I dag ble det kjent at disse to sjarmtrollene, Donald og Kim skal treffs og ha samtaler. Antakelig i løpet av mai måned. Verden ble tatt litt på senga av den nyheten der.. Donald hadde ikke en gang informert sine medarbeidere eller sin utenriksminister, så det var nok flere enn jeg som fikk kaffen i vrangstrupen.
Jeg tviler på at et møte mellom disse to karene med omtrent like liten selvkontroll og selvinnsikt vil bringe mer fred og forsoning inn i verden. Det er lov å håpe, men her er jeg nok mer lik min “gamle” venninne, Realist-Pessimisten,
En bønn har jeg til de som skal fikse og ordne alt det praktiske rundt dette møtet. Skal det serveres mat, foreslår jeg fingermat. Ikke gi de gutta her verken pinner eller kniver før de er hver for seg – og en ting til, rydd vekk alle kofferter med røde knapper!!!
Noen ganger, ganske ofte faktisk, skulle jeg ønske jeg var Shabana Rehman eller Pippi Langstrømpe. At også jeg klarte å løfte voksne mennesker på strak arm og filleriste de bare bitte-litte-grann. Når undersøkelser viser at en av fem norske arbeidstakere, 21 %, har levert sykemelding på grunn av dårlig arbeidsmiljø, ja da er det noe som er riv ruskende galt. For folkens, det er svært sjelden at arbeidstakere er sykmeldt på grunn av det fysiske arbeidsmiljø. Nei, det er det psykososiale arbeidsmiljøet som gjør oss syke. Det psykososiale arbeidsmiljø – altså hvordan vi har det sammen, er grunnen til en stor del av sykefraværet på norske arbeidsplasser. Det er her mitt ønske om fille-risting av voksne mennesker kommer inn.
Det finnes folk, kanskje også blant dine kollegaer, som hver søndag føler seg uvel, kvalm og fysisk syk ved tanken på at en ny arbeidsuke venter.Ikke bare at de skulle ønske at helga varte litt lengere, der har vi vel alle vært mang en søndags kveld, men som blir fysisk dårlige ved tanken på at jobben snart venter.
Det finnes folk som ligger søvnløse om natta og gruer seg til å dra på jobb.
STAMI (Statens institutt for arbeidsmiljøforskning ) gjorde i 2015 en undersøkelse sammen med universitetet i Bergen som konkluderte med at 135.000 norske arbeidstakere har selvmordstanker på grunn av mobbing på arbeidsplassen.
På de aller fleste arbeidsplasser arbeider det stort sett voksne mennesker. Så hvorfor oppfører vi oss ikke som siviliserte voksene mennesker på jobb?
Jeg har aldri likt vinteren. Lange, kalde skiturer med tær som mistet følelsen på grunn av kulde langt der nede i beksømstøvlene. Snø som kilte seg inn i votter og ned i nakken hver gang jeg tryna i en nedoverbakke. Iskalde fingre og tær som langsomt tinte opp med neglesprett som resultat.
Susende snøballer, døyping i skolegården.. Kalde skøyter og vonde ankler. Frossen pinn som helst ville sitte inne med en god bok – der hadde du meg.som barn.
Som voksen er snø koselig i desember. Kan være stemningsskapende på noen bilder i januar, og noen fine soldager i februar. Men ellers betyr det bare problemer. Glatte veier, vanskelig fremkommelighet og herk. Skal ta det opp til ny vurdering hvis jeg får barnebarn.
Nå er det mars. Det laver ned med ekkel våt snø utenfor vinduene for tredje eller fjerde døgnet på rad, og jeg har for lengst glidd inn i en vår-depresjon. Jeg klikker snart hvis jeg ikke får et snev av sol og vår. Jeg som hele vinteren teller dagene til mars -for da kommer våren. I år har værgudene sviktet meg.
Tror resten av meg også ville få det bedre hvis våren bare kom NÅ: Har så mye jeg skulle ha gjort, og så lite energi. Blir frustrert og surmaga, men orker ingen ting. vil ha tilbake energien, smilet, overskuddet NÅ
Opp 05.30….. Ok. Jeg innrømmer det. Den ble 05.40 før jeg klarte å krabbe meg opp av senga. Vekke Yngste Sønn, og i dag hadde han ikke annen skyss, så jeg skulle kjøre han til bussen nede i byen til klokka 06.30…. OK bilen ville ikke starte på første forsøk, så da var klokka 06.30 før vi kom oss ut av gårdsplassen – og jeg måtte kjøre til Tyristrand. Levere slipemaskin til Datteren Og da spurte jo hun pent om å sitte på til arbeidsplassen sin. (Hadde egentlig tenkt meg i stikk motsatt retning) Handle litt å dra hjem å spise rask frokost før jeg fortsetter dagen. Det er fremdeles tidlig. Møter Mammas gamle kusine på Kiwi, og må jo ta meg en hyggelig prat med den gamle slektningen. Så hjem. Frokost. Pakke. En liten tur innom jobben og.. …..forhåpentligvis ikke alt for sent på plass på ledersamling…
500.000.000 kroner er mange penger. Slike som meg må arbeide 2.000.000 timer for å tjene en slik sum. Jeg som får dårlig samvittighet hvis jeg svir av 3.000 på en liten shoppingrunde, ville få mange søvnløse netter hvis jeg hadde svidd av 500.000.000 mer enn jeg hadde tenkt.
500.000.000 kroner av felleskapets midler brukt i en budsjettoverskridelse til en garasje til våre folkevalgte. Til parkeringsplass til de som vi har valgt til å forvalte felleskapets midler til beste for oss alle. Bare en digresjon, men siden jeg det siste året har vært litt mer enn vanlig opptatt av parkering, i hvor mange år kunne vi finansiert gratis parkering for de ansatte på min arbeidsplass for den summen politikerne sløser bort i budsjettoverskridelser på sitt eget parkeringsanlegg?
500.000.000. kroner fra fellesskapet på en budsjettoverskridelse på en garasje. Mye fornuftig vi kunne fått for den summen. 500 sykehjemsplasser. 1000 sykepleiere eller førskolelærere eller en lønnsvekst til samtlige av landets radiografer på 160.000, kr ved årets lønnsoppgjør…
På lørdag tok Gamle Gubben Grå, Kjøteren og jeg og gikk en tur langs elva. Vi hadde tenkt å ta oss en tur til Gladtvedt brygge og se på Gledeshuset som reiser seg der. Bygningen med det noe omstridte navnet skal stå ferdig til premieren på Hønefossrevyen i slutten av mai. Det går raskt dit. Må forte meg å forklare at jeg synes Gledeshuset er et fantastisk fint navn på en bygning som skal huse lokalt kulturtilbud – og, JA, jeg forstår hvilke assosiasjoner navnet kan gi.
Mens den nye kirken på andre siden av elven ble kalt hoppbakken til det kjedsommelige, er det ingen som har kommentert offentlig at det bygges en hoppbakke her ved brygga.. Mye gjenstår, men det blir spennende å se hvordan bygget vil se ut når det blir ferdig.
Da vi nærmet oss bygget ble vi møtt av denne karen her. Han kom labbende mot oss. Lot seg ikke affisere verken av Kjøteren eller oss. Vi sto lenge og så på han. Han kom litt nærmere og sto der midt i veien. Når vi gikk litt nærmere freste han, og vi trakk oss litt tilbake.
Han var ikke alene, men den andre svanen og alle endene holdt seg på lengre avstand, og fløy opp når vi nærmet oss. Men ikke sjefen.. Vi sto lenge og observerte den flotte fuglen før han vraltet ned til elva og la på svøm. Først da tok vi å gikk helt bort til Gledeshuset og videre bortover gangstien.
På 60tallet lokkes husmødre ut i arbeidslivet med annonser om muligheten til selv å kunne finansiere oppvaskmaskinen sin. Det står ikke noe om lønns- og arbeidsvilkår i denne annonsen. Annet enn at arbeidstid, varighet og oppgaver avpasses etter medarbeiderens ønsker og kvalifikasjoner, og at hun, dama i annonsen kan kombinere husmoryrket med en hyggelig post som ga henne avveksling fra den vanlige hverdagen. Ja, og at hun arbeidet i to måneder for å finansiere oppvaskmaskinen, men siden hun kunne kombinere det med husmoryrket, så var det nok ikke snakk om en heltidsstilling. Mest trolig var det en stilling som tilkallingsvikar, eller 0 %stilling som vi sier i dag.
Da jeg var student på Ullevål på 1980-tallet var jeg en 0%arbeidstaker, eller tilkallingsvikar om du vill. Hvis jeg hadde litt lite penger på kontoen, hadde funnet ei bukse som fristet litt mer enn studielånet tillot, eller bare kjedet meg en helg, kunne jeg stikke innom “Ekstravaktkontoret” på det gamle “Søsterhjemmet” og høre om de hadde noen ledige vakter. Så fikk jeg ei vakt eller to på geriatrisk-, kirurgisk-, infeksjonsmedisins- eller en av de mange andre potene på Ullevål. Når vakta var over signerte sykepleieren på post på ekstravakt-skjemaet jeg fylte ut før jeg la lappen i postkassa til Avdelingssykepleieren før jeg gikk hjem til hybelen. Og så kom lønna inn på konto en gang i måneden. På noen poster hadde jeg mange vakter i løpet av studietida. På andre poster var jeg bare en vakt.
At studenter har mulighet til å spe på studielånet har jeg ingenting i mot. Men de tilkallingsvikarene jeg møter i min hverdag nå for tiden er ikke studenter. Ikke husmødre som drømmer om oppvaskmaskin heller, så det er sagt. Det er heller ikke pensjonister som ønsker å beholde en flik av kontakten med arbeidsplassen. De som har blitt pensjonister på min arbeidsplass de siste 10 åra har ikke hatt noen restarbeidsevne de å bruke på jobb. De fleste har hatt mer en nok med hverdagen som pensjonist. Nei, hos oss er tilkallingsvikariat, 0 % stillinger det vi har å tilby unge, nyutdannede radiografer. Og de arbeider ikke en vakt eller to i uka, nei de arbeider 80, 90 og i perioder helt opp i 130 % stillinger. De må jo ta de vaktene de blir tilbudt, for de vet ikke hvor mange vakter det blir i neste uke eller neste måned.
Hva er det jeg klager over? De har jo jobb? Jeg sier jo selv at de arbeider tilnærmet fulle stillinger. En jobb er en jobb er det ikke? De får lønn i følge tariff. Ikke noe sosial dumping her. Så vær så snill ikke kom med noen sammenligning med tilstandene i bygge-bransjen!
Vel, 0 % stillingene, tilkallingsvikarene, har et ansettelsesforhold som arbeidsgiver mener gjelder fra vakt til vakt. Du er altså ansatt for en vakt av gangen, og mellom vaktene har arbeidsgiver ingen forpliktelser over for deg. Har de garantilønn og lønn mellom oppdrag? Det er jo noe av de kritikken man møter i bygge-bransjen. Nei, selvsagt har de ikke lønn mellom oppdrag. Selvsagt har de ikke garantilønn. Er min sammenligning med bygge-bransjen så sær? Moksnes tordnet fra stortingets talerstol i budsjettdebatten om arbeidstakere i bygge-bransjen som hadde ukes kontrakter og som på fredag ettermiddag ikke visste om de hadde jobb på mandag. Jeg snakker om arbeidstakere som er ansatt på 8 timers kontrakter og ikke vet om de har jobb i morgen. Er min sammenligning med bygge-bransjen så feil?
Arbeidslivet endrer seg, sier arbeidsgiver. Dagens arbeidsliv etterlyser mer fleksibilitet enn det var da jeg ble ferdig utdannet i forrige århundre. Fleksibilitet er bra. Men hvis fleksibilitet er det samme som lite forutsigbarhet, så er det kanskje ikke like fristende? For du kan glemme boliglån hvis du har 0% stilling. I bankens ører høres 0% stilling ut som akkurat det det er; 0 i forutsigbar lønn. De fleste banker ønsker mer forutsigbarhet i økonomien din før de gir deg lån. Hva skjer hvis en 0 % arbeidstaker skulle være så uheldig å bli gravid? Unge i etableringsfasen ønsker seg ofte barn. Jo, da ville man nok raskt få færre vakter, og etter fødsel og nattevåk ettårs tid, ville det nok være et nytt 0 som fylte plassen din på ekstravaktlista. En 0% arbeidstaker i turnusstilling og med barn skal ha et svært så fleksibelt nettverk for å få hverdagen til å gå opp. Sier man ja til aftenvakt ,eller nattevakt må man ofte finne ut hvem som kan hente og levere i barnehage, kjøre på trening eller gå på foreldremøte.
Liker ikke arbeidstakerne betingelsene, kan de jo bare arbeide et annet sted, var arbeidsgivers siste argument.. Hadde valget stått mellom fast 100 % stilling ett sted eller 0% stilling et annet sted, så hadde nok svært få valgt 0 % stillingen. Det vet arbeidsgiver. Hadde det vært rift om arbeidstakerne, hadde de hatt problemer med å rekruttere, ja så hadde man nok hostet opp faste hele stillinger, slik som da jeg var ferdig utdannet. Men hvorfor ansette noen fast, når du kan plukke arbeidstakere kun til de vaktene du trenger uten noen forpliktelser?
0 % arbeidstakere er det mange av i dag. I bygge-bransjen, i helsesektoren, i restaurantbransjen, i varehandelen… ja i stadig flere bransjer. Er det en utvikling vi ønsker?
Jeg må selvsagt skrape is på den nedisete bilen. Noe annet var ikke å vente.
Bilen vil ikke starte. I gamle dager, da jeg var ung, hadde vi motor-varmere på bilen, men de forsvant ett eller annet sted i den teknologiske utviklingen. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg føler at bilen min hadde hatt godt av en motorvarmer i dag. Det hadde gjort starten på dagen så mye bedre – både for meg og bilen. For ikke å snakke om kupevarmeren jeg i sin tid i en annen bil fikk av Pappa. Da satte jeg i motorvarmeledningen om kvelden, med timer og et hele. Og når jeg og to små unger hastet til bilen litt før 07.00 om morgenen sto bilen der klar, med klare og isfrie vinduer og deilig varm temperatur inne i bilen. Men det er ikke noen motorvarmer på denne bilen.
Hadde jeg visst at bunnpannevarmeren lå ett eller et annet sted innerst i garasjen hadde jeg åpnet dørene og lett intenst (eller sparket liv i Gamle Gubben Grå og bedt han finne…) Men jeg tror ikke den overlevde siste flytteprosess.
Jeg skal til Drammen og diskutere 0 % stillinger med arbeidsgiver. Merkelig at engasjementet og sinnet ikke er nok til å varme opp bilen så den starter. Jeg puster med magen, og går inn og tar meg tid til frokost og en ekstra kopp te. Håper bilen starter når den får tenkt seg om. Å sitte frustrert og stressa og kinne og kinne gir bare rå bil og enda mindre sjanse for at den starter. Pust med magen. Det er ennå noen timer til møtet begynner. Formøtet med de andre tillitsvalgte får klare seg uten deg en stund..
Og til dere som tenker at det er nok nå. Dette er bare vinterens aller siste krampetrekningene Våren er rett rundt hjørne. Vel, her er et bilde fra mai i fjor
Jeg hadde dårlig tid der jeg hastet gjennom vestibylen. Jeg hadde kjørt raskt mellom to byer for å rekke et møte i hver by. Men tiden hadde vært litt knapp, og møtet hadde alt begynt. Da kom det en kjent skikkelse mot meg i vestibylen. Jeg nikket raskt, sendte et lite smil i skikkelsen retning og fortsatte to skritt mot møterommet. Men så stoppet jeg opp og gikk tilbake og i møte med skikkelsen. Denne personen betyr for mye for meg at jeg bare kan haste videre. “Hvordan er det med deg?” sier jeg muntert, og i samme øyeblikk kunne jeg ha bitt av meg tunga. Jeg befant meg på et sykehus. Og selv om jeg som halser mellom møterommene stort sett møter friske folk, er svært mange av de som besøker et sykehus syke. Man behøvde ikke være lege for å forstå at mannen foran meg ikke var frisk. Jeg visste det jo. Jeg har snakket med han ved flere anledninger og vet at han har vært mye plaget av sykdom, og at han har fått en alvorlig diagnose.
Han svarer ikke, ser bare hjelpeløs på meg. jeg som har ordet i min makt og som alltid har en god replikk klar er tom for ord. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så jeg som ikke er noen klemmer gir han en god klem. Han og kona forteller meg om hverdagen med sykdommen og hvilke behandlinger han får. Jeg lytter. Forstår at han er sykere enn jeg var klar over. ,,
Møtet venter. Det er viktig at jeg kommer dit. Jeg unnskylder meg og snur meg for å gå mot møterommet. Så snur jeg meg og møter blikket hans en gang til.. Denne mannen fortalte meg en gang jeg hadde det vanskelig at han ba for meg. “Jeg tenker på deg” sier jeg med myk stemme. Jeg ser han svelger og ser meg dypt inni øynene “Takk” sier han med grøtet stemme. Vi ble en gang vi hadde en av våre religion- og tros samtaler enige om at det å tenke på og det å be for i grunn betyr omtrent det samme.
I kveld når jeg har lagt meg skal jeg folde hendene og sende han noen ekstra varme tanker.
