glede meg over alt jeg fikk være med på i de årene og være spent på hva som venter rundt neste sving.
Hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål? spør “Psykopati og kjærlighet.” Jeg forsøker å tenke tilbake til da jeg var ung. Hva var drømmene, ambisjonene, målene? Hva ville jeg med livet? Sånn annet enn å få meg en utdanning og en jobb jeg trivdes med hadde jeg vel ikke de store drømmene. Jo, kanskje en drøm om en å elske og å bli elsket. Altså drømmen om mann og barn. Jeg har aldri hatt så store ambisjoner eller langsiktige mål. Jeg har vel vært mer opptatt av å ta valgene fortløpende enn å ha en langsiktig plan med livet mitt. På den måten kan jeg være fornøyd. Jeg fikk meg en utdanning. Har hatt en jobb jeg virkelig trivdes med. Og har en mann jeg har levd sammen med i over tretti år og flotte unger som har skikket seg bra. Egentlig kan jeg klappe meg selv på skuldra og si Godt jobba!
Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? Jeg tror ikke at gode opplevelser og spennende muligheter bare kommer seilende av seg selv. Det er ofte opp til meg selv og legge til rette for de. Ikke det at man må kjempe for hvert minste glimt av lykke, gode ting skjer og helt plutselig og er med på å lage dagene gode. Men som hovedregel så har jeg den holdningen at en hver er sin egen lykkes smed.
Jeg har langt fra kastet bort livet mitt. Kanskje noen timer med Tetris eller under pleddet på sofaen som kunne vært utnyttet bedre, eller kanskje var det akkurat det jeg trengte der og da. Hadde jeg fått velge igjen i etterpåklokskapens lys hadde jeg tatt de samme valgene, sånn i hovedtrekk. Ikke fordi livet mitt har vært en fantastisk, sorgløs reise, men fordi det har vært et engasjerende liv jeg er fornøyd med.
Når livet rusler videre tenker jeg at på ny et det min tid. Min tid til å være egoistisk. pleie meg selv og skape meg gode dager. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Hei! Jeg heter Kidd og jeg er en av hundene til Gamle Gubben Grå og kjerringa. Det er jeg som får skylda når Charlie Chihuahua og jeg har hatt hjemme-alene-fest og funnet på litt gøy her i Drømmehuset. Mulig det kommer av at Charlie Chihuahua er så kort i beina og tung i rumpa at han ikke kommer seg opp verken på bord eller i sofaer uten heisekran. Vel, det er ikke sikkert jeg fortjener all skyld alene. Når “noen” har hentet bollen med ostepoprester ned fra bordet, for eksempel. Om det muligens var jeg som sto for hente-jobben, så var ikke Charlie Chihuahua vond å be når godsakene lå på gulvet.
Og den gangen med søppeldunken som var hvelvet ut over hele kjøkkengulvet. Jeg sto muligens for selve hvelve-jobben, men vi var to om å sortere søppelet ut over for å sjekke om det fantes noen godbiter. Og godbitene vi fant delte vi broderlig på. Mulig ikke noe sjakktrekk av meg å grave mine godbiter ned i putehaugen i sofaen, men man lærer av sine feil.
OK, jeg var kanskje litt dum da jeg hentet donutsene til Yngste sønn på bordet i gangen mens både Gamle Gubben Grå og kjerringa var hjemme. . Jeg burde ventet til jeg hadde huset for meg selv. Når ma blir tatt på fersken er det vanskelig å skylde på Charlie.
Her om dagen var det kjeft å få igjen. Datteren hadde vært hjemme i helgen og satt igjen en stor pose med julegaver. Som vakthund synes jeg det er på sin plass at jeg tar litt ansvar og undersøker den posen litt nøyere. Ja, at ikke noen har plassert narkotika eller bomber i den. Jeg har sett slikt på film, og Datteren kom helt fra Oslo med den posen. Hadde kjørt både T-bane, Tog og buss. Fort gjort at noen kan ha stappet noe opp i den posen som Datteren ikke var klar over. Så da Charlie Chihuahua og jeg hadde huset for oss selv tok jeg ansvar og startet utpakking av julegaver. Eller jeg rakk bare å åpne en julegave før Gamle Gubben Grå kom hjem og ødela moroa. Den inneholdt sjokolade, eller noe som i det minste ser ut og lukter som sjokolade. Jeg rakk ikke sjekke om det virkelig var sjokolade.
Kjerringa ble like oppgitt. Hun må pakke inn gaven på nytt, og supplere med sjokolade. Hun mente at sjokolade med tydelige tann-merker etter hundetenner ikke bør gis bort i julegave. Skjønner ikke det.
Renta galopperer. Matprisene er blitt astronomiske. Yndlingsteen kjøpt på Coop koster nesten 80 kroner pakka, et brød rundt 40. Alle disse pris- og rentehevingene startet samtidig som inntektene mine ble redusert med over 30% fordi jeg gikk fra greit betalt jobb til trygd. Det er klart jeg merker det. Det er klart at jeg har et langt strammere budsjett og at jeg på ny må tenke på hva jeg bruker pengene på. Mindre kaffe-latte. og færre turer på kafe’. Igjen er jeg tilbake der at kontoen noen ganger er skrapa når vi kommer til “lønningsdag”. Det hender at jeg føler at livet er urettferdig, og at jeg synes synd på meg selv.
Er det noe som iallefall ikke hjelper en dritt, er det å sette seg ned å syte som et sutrende barn i treårstrassen..
Jeg sitter her med en varm kopp te. Nummer to i dag. Det er ikke yndlings-teen. Den har jeg ikke tatt meg råd til på lenge. Men det er en helt ok frukt-te som koster under halvparten av den jeg slengte i handlekurven i alle år uten å tenke på prisen. Jeg har og begynt å bruke teposen to ganger. Det er faktisk nok smak til det. Ikke hvis det går timer mellom krusene, kanskje. Lagrer ikke en brukt tepose fra en dag til den neste. Men to krus i løpet av noen formiddagstimer går helt fint.
1 krus te av hver pose med den dyre teen ville kostet meg 4 kroner pr, krus. 1 krus av den rimelige teen og teposen brukt 2 ganger gir meg et krus med te for 75 øre. Sparer raskt inn til en kaffe-latte i løpet av ei drøy uke. Relativt enkelt grep som ikke går nevneverdig ut over livskvaliteten.
Jeg er en livsnyter. Jeg vil heller fortsette å nyte livet, enn å sitte å sutre. Man kan skape seg et godt liv også med stram økonomi. Det gjelder bare å bruke fantasien og se muligheter i stedet for begrensningene.
Nå snakker jeg ikke om de som ikke har penger til mat på bordet og ikke aner hvor de skal ta penger til husleie og strøm fra. Da hjelper det ikke å bruke teposen to ganger. Te er for lengst byttet ut med vann. For de må det tas grep som de ikke rår over selv. Vi må sikre folk en inntekt slik at de har til mat på bordet og tak over hodet. Men det er mange som sutrer over hvor dyrt alt er blitt – og som ikke ser at de selv kan ta grep for å bedre egen økonomi.
Når man ikke har penger nok til mat med norske lønnssatser, da er det etter alt å dømme noe himla galt et sted hva disponeringen angår. – Og det hima gale syntes i en i overmåte stor andel av tilfellene å skyldes at en bor over evne. Jeg mener.. Om en, for enkelhets skyld, tenker oss en hisstand hvis månedlige brutto utbetaling ligger på kr. 50 000,- hvorav dens samlede boutgifter utgjør typ kr. 45 500,- krever det ingen ekspertise for å se hvor skoen trykker, for å si det sånn! Om en da opplever de resterende kr.4500,- en har å rutte med for uholdbart, -hvilket man etter alt å dømme vil gjøre, er man rett og slett nødt til å bytte ut ‘drømmeslottet’ i en bolig hvis standard er hjemmehørende i virkelighetens verden.
Avsnittet over er hentet fra blogginnlegget til Gry. Vi har kjøpt bolig tre ganger, rekkehuset, huset i skogen og Drømmehuset. Hver gang var det flere boliger vi kunne hatt lyst til å kjøpe enn de vi endte opp med. Boliger vi ikke hadde råd til. Jeg har med ujevne mellomrom lagret hus inne på finn som jeg kan drømme om å kjøpe. For tiden ligger en villa i Skudeneshavn der. Det ville vært den perfekte bolig for meg og min herskapelige stil. Men det får bli med drømmen. Jeg er ikke villig til å leve på pasta med ketchup, droppe kaffe-latte og julefeiring og aldri ha råd til noe annet enn å bo. Derfor er Drømmehuset vårt ikke en staselig villa fra 1920-tallet, men et litt slitent husbankhus fra 1984 som vi forsøker å gjøre så “herskapelig” som mulig innen for de økonomiske rammene vi har.
Her kommer finn.no og bruktbutikker til god nytte. Jeg liker kvalitet. Du kan finne mye bra av god kvalitet hvis du bare leter litt. Nettshopping på finn kan være vel så spennende som å surfe på de dyre interiørbutikkene. For tiden sikler jeg på et flygel som ville vært helt perfekt i karnappvinduet i stua. Flygelet gis bort gratis.
Jeg synes det er bedre å se de muligheter jeg har innenfor vår økonomi enn å sitte å synes synd på meg selv og sutre over hvor synd det er på meg. Gir liksom bedre livskvalitet, og kanskje litt moro på veien.
En siste ting til slutt. Dere husker ølbrikke samlingen til Gamle Gubben Grå, og at jeg liksom ikke er fra meg av begeistring over den? Den siste uka har Gubben ryddet i den og beholdt kun en av hver ølbrikke. (Det er mer enn nok av de for det.) Av de to fulle bæreposene det ble med “duplikater” eller triplikater eller helt opp i hundrevis av like har jeg plukket ut de som jeg ser på som spesielle. De har jeg lagt ut på finn til salg. Til nå har vi solgt ølbrikker for rett under 500 kroner denne uka. Langt mer fornuftig bruk av ølbrikker enn at de opptar lagringsplass på biblioteket og fører til irritasjon i Drømmehuset.
