Det sto der i skogbrynet og stirret på meg. Virket ikke skremt, bare nysgjerrig. Jeg skulle egentlig oppover den bratte, islagte veien oppover i skogen. Men passasjeren min ba meg stoppe i bunn av bakken. Han kunne gå resten av biten. Høvdingen hadde sagt det, og både passasjeren min og jeg lytter til Høvdingens råd.
Da vi stoppet der nede på veien tittet rådyret frem øverst i bakken. Da passasjeren min steg ut av bilen, kom rådyret hoppende i møtet med han. Da passasjeren min tok til å trå oppover bakken med tunge, trauste steg hoppet rådyret foran han oppover bakken med lette sprett og forsvant i skogen.
En fin opplevelse.
3 kommentarer
hi hi ,skulle tro det var kjeledyret til pasasjeren din
Det er nok heller kjeledyret til høvdingen.
Di er nå bra skjønne di rådyrene. Så elegante og spenstige <3