kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Leste en tankevekkende kronikk i dag. (Ja, frisøndager tar jeg meg tid til virkelig å lese avisene.)  Den fokkuserte på døden, og den kjennsgjerning at vi alle skal dø en gang.  Det kom selvsagt ikke som en nhet for meg, men mer som en påminnelse om ikke å ta livet som en selvfølge.

En setning i artikkelen gjorde intrykk.  Så fort et barn er født, er det gammelt nok til å dø.  Gamle Gubben Grå og jeg har mistet to små barn. To ganger har vi opplevd hvor skjørt livet kan være. Datteren vår døde bare en måned gammel, sønn vår døde før han fikk startet på livet.  Sorgen over disse to små vi har mistet bærer vi med oss i hjertet hver dag, men vi bestemte oss raskt etter dødsfallet til datteren vår at denne tragedien ikke skulle prege livet til vår høyst levende datter i alt for stor grad.  Vi skulle ikke overbeskytte henne i redsel for en ny katastrofe. Vi skulle tillate latter og morro, selv om vi var triste. 

Sorgen og tapet gjorde oss i vår ungdom klare over at livet var skjørt.  Vi kunne ikke ta som en selvfølge at det skulle vare. derfpr måtte vi fp det beste ut av det den tiden vi var her. 

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Vi klarte det lenge, så innhentet hverdagen oss og.  Plikter og husarbeid ble viktigere enn å Hvor mange ganger utsatte jeg ikke det å leke med barna til en annen dag?  Det var så mye som hastet mer.  Livet med etterhvert tre små og full jobb, hus og hjem ble heltisk. Venner ble satt på sparebluss.  De var like optatte de som oss, så det gikk bra.  Ei venninne og jeg la mange planer om alt vi skulle gjøre – siden.  Ha et fantastisk hetvin-partyog fp knust noen av hetvinsglassene hennes som hun ikke fikk plass til i skapet.  Ha flotte opplevelser med barna våre.  Få mennene våre til å bli bedre kjennt.  Ha jentekvelder med de gamle venninnene….

Så intraff katastrofen på ny. Venninna mi døde. Brått, uentet og totalt meningsløst. 

Jeg gikk lange turer i skogen. Kjennte på min egen dødelighet. Vi hadde vært erteris siden ungdomsskolen.  Det kunne like godt vært meg.  Jeg sluttet å utsette ting.  Hadde jeg lyst til å finne på noe med noen bestemte jeg dag og klokkeslett.  Ikke bare “En gang må vi….”    Jeg tok meg tid til å nyte vårsolen på en helt vanlig tirsdag,  kjenne på lukten av liljekonvall… sitte på terassen og nyte solnedgangen…  Være der ungene var, bare for å være der….

Men hverdagen har på ny innhentet meg. Livet er hektisk.  Det er så mye jeg bare må…  Foreldre, store barn og Gamle Gubben Grå får vente.  Kose oss skal vi i ferien. Kvalitetstid.    Våren har kommet. Jeg har lenge planlagt å sitte i de gode kurvstolene på trammen å prate med Gamle Gubben Grå.  Ikke om noe spessielt.  Bare prate om løst og fast mens vårsola varmer.  Men hver kveld når alle dagens oppgaver er gjort, og jeg har tid til å sette meg ned på trammen har sola for lengst gått ned og det er alt for kaldt for koseprat i kurvstolene.

Så mitt forsett for kommende uke,  Lev livet litt mer her og nå.  Husarbeid og uleste mail går ikke sin vei.

Historien om Karoline, 18 åringen som skolen og klassekammeratene “glemte” å fortelle om skoleturen har forståelig nok fått god plass i mediene.  Folk har følt urettferdigheten, og skolen har kommet til en løsning som begge parter syns er ok. Happy ending.

Hvor mange andre Karoliner finnes det der ute?

Forhåpentligvis ikke mange som ikke får greie på at klassen planlegger klassetur.  Men hva med klassefester og bursdagsfeiringer? 

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Integrering er bra.  Men hvor integrert er en elev hvis navnet blir hoppet over på klasselista når det kommer til utsending av informasjon om klasseturer, klassefester og bursdagsinvitasjoner?  hvor integrert føler disse barna og ungdommene seg når de hver dag føler at de ikke er en del av gruppa, at de ikke hører til der – egentlig?

Man skal ikke skille seg mye ut for egemtlig ikke å høre til. 

For 33 år siden satt jeg på et toalett på ungdomsskolen og hørte to av mine klassevenner snakke om den forestående 9. klasseturen til Geilo.  De var redde for at de skulle havne på rom med meg.  De ville gå til klasseforstansderen å si at de ikke ville dele rom med meg.  De visste ikke at jeg satt der inne i en av toalettbåsene og hørte dem.   De ville aldri sagt dette så jeg hørte dem.

Det gjorde så utrolig vondt å høre disse jentene, som jeg så på som mine beste venner i klassen si det.  Jeg fikk vondt langt inne i sjelen og torde ikke gå ut fra toalettrommet før lenge etter at det hadde ringt inn til time.  Det var dagen jeg fikk min første for-sent-anmerkning.  Jeg hadde ikke Downs, jeg hadde ingen andre diagnoser, jeg passet bare ikke helt inn.  

Det er ikke alltid lett å være den som er anderledes. Den som skiller seg ut.  Men tenk så kjedelig verden ville vært om vi alle var like, om vi alle marsjerte i takt, tenkte de samme tankene og hadde de samme ideene, drømmene og målene. Ville det bringe verden fremmover?

På mitt russekort for 29 år siden sto det: “Bare jeg er meg, se opp for etterlikninger.”  Som usikker 18 åring levde jeg nok ikke helt opp til det mottoet, men i årene som har gått siden har jeg sannelig gjort det.  Jeg har tord å gå mine egne veier, gjøre ting på min egne måter og stort sett nådd de mål jeg har satt meg.  Jeg kan fremdeles føle at jeg skiller meg ut, at jeg ikke paser inn, men samtidig vet jeg at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag, nådd de mål jeg har nådd, hvis jeg ike hadde gjort ting på min måte.  Jeg merker og at jeg får respekt for at jeg er den jeg er. Og til og med at enkelte ser opp til meg.

(bilder fra google)

Våknet opp til SNØ???? Hva er dette for slags tull og tøv?

Vil ha vår NÅ!!!!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Min form for trim er å  gå ut i skogen, rote seg bort litt for så å finne veien tilbake til bilen.  Jeg og Kjøteren.   Disse turene blir noen ganger ganske korte, og noen ganger lengre og noen ganger veelig lange. Spenningen er at jeg ikke vet det i forkant.   (Jeg har utviklet et komplisert system for stivalg som blir alt for omfattende å komme inn på her…)

Dene formen for trim har jeg ikke begitt meg ut på siden jeg ødela benet i fjor sommer.  Det er begrenset hvor langt jeg har klart å gå. Plutselig klarer ikke beinet mer, og smertene blir for intense.  I tillegg er jeg blitt livredd for nye fall. Når du knuser benet (tibiaplatået) i 11 biter bare ved å skli i en leireflekk blir man litt betenkt.  Å ha en vilter Kjøter i bånd på ulendt underlag øker sjansen for fall betraktelig,  Så mine skogsturer i det siste har enten vært med ledsager eller på brede stier og kjennte avstander.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Men i dag tok jeg med meg Kjøteren, lot Gamle gubben Grå ligge igjenn hjemme på sofaen og bega meg ut i skogen på nye eventyr.  Det gikk på store og mindre stier, på grusvei og over myrkulper.  Ja til og med over klopper og hopping over bekk.  (Hvilket ben skal jeg satse med og hvilket skal jeg lande med når det ene ikke klarer hard belastning?)  Jeg sto og å ballanserte på et drensrør som plutselig begynnte å rulle og med Kjøteren som dro i båndet.  I hele to timer (og 16 minutter) vandret vi, og jeg var både halt og skakk da jeg kom tilbake til bilen – men lykkelig.  Jeg klarte det!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145796

Anne-Karin Bratten etterlyser karrierekvinnen, og det på selveste 8. mars.  49-åringens mareritt er at husmorsbølgen skal vokse seg til en tsunami som drar flere norske kvinner mot et kvinneideal der barn, mann, hus, stasjonsvogn, cupcake og blogg går på bekostning av yrkesdeltakelse og likestilling.

Vel, Tårnfrid.  Jeg er en av de yrkeskvinnene som i alle år har valgt fulltidsstilling, og med de lønningene vi på “gulvet” får av Spekter har jeg måttet spe på med mye overtid for å få intektene til å rekke til utgiftene.  Å være hovedforsørger på den lønna vi ansatte i Spekterbedriftene får har ikke vært en dans på roser. 

Selvsagt har all denne jobbinga gått på bekostning av noe.  Her i heimen har det vært barna som har feiret både 17. maier og julaften uten Mamma. En mamma som har vært på jobb.  De har mått komme seg opp om morgenen selv, og rekke skolen i tide. Mamma var for lengst dratt på jobb – eller hadde ikke kommet hjem fra nattevalt.Ungene har låst seg inn etter skoletid til tomt og kaldt hus og listet seg rundt når Mamma sov etter nattevakt.  Foreldremøter og fritidsaktiviteter har måtte vike for kvelds og helgevakter.  

Det har gått på bekostning av mannen som har mått tatt seg av mye her hjemme. Langt mer enn de tre timene gennomsnittsmannen tar seg av i dagens likestillte Norge.  Takken har vært en sur og sliten kjerring som ikke har klart å sette pris på alt han har gjort, men derimot utslitt kjeftet for alt jeg så som ikke var gjort, og som jeg hverken hadde overskudd, tid eller energi til å ta tak i selv.

Heltids yrkeskvinne som jeg er, prioriterte jeg barna når jeg var hjemme og hadde energi til å finne på noe med dem. Det gikk på bekostning av huset, og i flere åra mens barna vokste opp var jeg livredd for ubedte besøkende fordi  jeg ikke ønsket å slippe folk inn i et uvasket og rotete hjem.   Jeg som da jeg var ungdom var så glad i å bake får ikke lengre til selv den enjkleste kake, og kjøpekaker, is og jordbær har stort sett vært det som har blitt servert på fødselsdager her i heimen.  Ikke noe fancy cup-cakes her nei. 

Til tross for all jobbinga, har jeg ikke gjort karriere. Jeg har den samme radiografstillingen som jeg fikk da jeg gikk ut av radiografhøgskolen for snart 24 år siden. Jeg har valgt å arbeide så mye for å forsørge familien min, for at vi skal ha tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen hver dag og litt ekstra til ferier og fritid en gang i blandt.   Jeg har klart det, men veien dit har vært fyllt med mye dårlig samvittighet, følelsen av aldri å strekke til at det alltid var ett eller annet jeg burde ha rukket som jeg ikke rakk.  Og så har jeg vært så utrolig sliten mange ganger,  så sliten at det selvsagt har gått utover mann og barn.

Anne-Karin Bratten du tar feil. Våre formødre  sto ikke på barrikadene for at jeg skulle få lov til å være konstant utslitt, ha dårlig samvittighet og ofre mine egne barns oppvekst for å gjøre karriere.  De sloss slim at det ble mulig for deg å bli direktør i Spekter. De sloss for det som vi i dag tar som en selvfølge, at kvinner  skal være like selvsagte ledere som menn, De sloss for at slike som meg kan velge å være hovedforsørger, De sloss for barnehageplasser og SFO som gjorde kvinnene i stand til å ta seg arbeid utenfor heimen, tjene egne penger og ikke være avhengig av mannen,  men mest av alt:

DE SLOSS FOR AT KVINNER SELV SKAL FÅ VELGE HVORDAN DE SKAL LEVE LIVENE SINE

Om man er sent i seng er det ingen grunn for at jeg kan sove lenge om..  Syns jeg må stå opp å få tennåringssønnene av gårde.  Ja, Yngste Tennåringssønn ville ikke komme seg avgårde uten min privatsjårør-tjeneste, han står jo ikke opp før bussen har gått.  Sikker som han er på at jeg stiller opp.

I dag tenkte jeg å være snill og lagde varm sjokolade med honning, chjili, vanilje og krem til Gamle Gubben Grå som kom tuslende. Ja Yngste Tennåringssønn fikk og tilbud om å ha med varm sjokolade i bilen, men takket nei. 

Så kjørte jeg Sønn og dro en tur på yndlingsstranda mi. Uten hund denne gangen.    Bildet under er fra en vårdag for et par år siden. Jeg hadde ikke med kameraet i dag, desverre. Men sanden var fir for is og snø, og vannet blinket blankt. Jeg kommer snart tilbake med kameraet.  Målet for turen i dag var å plukke kvister til noen dekorasjoner. Må jo være litt kreativ i blandt.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

På veien ned til stranda kjører jeg mellom to åkre på en kjerrevei og der fikk jeg plutselig øye på noe som beveget seg. Det var et rådyr…nei, to, tre…hele 7 rådyr fordelt på hver sin side av veien. Jeg stoppet bilen og ble sittende å se på dem. De kikket på meg, litt nysgjerrige før de sprang avgårde. Et vakkert syn, men litt ergelig å ikke ha med speilreflekskameraet…  Da jeg reiste opp igjenn en stund senere var tre av dem atter på plass på åkeren.  Jeg får ta en tur tilbake med kameraet en tidlig morgen i grålysninga. Kanskje jeg spør en fotovenn om han vil være med? (Selv om han har mye bedre linser enn meg, og også er en bedre fotograf. og nok vil få bedre bilder….

(bilde lånt fra google)

Glad og fornøyd dro jeg hjem for å spise frokost.  Gamle Gubben Grå lå og sov under slumreteppe på sofaen som vanlig.  Iført pysjamas.  Jeg blir sur, men lar han sove. Frokost mens jeg leser i Fvonk. Ei bok av Erlend Loe. Så danderer jeg kvister i en liten kurv på veggen ved inngangsdøra.  Det gir vårstemning. Jeg vil ha vår. Jeg elsker våren.  Nå våkner merkelig nok også Gubben til live, og jeg klarer å holde han i aktivitet i en times tid med husarbeid. 

Nå dro han ut med Kjøteren. Jeg anbefallte stranda…  

For meg er det straks på tide å drapå jobb. Kveldsvakt med verdens beste kollega i kveld og. 

Jeg hadde vakt med verdens beste kollega i dag.  Og i dag fikk vi også tid tillitt skravling på vaktrommet.  Det ble snakk om alle vervene mine, alle rollene og at jeg brukte me tid utenfor heimen.

Hun spurte om jeg kunne være hjemme og bare slappe av.  Dette var et spørsmål fra et medmenneske som bare vil meg vell, så jeg måtte tenke litt grundig over spørsmålet..Jeg slapper jo av når jeg går tur med hunden eller tur med fotoapparatet…  og jeg stortrives når jeg pusser opp loppefunn….   Jeg kan kose meg i timevis på pallesofaen på terassen.. eller i kurvstolene på trammen hvis Gamle Gubben grå er i skravle humør.  Forran TVn med guttene en sjelden gang eller ved spisebordet med en tekopp og besøk av Datteren….

Jo, jeg tror jeg er flink til å finne mine små fristed i hverdagen.  Jeg kan slappe helt av

De siste inleggene mine her på Bloggen har vært preget av at jeg er sur og gretten for tiden.  Sikkert ikke morsom lesing for noen, men noenganger må det bare ut….

I dag har jeg vært å gått en tur i skogen med hunden helt alene. Deilig.  Til tross for sludd og slaps og et farlig føre for benet og meg bega jeg meg avgårde på stiene og over lyng og kvist. Til tider hadde jeg hjertet i halsen. Ikke noe fall nå.  Men det gikk bra.  Benet skrek litt og fikk litt hard medfart i en dump jeg ikke så, men pytt pytt.  Fornøyd kom jeg og en dyvåt hund tibake til bilen.

Senere i dag skal jeg på kveldsvakt med verdens dessidert beste kollega.  Selv om vi ofte har mye å gjøre har vi alltid trivelige vakter. Kommer sikkert av at vi har god kjemi,  er godt samkjørte etter over 23 år som kollegaer og at vi kjenner utrolig godt hverandres sterke og svake sider.   

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Om en uke venter Berlin, og om litt over en måned Cannes.  Livet er ikke så verst.  Hadde bare regn, sludd og snø tatt slutt og vår, sol og varme dukket opp + karene her hjemme bidratt mer med husarbeidet og alt annet her hjemme, ja da kunne livet vært perfekt. 

En avslappende helg er over, og uthvilt og full av energi er jeg klar til å ta fatt på en ny travel uke….Blæh!!!!!!!

Fredag arbeidet jeg på skadelaben. Liker det godt, men det blir mye tråkking og lite hvile for beinet, og da jeg dro hjem var det vondt, vondt, vondt…  Den som kunne dra hjem, legge seg med bena høyt å kanskje smake litt på vinen jeg vant i lunchpausa!! Men, nei. ikke denne jenta nei. 

Svoger kommer på helgebesøk om et par timer, Datteren kommer også hjem i kveld.  Mat må handles, kontoen er nesten tom, men når det kommer gjester en fredagskveld (selv om de, som Svoger har bedt seg selv) ønsker jeg å servere god mat.  Svoger, Gamle Gubben Grås ugifte bror er en trivelig fyr, men totalt styrt av Svigermor som er en svært dominerende kvinne.  Han erhennes marionette og følger hennes minste vink. Nå har hun sagt at han skal besøke oss denne helgen, og da blir det slik – enten det paser for oss eller ikke.  Han er helt ufarlig, men kommer til å avlegge full rapport på alt hva vi snakker om, hva vi spiser og hvordan det ser ut i heimen. Han klarer ikke å stå i mot hennes tredje grad forhør, totalt dominert som han er.  Jeg er glad i Svoger, og syns utrolig synd på han, men samtidig irriterer det meg at hun gjennom han klarer å dominere også meg.  Jeg vil jo ikke lage hverdagen enda tøffere for han. Svoger har aldri gjort meg noe galt.

Hvert år pleier vi å bli bedt til Svigermor for å feire Svogers fødselsdag før hun og Svigerfar reiser tilbake til Spania.  Selv om Svoger er snart 50 og bor i egen leilighet, er det hun som arrangerer fødselsdag for han hvert år. Tragisk. I år ble vi ikke bedt i noen fødselsdagsfeiring.  Jeg tror Svigermor var for optatt.  Vel, vi har i hvertfall ikke gitt han noen gave, og det syns jeg virkelig han fortjener, så da må jeg en liten runde gjennom Senteret mens jeg febrilsk forsøker å finne på noe fornuftig å kjøpe til en snart 50 år gammel mann uten interesser. Ikke skulle det koste for mye heller, kontoen er snart tom og det er fremdeles lenge til lønning.    Det ble noen skritt før jeg fant den rette gaven, et skilt der det sto “De eneste forventningene du skal leve opp til, er forventningene til deg selv”  Svært fornøyd med gaven fra Søstrene Greve kunne jeg styre skrittene mot Meny.

Benet skrek høyt i smerte da jeg entret matbutikken, og de smertestillende lå selvsagt igjenn hjemme.  Så var detå finne ut hva jeg skulle servere til middag. Hadde egentlig tenkt på Skrei med rotgrønnsaker, men de hadde ikke Skrei, og jeg hadde egentlig ikke lyst på fisk i dag og. Vi hadde hatt to fiskemiddager allerede denne uka.  Hva skulle jeg finne på? Det var også jeg som skulle lage middagen, så det måtte være noe enkelt – men godt. Jeg er ingen stjernekokk, gjesten ville snart ankomme og benet må snart få slippe mer belastning.  Valget fallt på svinenakke ferdig marinerrt i stekepose, Byggrynsris rødvinssaus og masse champinjonger.  Grønnsaker hadde jeg hjemme. 

Så bar det hjemover. Hjem til Gamle Gubben grå, tre flotte barn og en Kjøter som alle ble veldig glade for å se meg….  Kjøteren er alltid glad for å se meg, og nå hadde han vært tre dager på hytta uten meg, og var ellevill over å se meg.  Gamle Gubben Grå og ngste tennåringssønn så bebreidende på meg. Det hadde stått oppvask på kjøkkenbenken da de kom hjem fra hytta.   Å beklager, jeg har jo bare arbeidet mens dere har feriert  Selvsagt burde dere kommet hjem til ferdig vasket og ryddet hus.(Skal huske på det når jeg kommer hjem fra Berlin om fjorten dager…)  De to andre var nok glade for å se meg fordi da ville de få hjelp til husarbeidet og noen til å lage middag.  Etter – eller rettere sagt midt i min første eksplosjon over alt som måtte gjøres og at det hadde vært godt med litt hjelp, ringte Svoger og sa at han ikke kom før i morgen. det var så dårlig vær så han ville ikke dra på fjellet med Yngste Tennåringssønn alikevell, i følge Gamle Gubben Grå. 

Så ble det deilig middag med mann og barn, men stresset satt fremdeles i kroppen og stemningen var ødelagt.

Lørdag, Gamle Gubben Grå sto opp 05.30 for å gjøre seg klar til å dra på jobb. Utrolig tidlig. Vanskelig å finne tilbake til søvnen da han endelig dro litt før klokka 7.  Så litt over 8 var jeg oppe. Eldste tennåringssønn ble litt før 9 jagd ut med Kjøteren. Jeg så frem til deilig, rolig laaang frokost.  I dag skulle jeg stresse ned, slappe av og kanskje finne på noe gøy med Datteren.  Litt før 9,  ringte telefonen. Det var Pappa.  Hanog Mamma var på handletur, og han hadde med et blad han hadde lånt av Eldste Tennåringssønn. Kanskje de kom oppom med det. Bare hyggelig – og jeg tenkte at da fikk de jammen komme inn å drikke kaffe. Ikke ofte jeg får lurt Pappa inn på en kaffekopp, men kanskje hvis Mamma var med..  Jeg gikk ut på trammen for å se etter Kjøteren og Eldste tennåringssønn mens jeg snakket med Pappa.  Det sto en fremmed bil på gårdsplassen, og en fremmed mann drev å ordnet på noe på skistativet. Det var Svoger. Men han skulle jo ikke komme før i kveld??  Hm, nå skulle han tydeligvis på fjellet i dag alikevell, og Yngste Tennåringssønn lå fremdeles og sov.  Han måtte vekkes,  Avsluttet telefonsamtalen med Pappa, skrek opp trappa til Yngste Tennåringssønn, vekket Datteren og sa at Mormor og Bessa kom kanskje snart, og kastet oppvasken raskt inn i oppvaskmaskinen.  Frokosten fikk vente.  Tok i mot Svoger, serverte han en Kaffelatte Machiato med Caramell mens han ventet på Yngste Tennåringssønn som merkelig nok var langt lettere å vekke for å ta en tur i alpinbakken enn for å gå på skohadde benet begynnt å verke.len….

Svoger og Yngste tennåringssønn dro.  Ingen Mamma og Pappa dukket opp. Så det ble lang og koselig frokost med Datteren før vi tok oss en jentetur. Galleri, Hadeland Glassverk, Kafe besøk og litt shopping ble det før kursen ble satt hjemover – og som vanlig hadde benet begynt å verke.  Merkelig nok gikk Gamle Gubben med på å handle mat etter arbeid og lage maten også.  Noen ganger er han snill…   Rett før middagen var ferdig, klokka nærmet seg 20.00, ville Datteren hjem alikevell. Hun hadde plutselig fått det for seg at hun skulle ha forspiel og ut på byen med noen venner.  Så ble det en kjøretur på meg – og sen middag på oss alle før Svoger og resten av gutta trakk ned i TV stuaog jeg fikk litt kvalitetstid med Pcn

Søndag.  Gubben opp 05.30 og i dag. Og i dag skulle Eldste sønn på tur på fjellet med jobben og skulle kjøres til jobben og felles buss før 08.30.  Bare å komme seg opp for meg før 08.00 på en søndag, sukk.  Det var kommet masse snø i løpet av natta og var rått og kjølig ute. Jeg fyrte opp i peisen før jeg dro, og lovet Svoger som og hadde stått opp frokost når jeg kom hjem. På vei ut spurte jeg om han kunne lege i ovnen mens jeg var borte. Men det kunne han ikke, sa jhan, Han var ikke så flink til slikt. Jeg sa at det var bare spørsmål om å slenge en kubbe inn i peisen, ikke tenne opp, og at det umulig kunne være så vanskelig. Men Svigermor hadde sagt at han ikke skulle drive med peisbål og flammer… Jeg sendte han et vantro blikk, minnet han på at han var en voksen mann på nesten 50 – og undrenes tid er ikke forbi – for da eg kom hjem hadde han lagt i peisen. Det hadde gått helt fint så det ut til… 

Så ble det frokost med Svoger før han hastet avgårde. Svigermor hadde sagt at han måtte dra på sommerhytta å sjekke hvordan det sto til der. Det er 10 mils kjøring herfra og så 5 mil fra hytta og hjem. Han ville komme seg avgårde. Forståelig nok. Marionetta spreller videre… 

Siden jeg alt var oppe kunne jeg jo gjøre husarbeid.  Bakte kake til Datteren som har fødselsdag i dag, hentet Eldste Tennåringssønn etter fjellturen. Han hadde glemt mobilen, så det ble en halvtimes venting på meg før bussen endelig kom. Dro innom Datteren og leverte kaka. Feiring med gaver hadde vi gjort unna i går. I dag var dagen derpå, regner jeg med, og da skulle hun få slippe besøk av Mamma… Men kake må jo go-jenta få…. 🙂

Hjem, laget middag. Forsøkte å snakke hyggelig til Gamle Gubben Grå, men da ble han sur. Jeg er visst et forstyrrende ellement  Så da sitter han nede i TV stua og jeg her oppe forran PCn som vanlig……

Gamle Gubben Grå ser forundret på meg der jeg ligger på sofaen og er sur.

Etter at han hadde ligget under slumreteppet fire timer denne formiddagen har han nå klart å tømme ooppvaskmaskinen og sette inn de få tingene som sto i vasken, har han nå krøpet tilbake i sofaen og funnet frem boka.  Han kan overhode ikke skjønne hvorfor jeg er sur. Han har jo bare sittet rolig på sofaen i hele dag. Han kan da umulig ha gjort noe galt.  Jeg gir han rett. Selvsagt har han ikke gjort noe galt. Han har ikke gjort noe I DET HELE TATT!!!!!. 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg