I innlegget Personvern og lobbyvirksomhet skrev jeg om Stein Lier-Hansen og hans CV. Det slo meg da som litt merkelig at han gikk fra jobben som statssekretær for Arbeiderpartiet til Direktør i Prosessindustriens Landsforbund. Altså rett fra en stilling i et parti som i det minste historisk har sitt utspring i arbeiderbevegelsen, blant industriarbeidere, skog- og jordbruksarbeidere, gruvearbeidere og ja arbeidere og så rett til direktørstilling i en arbeidsgiverorganisasjon. Fra å arbeide for arbeidernes rettigheter og forhold til å arbeide for rettighetene til arbeidsgiverne, motparten, sånn historisk sett, over natta.

Stein Lier-Hansen er ikke den eneste som har tatt denne klassereisen i ekspertfart.
Da Gro Harlem Brundtland begynte å arbeide seg oppover i Arbeiderpartiet ble både bakgrunnen fra Harvard og boligen på Bygdø brukt mot henne. Hun hadde ikke den rette arbeider-bakgrunnen.
Nå er det knapt noen som løfter på øyenbrynene at lederen av Arbeiderpartiet har studert ved et elite-universitet i Frankrike og har en fortid som veskebærer i Høyre.

Jeg tror at de fleste toppene i Arbeiderpartiet føler seg mer hjemme blant samfunnstoppene enn blant arbeidere, og det vi kan kalle “vanlige folk.”

Noen hevder at de har mistet kontakten med grasrota, men jeg tror det er verre enn som så. Man kan ikke miste noen man aldri har hatt. Problemet er at de fleste i ledelsen og sentrale verv i Arbeiderpartiet aldri har vært arbeidere og heller ikke har bakgrunn fra arbeidermiljøet. Anniken Huitfeldt  skryter av at hun er av en gammel dansk-norsk adelsslekt.

Du kan selvsagt innvende at dette ikke bare gelder for Arbeiderpartiet men i høyeste grad Høyre og andre partier og.
Joa, det er nok av Høyrefolk med adelsbakgrunn og vokst opp i overklassemiljø, men det blir ikke feil på samme måte. Det er liksom som forventet at partiet som skal sloss for de rike har representanter for de rike i sine rekker.
Det blir på samme måte som at det er en del bønder eller folk fra gård i Senterpartiet og en god del Kristne i Kristelig Folkeparti.

Det er nettopp det som gjør fraværet av arbeidere i Arbeiderpartiet så urovekkende.

Jeg tror veien videre for Arbeiderpartiet, hvis de har lyst til å gjenvinne gammel oppslutning er ikke å lete etter kandidater med plettfri Masteroppgave men heller lete etter folk med Fagbrev og en del år i arbeidslivet.
Ja hvis man fremdeles ønsker å være et parti for arbeidere da. Er målet å bli et Høyre-light og sloss med Høyre om de samme velgergruppene er det bare å fortsette som før.

Det er flere partier som ønsker å være talspersoner for vanlige folk og som kjenner hverdagen deres godt nok til å gjøre det på en god måte.
Som jeg sa flere ganger under valgkampen i år. Hvis du stemmer Arbeiderpartiet fordi du har gjort det i alle år og fordi faren din og bestefaren din også alltid har gjort det, sjekk programmet både til Arbeiderpartiet og Rødt. For jeg tror den politikken bestefaren din var opptatt av skal vi si på 1930 tallet ditt og faren din på 50-tallet så er det den politikken Rødt og ikke Arbeiderpartiet står for.
En voksen Ap mann jeg sa dette til på valgkampstand en lørdag kom bort til meg uka etter. Han kunne fortelle at han hadde tatt valgomaten og da overraskende blitt fortalt at han burde stemme Rødt.